Sri Lankas arbeidere, ungdom og undertrykte masser har tatt til gatene over hele øya, med krav om president Gotabhaya Rajapakse og hans big business, singalesisk-sjåvinistiske regjerings umiddelbar fratredelse, og oppløsingen av parlamentet. Konfrontert som de er med enorme vanskeligheter, forlanger de umiddelbar lindring fra straffende prisstigninger og mangler på mat, medisiner, drivstoff og gass for matlaging, og en slutt på de daglige strømavbruddene.

** image; caption: Ungdom demonstrerer i Kandy med krav om at Sri Lankas president trekker seg [WSWS Media]

Dette enorme utbruddet av sosial opposisjon har skaket Rajapakse-regimet og hele styringsklassen. Som i andre land har den ødeleggende globale Covid-19-pandemien og USA-NATO-krigen mot Russland over Ukraina rasert Sri Lankas økonomi, og utdypet den allerede sterke kløfta mellom den oppsvulmede kapitalisteliten og arbeiderklassen og de rurale sliterne.

Regjeringen kaver nå der den klamrer seg til makten, etter at mer enn tre dusin av regjeringskoalisjonens parlamentsmedlemmer deserterte over til opposisjonen.

Regjeringen kunngjorde denne uka et «midlertidig» mislighold av betalinger på statens utenlandsgjeld, og forbereder seg på å implementere brutale innstrammingstiltak diktert av Det internasjonale pengefondet, for å kunne sikre seg et redningslån. Dette innstrammingsprogrammet inkluderer: Heve inntektsskatten og merverdiavgiftene; heve drivstoffpriser og strømpriser; innføre en markedsbestemt fleksibel valutakurs; kutte budsjettunderskuddet, dvs. kutte sosiale utgifter; og «omstrukturering» av statlig sektor, gjennom privatisering, korporatisering og utkontraktering. Disse tiltakene vil utslette arbeidsplasser, kutte lønninger og ellers tråkke på arbeidsfolks sosiale rettigheter.

Arbeidere konfronterer nå spørsmålet om hvordan de skal motsette seg dette klassekrigangrepet fra regjeringen og hele styringsklassen.

Fagforeningene som angivelig representerer dem gjør alt hva de kan for å forhindre arbeiderklassen fra å mobilisere sin industrielle og politiske makt, og for å knytte den fast til kapitalisme og parlamentarisk politikk.

Nettopp fordi fagforeningene har undertrykt klassekampen, ikke minst ei kraftige streikebølge som gikk forut for Rajapakses valg til president i november 2019, brøyt masseprotestene mot regjeringen ut fullstendig utenfor deres rekkevidde – akkurat som det også var med opposisjonspartiene.

Etter å ha vært påfallende tause i flere dager mens «Gotta got to go»-protestene har svulmet opp hevder fagforeningene nå å støtte de pågående agitasjonene. Men det gjør de bare med det formål å få brakt dem under kontroll, og for å forhindre dem fra å utvikle seg til en utfordring for kapitaliststyret.

Sentralorganisasjonen TUMO – Trade Unions and Mass Organisations – kunngjorde i går, torsdag, at de skal holde en marsj på lørdag den 16. april, til støtte for protesten der titusener har samlet seg sentralt i Colombo de syv siste dagene med krav om at president Rajapakse og hans regjering går.

Trettifire fagforeninger er tilknyttet TUMO, deriblant Ceylon Teachers Union (CTU), Ceylon Mercantile and General Workers Union (CMU) og Ceylon Bank Employees Union, så vel som pseudo-venstre-gruppa Frontline Socialist Party’s Workers’ Struggle Center, og gruppa av fiskere, og noen ikke-statlige veldedighetsorganisasjoner (NGOer).

Som hovedslogan for deres marsj har TUMO valgt: «Bøy deg for masseopinionen! Utilstrekkelig regjering, gå hjem!»

TUMO sier ingenting om sammensetting eller klassekarakter for den regjeringen som skal erstatte det forhatte Rajapakse-regimet. Men det er ingen hemmelighet at sentralfagforbundet ønsker å bane vei for en ny kapitalistregjering. Faktisk gjenspeiler TUMOs fordømmelse av den nåværende regjeringen som «utilstrekkelig» det til hovedopposisjonspartiet, Samagi Jana Balawegaya (SJB), som har fordømt Rajapakse for å «misforvalte» økonomien, også for ikke tidligere å ha gått med på å implementere en ny runde med IMF-innstramminger.

TUMO utstedte den 4. april en uttalelse der de ba intellektuelle og fagfolk å slutte seg til dem for å utarbeide «et praktisk og vitenskapelig program, på kort sikt, for mellomlang sikt, og langsiktig, for å løse» folkets «brennende sosialøkonomiske problemer». Fagorganisasjonsforbundet fortsatte med å gjøre det klart at dette programmet ikke skulle være rettet mot å mobilisere arbeiderklassen og de undertrykte massene for å påtvinge løsninger som skulle samsvare med deres klasseinteresser. Snarere skulle det begynne og slutte med det som er «mulig» innenfor rammeverket av en kriseridd kapitalisme, og under Sri Lankas politiske etablissements fortsatte dominans.

Uttalelsen forklarte at TUMO basert på dette programmet ville «treffe tiltak for å presse styrerne til å bringe på banen kortsiktige løsninger som står på folkets side» og forberede en «folkevennlig grunnlov». Fagforbundet oppfordrer alle fagforeninger og fagprofesjonelle grupper og borgerorganisasjoner «om å komme sammen uten farger og partidistinksjoner ... for å gjøre dette programmet til virkelighet.»

Med andre ord, det som foreslås er en type Folkefront, multiklasse-bevegelse, orientert til kapitalistetablissementets partier som mest sannsynlig vil bli direkte inkludert. Den vil basere seg på tanken at kapitalismen – som på global skala er kjørt fast i systemisk krise, der den spyr opp reaksjon og truer med å oppsluke menneskeheten i en global militær brannstorm – kan reformeres. En slik bevegelse vil bli brukt til å binde arbeiderklassen til det politiske etablissementet, undertrykke klassekampen og opprettholde kapitaliststyret, som fagforeningene i dag er grundig integrerte inn i.

Det er også en fagforeningsfront nummer to, Trade Union Coordinating Center (TUCC). Deres politikk er imidlertid i all hovedsak likelydende. TUCC samler mer enn fire dusin individuelle fagforeninger. Noen av dem er politisk dominert av opposisjonspartiet Janatha Vimukthi Peramuna (JVP), mens andre er uavhengige fagforeninger, men som graviterer rundt JVP.

TUCC sponset protester den 8. april og en én-dags symbolstreik for offentlig ansatte til støtte for den pågående antiregjeringsagitasjonen. Fagforbundet har sagt de vil gi Rajapakse-regjeringen frist til den 18. april for å løse den nåværende krisen.

På en pressekonferanse sist lørdag sa presidenten for den TUCC-innordnede helsetjenestefagforeningen Federation of Health Professionals (FHP), at dersom ikke regjeringen kom fram til en «forsvarlig løsning» på protestene innen den 18. april, «har alle fagforeningene bestemt seg for å fortsette kamp ved å tilslutte seg folkets kamp [og] begynne en streik på ubestemt tid.»

TUCC-fagforeningenes trussel om en generalstreik er ikke rettet mot å mobilisere arbeiderklassen mot det politiske etablissementet, og til kamp for tiltak innrettet på å løse den økonomiske krisen på bekostning av innenlandsk og global big business og det srilankiske borgerskapet. Fagforeningene bestreber seg snarere febrilsk for å beholde kontrollen over en stadig mer radikalisert medlemsmasse, som krever at det iverksettes hastetiltak for å forsvare deres sterkt eroderende levestandarder og for å motsette seg regjeringens pådriver for privatisering, ved å posere som radikal opposisjon. Et annet, relatert mål er å knytte arbeiderklassen til JVPs manøvreringer med regjeringen og de andre opposisjonspartiene.

I likhet med JVP krever de JVP-ledede fagforeningene opprettelsen av en «midlertidig regjering» basert på opposisjonspartiene, når president Rajapakse og hans regjering går av. De oppfordrer også til nyvalg, for å få fram en regjering av profesjonelle, som er «fri for plyndring, korrupsjon og svindel». Dette er ikke annet enn en ny kapitalistregjering. JVP har betegnende nok nektet å utelukke en henvendelse om «støtte» fra den globale kapitalens vampyrer, IMF.

Arbeidsgivere i Colombo-frihandelssone advarte nylig om økende uro blant arbeidere over de stigende levekostnadene. Fagforeningene er imidlertid helt tause. Samtidig har Anton Marcus, generalsekretær for fagforeningen Free Trade Zone and General Workers Union, fordømt den pågående protesten mot Rajapakse-regjeringen, og kalt de protesterende «uorganiserte, udisiplinerte og voldelige». I likhet med styringsklassen er fagforeningene livredde for oppsvinget av massenes opposisjon mot regjeringen, og for arbeidernes voksende forlangender om å ta grep for å forsvare deres egne rettigheter.

De to siste årene har det vært ei bølge av militante streiker og protester, fra offentlig ansatte i utdanningsvesenet og i helsevesenet, og i statsadministrasjonen, ved jernbanene og i havnevesenet, petroleums- og kraftsektorene. Det har også vært kontinuerlige kamper fra plantasjearbeidernes side, og streiker og protester i frihandelssonene.

Fagforeningene har ufravikelig isolert og solgt ut disse kampene, som har gjort det mulig for Rajapakse-regjeringen å presse fram med dens bestrebelser for å legge byrden av krisen på den arbeidende befolkningen. Samtidig har fagforeningene samarbeidet med regjeringen for å implementere dens profitt-før-liv-pandemipolitikk.

I fjor deltok om lag 250 000 lærere og skolerektorer i en streik som varte i mer enn 100 dager, bare for at fagforeningene skulle akseptere regjeringens tilbud om en lønnsøkning tilsvarende en tredjedel av det utdanningsarbeiderne forlangte. Lederne for de viktigste involverte fagforeningene, deriblant CTU- og JVP-tilknyttede Teacher Services Unions, sa i en diskusjon med statsminister Mahinda Rajapakse ved begynnelsen av streiken at de «forstår» at landet er i «økonomisk krise».

Medieuttalelsen Ravi Kumudesh kom med i forrige måned, lederen av hlsetjenestearbeidernes fagforbund Federation of Health Professionals, etter å ha forrådt helsetjenestearbeidernes kamp er også svært viktig. Han innrømmet at fagforeningene hadde kalt for begrensede streiker og protester for å «håndtere» medlemmer som presset for hardt på fagforeningene til å slåss for deres krav.

President Rajapakse har siden juni i fjor igjen og igjen påberopt seg fullmaktene i loven om essensielle offentlige tjenester for å kriminalisere arbeidslivsaksjoner ved de fleste offentlige institusjonene. Fagforeningene har forholdt seg helt tause om denne drakoniske loven. De har heller ikke fordømt truslene fra statsminister Mahinda Rajapakse, president Gotabhaya Rajapakses eldste bror, om å bruke statsvold for å undertrykke antiregjeringsagitasjonen, som indikerer byråkratenes likegyldighet overfor massenes demokratiske rettigheter. Og selv om de kanskje kritiserer det autoritære utøvende presidentskapet, då samarbeider og utveksler byråkratiet med etablissementspartiene som har opprettholdt dette utøvende presidentskapet gjennom flere tiår, og de har ikke til hensikt å gjøre kampen for avskaffelsen av det til ei brekkstang for politisk mobilisering av massene mot det kapitalistiske etablissementet og for en omorganisering av økonomien langs sosialistiske linjer.

I den nåværende globale kapitalistkrisen kan ikke arbeidende mennesker forsvare deres rettigheter eller sikre deres grunnleggende behov ved å legge press på eller bønnfalle regjeringen og kapitalistklassen. De må snarere mobilisere deres uavhengige klassestyrke i kampen for et sosialistisk handlingsprogram for å motarbeide innstramminger og IMF-diktater, og for å sikre anstendige jobber, mat, drivstoff og medisiner til alle!

For å mobilisere sin klassestyrke, må arbeiderklassen bryte fri fra de prokapitalistiske fagforeningenes kvelende politiske og organisatoriske kontroll, og bygge genuine organisasjoner for arbeiderklassekamp.

Det er grunnen til at Socialist Equality Party (SEP) oppfordrer til dannelse av aksjonskomitéer på hver arbeidsplass, i hver fabrikk og i alle arbeiderklasseforsteder, demokratisk valgt og uavhengige av fagforeningene og alle kapitalistpartiene.

Disse aksjonskomitéene vil organisere kampen for de nødvendige tiltakene som trengs for å imøtekomme folkets presserende behov. Disse inkluderer å etablere arbeidernes demokratiske kontroll over produksjon og distribusjon av alle essensielle varer og tjenester og andre ressurser som kritisk viktige for menneskers liv; en sletting av de fattige bøndenes gjeld; nasjonalisering av banker, store eiendommer, storselskaper og de superrikes formuer, for at ressursene kan omdirigeres til å besørge anstendige livsbetingelser og sosiale forhold for alle arbeidende mennesker.

Det nye nettverket av aksjonskomitéer vil tjene som et samlingspunkt for de fattige og for ungdommen på landsbygda, og vil forene singalesiske, tamilske og muslimske arbeidere, og avvise den sjåvinistiske og kommunalistiske skitten som propageres av kapitalistene og deres politiske representanter.

Etter hvert som aksjonskomitéenes autoritet vokser, vil de bli organer for arbeiderklassens politiske makt, og besørge grunnlaget for å slåss for en arbeider- og bonderegjering for å implementere det ovennevnte sosialisme-programmet. De vesentlige allierte for Sri Lankas arbeidere i denne kampen er deres klassebrødre og -søstre rundt om i verden.

Alle arbeidere og ungdom som er enige i dette programmet oppfordres til slutte seg til og bli med å bygge SEP som det revolusjonære lederskapet av arbeiderklassen og de undertrykte massene.