Sri Lankas regjering kunngjorde «midlertidig» mislighold på landsts statsgjeld fra den 12. april, som er enestående i landets historie. Denne kunngjøringen markerer en ny fase av den økonomiske og politiske krisen på Sri Lanka.

Sentralbanksjef Nandalal Weerasinghe sa på en mediebrifing den 12. april: «Vi har mistet evnen til å kunne tilbakebetale utenlandsgjelden. Det har kommet til det punkt at det å betale på gjelden er utfordrende, og umulig.» Mahinda Siriwardena, statsekretær i finansdepartementet, erklærte at en «omfattende restrukturering av disse (gjelds-) forpliktelsene vil være nødvendig.»

Kunngjøringen kom der hundretusener har demonstrert i Colombo og over hele landet i mer enn ei uke, med krav om at Gotabhaya Rajapakse og hans regjering umiddelbart trekker seg. Disse protestene har tiltrukket seg bred støtte, under uutholdelige prisstigninger og knapphet på nødvendigheter som drivstoff, medisiner, gass for matlaging, elektrisitet og nødvendige matvarer.

Den srilankiske økonomien har blitt hardt rammet – først av pandemien og deretter av USA-NATO-konflikten med Russland over Ukraina – som har ført til at landet har en desperat mangel på utenlandsk valuta nødvendig for å kunne betale for importer. I mars falt utenlandsreservene til under $ 2 milliarder. Landet har rundt $ 35 milliarder i utenlandsgjeld, med $ 6 milliarder i tilbakebetalinger i løpet av inneværende år, og enorme $ 25 milliarder innen 2026.

Landets banksektor har blitt negativt påvirket av det annonserte misligholdet, der internasjonale ratingbyråer, som Fitch, allerede har satt Sri Lankas statlige og private banker under oppsyn for nedgradering.

Kunngjøringen om midlertidig mislighold av utenlandslån er ikke en avvisning av utenlandsgjelden. Regjeringen har forsikret alle kreditorer om at gjeldsnedbetalingene vil bli foretatt, med renter for forsinkelsen. Den garanterte videre at forslag til restrukturering av gjelden vil presenteres for kreditorene for deres vurdering, og at den skal opptre i samsvar med anbefalingene fra Det internasjonale pengefondet (IMF).

Nesten halvparten av landets utenlandsgjeld er kommersielle lån, mens andre inkluderer lån fra Verdensbanken, Asian Development Bank, Kina, Japan og India. Regjeringen lover også «good faith»-diskusjoner med landene som har lånt Sri Lanka penger.

IMF meldte ved slutten av forrige måned sin vurdering av landet, sammen med et drakonisk innstrammingsprogram. Det inkluderte heving av inntektsbeskatningen og merverdiavgiftene; heving av prisene på drivstoff og elektrisitet; innføringen av en markedsbestemt fleksibel valutakurs; kommersialisering og privatisering av statseide næringsvirksomheter; dype inngrep i statens utgifter; og ytterligere nedskjæring av priskontroller og subsidier.

IMF vil pålegge enda hardere betingelser for ei nødredningspakke, i de kommende diskusjonene med den srilankiske delegasjonen, som skal ledes av finansminister Ali Sabry, med avgang til Washington den 18. april. Pakka skal sikre kreditorer og redde Sri Lankas selskaps- og finanseliter ved å påtvinge den arbeidende befolkningen nye byrder.

Mens Sri Lankas økonomi er bankerott, er tidspunktet for kunngjøringen en politisk beslutning som tok sikte på å presse befolkningen til å akseptere IMFs vilkår. Regjeringen vil hevde den ikke har noe valg og at befolkningen må svelge den bitre pillen. Alle partiene – både regjeringen og opposisjonen – vil sammen med fagforeningene oppfordre den arbeidende befolkningen til å «være tålmodige», og tillate økonomien tid til å snu.

Det som forberedes er sosiale ødeleggelser på Sri Lanka av en uforlignelig skala. Da Hellas erklærte seg konkurs i 2015 dikterte «troikaen», bestående av EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken (ECB) og Det internasjonale pengefondet (IMF), brutale vilkår og betingelser, som ble håndhevet av pseudo-venstre-partiet Syriza, som ruinerte landets arbeiderklasse.

Disse tiltakene inkluderte massive ødeleggelser av arbeidsplasser i den statlige sektoren, dype kutt i lønninger og pensjoner, en vesentlig heving av merverdiavgiften, som skar ned arbeidernes kjøpekraft, og en storstilt privatisering av infrastruktur for energiforsyningen, havnevesenet og transportsektoren. Store deler av befolkningen ble i løpet av få måneder redusert til fattigdom.

I likhet med arbeiderklassen i Hellas, er heller ikke srilankiske arbeidere ansvarlige for denne krisen. Og de må heller ikke akseptere byrdene som IMF, regjeringen og styringsklassen som helhet nå vil prøve å pålegge dem. Hvorfor skal sult og hungersnød gjøre seg gjeldende på øya, for å få betalt ned bankene og beskytte de få rikes profitter!

De enorme gjeldsnivåene kan spores tilbake til den reaksjonære kommunalistiske krigen som ble ført av påfølgende Colombo-regjeringer, ikke bare for å beseire de separatistiske frigjøringstigrene LTTE, Liberation Tigers of Tamil Eelam, men for å knuse enhver motstand fra tamiler mot åpenbar kommunalistisk diskriminering. Det ble gjentatte ganger lånt penger for å kjøpe våpen, og utvide militæret til et av de største per capita i Asia.

Regjeringen til daværende president Mahinda Rajapakse opprettholdt det enorme militæret og okkupasjonen av øyas nord- og øst-regioner, etter den brutale slutten på krigen i 2009. Regimet lånte enda mer penger, hemningsløst, for å foreta en massiv infrastrukturoppgradering, i et forsøk på å transformere Colombo til et finansielt og kommersielt knutepunkt for Sør-Asia. Lokale og utenlandske investorer ble innvilget betydelige skattelettelser, og forretningsfolk og politikere gjorde seg gode penger, blant annet gjennom svindel og korrupsjon, mens mer enn 60 000 shanty-beboere ble kastet ut av deres hjem.

Mahinda Rajajpakse, for tiden statsminister, forsøkte i en nasjonalt kringkastet fjernsynstale på mandag kynisk å legge skylden for den økonomiske krisen på protestbevegelsen, og erklærte at hvert sekund med protester på gatene «taper vår land muligheter til å motta potensielle dollar.» Han fordømte protestene som en «trussel mot demokratiet», og påminnet i en tynt tilslørt trussel hvordan forrige regjering hadde brukt militæret og dødsskvadroner for å knuse opposisjon tidligere.

Socialist Equality Party (SEP) har skissert et sosialistisk handlingsprogram for arbeiderklassen, for å forsvare sine klasseinteresser. Partiet oppfordrer arbeiderklassen til å bygge aksjonskomitéer på alle arbeidsplasser og i alle nabolag, uavhengige av fagforeningene og alle kapitalistpartiene, for å mobilisere arbeiderklassens industrielle og politiske styrke.

Dette vil besørge virkemidler til å samle landsbygdas fattige og undertrykte masser i kampen for avskaffelsen av det autokratiske utøvende presidentskapet, opphevingen av alle undertrykkende lover, og til forsvar for den arbeidende befolkningens sosiale rettigheter.

SEP har skissert ei rekke retningslinjer, deriblant avvisingen av utenlandsgjelden. Arbeiderklassen har ikke pådratt seg denne gjelden, og den må ikke tvinges til å betale for den, gjennom ødeleggelse av arbeidsplasser og levestandarder.

Regjeringen har erklært konkurs, men den velbeslåtte eliten, big business og finansspekulantene de har ressurser. SEP forlanger beslagleggelsen av milliardærenes rikdommer, og nasjonalisering av bankene og de vesentlige storselskapene, under arbeiderklassens demokratiske kontroll, for å sikre at flertallets sosiale behov blir imøtekommet.

Kampen for slike krav fører ubønnhørlig til arbeiderklassens kamp om makten, og etableringen av en arbeidernes og bøndenes regjering for å implementere sosialistisk politikk, som del av kampen for sosialisme internasjonalt. Bare på den måten kan den nåværende økonomiske og sosiale krisen løses i arbeidende menneskers interesser, og ikke de få rikes.

Sri Lankas statsminister Mahinda Rajapakse benektet, i en tale til nasjonen mandag kveld, regjeringens ansvar for landets økonomiske og sosiale katastrofe, og meldte en skremmende advarsel til arbeidende mennesker som forlanger at hans bror presidenten Gotabhaya Rajapakse og hele hans regjering går av.

Den hastig annonserte talen, kringskastet på fjernsynskanalen Derana, kom samtidig som regjeringen kaver for å holde seg ved makten. Regjeringskoalisjonen har nå bare et syltynt flertall i parlamentet, etter at 41 parlamentsmedlemmer i uka som var erklærte at de ville sitte som uavhengige, uten regjeringstilknytning.

Hundretusenvis av mennesker er involvert i de vedvarende protestene på tvers av øya, med krav om at presidenten og regjeringen «går hjem». Midt under skyhøy inflasjon, mangler på essensielle matvarer og drivstoff, og daglige timer-lange strømbrudd, vokser den folkelig støtten for protestene.

Statsministeren erklærte kynisk at han forsto «folkets tretthet» der de har stått i køer, og «folkets lidelser i møte med vareprisene som skyter til værs». Men den egentlige hensikten med hans tale var å fordømme de pågående protestene som en trussel mot demokratiet, og med krav om at de umiddelbart må opphøre.

** image; caption: Mahinda Rajapaksa, Sri Lankas statsminister [Kilde: Wikimedia Commons]

Rajapakse sa: «Utropet ‘Nei til de 225 i parlamentet’ gir i dag gjenlyd gjennom gatene. Dette oversettes umiddelbart til en avvising av vårt demokratiske system. Selv om det kan høres bra ut, oppfordrer jeg dere innstendig til å forstå faren, i et historisk perspektiv.»

Hvilket demokrati er det Rajapakse snakker om ?! Massene av mennesker som er drevet ut i gatene av raseri og desperasjon utøver deres grunnleggende demokratiske rett til å motsette seg alle de 225 selvtjenende parlamentsmedlemmene – både dem i regjering og i opposisjon. Alle disse kapitalistpolitikerne er ansvarlige for tiårene med angrep på arbeiderklassens sosiale posisjon og dens demokratiske rettigheter.

Presidentskapet og parlamentet har vært instrumentene for det ene angrepet etter det andre på borgernes demokratiske rettigheter. Den nåværende regjeringen har påberopt seg loven om viktige offentlige tjenester – Essential Public Services Act – for å kriminalisere arbeidslivskamper fra arbeidere som krever høyere lønninger og forbedrede arbeidsbetingelser. Regjeringen har sluppet politiet løs med tåregass og batonger mot studenter som demonstrerer i opposisjon mot inngrep inn i landets kostnadsløse utdanning.

Ytringsfriheten er under vedvarende trusler, med pågripelsen av journalister som er kritiske til regjeringen. Samtidig har Rajapakse-regimet arrestert hundrevis av tamiler og muslimer i henhold til den drakoniske loven om forebygging av terrorisme – Prevention of Terrorism Act – der den pisker opp reaksjonær singalesisk sjåvinisme i et forsøk på å splitte arbeiderklassen.

Når statsministerens påkaller historien er det en dyster advarsel om at regjeringen er beredt til å gå mye lenger, og sågar til å slippe løs et brutalt terrorregime mot masseprotestene, som Sri Lankas regjeringer har gjort tidligere.

Rajapakse refererte helt spesielt til antiregjeringsbevegelsen som oppsto blant arbeidsløse singalesiske ungdommer sør på øya mot slutten av 1980-tallet. Regimet til daværende president J. R. Jayawardene brukte morderiske angrep på politiske motstandere og arbeidere, begått av partiet Janatha Vimukthi Peramuna (JVP), som påskudd for å slippe løs militærsponsede dødsskvadroner som massakrerte anslagsvis 60 000 ungdommer på landsbygda, i et forsøk på å utrydde antiregjeringsurolighetene. Veiene var omkranset av brente lik, for å så terror inn i befolkningen.

Statsministeren refererte også til framveksten av de separatistiske Frigjøringstigerne LTTE – Liberation Tigers of Tamil Eelam – nord på øya, som førte til landets 26-år-lange kommunalistiske borgerkrig. Tamilske ungdommer sluttet seg bare til LTTE og andre væpnede tamilgrupper på grunn av dyp frustrasjon over den antidemokratiske og diskriminerende politikken ført mot tamiler, og de gjentatte pogromene begått av singalesiske sjåvinistkjeltringer. Responsen fra påfølgende Colombo-regjeringer var en blodig krig som kostet hundretusenvis av liv.

Mahinda Rajapakse, den gang som president, og hans bror Gotabhaya, daværende forsvarsminister, ledet i 2009 de siste brutale militæroffensivene som resulterte i den vilkårlige nedslaktingen av titusenvis av tamilske sivile, og innesperringen av hundretusener flere i militærkontrollerte interneringsleirer.

Statsministeren sa til hans fjernsynspublikum at «å vurdere dette nøye, og beskytte vår nasjon fra igjen å gli inn i en så mørk tid som tidligere i vår historie, med slike handlinger». Dette er en dyster trussel, spesielt der den kommer fra en mann med blod på hendene, og nå ikke bare mot protestene, men mot arbeiderklassen og massene på landsbygda som helhet.

Rajapakse klandret også demonstrantene for den tiltakende økonomiske krisen, og erklærte: «Hvert sekund dere protesterer på gatene taper vårt land muligheter til å motta potensielle dollar.»

Hvem sine dollar snakker Rajapakse om? Det er så absolutt ikke pengene til arbeidere og de fattige, som desperat slåss for å overleve fra dag til dag. Mange er nær sult, om ikke allerede hungersnød, og ute av stand til å skaffe seg essensielle matvarer, for ikke å snakke om medisiner og andre grunnleggende livsnødvendigheter.

Statsministeren snakket om selskaps- og finanseliten – aksjemarkedsspekulantene, forretningsentreprenørene og konsernsjefene – som har blitt rammet av den økonomiske krisen. Dette er de samfunnslagene som har sett deres formuer stige under pandemien, med regjeringens kriminelle politiske orienteringer for å la Covid-19 spre seg gjennom befolkningen. Rajapakse-regimet ga dem overdådige skattekutt og utdelinger, finansiert ved å trykke penger under påskudd om å stimulere økonomien, samtidig som den tvang arbeidere til å jobbe under usikre helsebetingelser.

Sri Lankas aksjemarked steg i januar til sitt historiske høydepunkt, der indeksen på 13 500 tilrettela for spekulanter å kunne høste formuer. Sri Lankas ni toppselskaper hadde samlede profitter på 364 milliarder rupier ($ 1,8 milliarder) fra april til juni i fjor, og høstet 21 milliarder rupier i profitter i første kvartal av inneværende regnskapsår.

I tillegg til å klandre demonstrantene skyldte statsministeren på pandemien og sa regjeringen beskyttet befolkningen. Ei løgn! Han beklaget også den globale økonomiske situasjonen, og sa den hadde påvirket eksportinntektene. Med andre ord, alt og alle – bare ikke regjeringen – er ansvarlig.

Selv om det så visst er sant at den globale økonomikrisen har rammet Sri Lanka hardt, er regjeringen helt og holdent ansvarlig for å legge krisens byrder på de arbeidende menneskene, samtidig som den har forsøkt å beskytte big business’ profitter og de superrikes formuer.

Regjeringen forbereder seg nå på å pålegge befolkningen ytterligere og større byrder, der den er på tiggerferd til Det internasjonale pengefondet (IMF) for å be om nødhjelp. Den nyutnevnte sentralbanksjefen erklærte i forrige uke at «politisk og sosial stabilitet» var nødvendig for å kunne implementere IMFs innstrammingspolitikk, som vil føre til enda høyere priser, høyere skatter, større mangler og massive tap av arbeidsplasser, etter hvert som statseide næringsvirksomheter blir kommersialiserte og privatiserte.

Mahinda Rajapakse har gjort det helt klart hvordan «politisk og sosial stabilitet» vil bli oppnådd dersom demonstrantene ikke følger hans advarsler. Reaksjonen begynner igjen å vise sitt stygge hode, i form av trusler om brutal statsrepresjon mot massene som fører kampanjer for å forsvare deres økonomiske og sosiale rettigheter.

Da president Gotabhaya Rajapakse innførte portforbud og utkalte soldater og politi til gatene, helgen 2. til 3. april, trosset masseprotester trusselen og regjeringen trakk seg – midlertidig. Socialist Equality Party (SEP) advarte i partiets uttalelse, meldt den 7. april, at regimet avventet tiden. Statsministeren truer nå med å bruke statsrepresjon av en langt bredere og mer voldelig skala.

Arbeiderklassen trenger sine egne demokratiske organisasjoner for å kunne slåss for sine grunnleggende demokratiske og sosiale rettigheter. SEP oppfordrer til dannelsen av aksjonskomitéer på hver en arbeidsplass, på hver fabrikk og i alle arbeiderklasseforsteder, demokratisk valgt og uavhengige av fagforeningene og hvert eneste kapitalistparti.

Fagforeningene er den største hindringen for arbeiderklassens mobilisering. I løpet av de to siste årene har de solgt ut hver eneste av arbeidernes kamper, og sagt de forstår krisen landet står i. Fagforeningene i offentlig sektor kalte i forrige uke en éndagsstreik, for å slippe ut damp. Fagforeningslederne erklærte at de er for en regjering som «man kan stole på, og som regjerer basert på parlamentet» – det vil si, en annen kapitalistregjering av de samme 225 parlamentarikerne.

SEP har fremmet et sosialistisk handlingsprogram der arbeiderklassen kan slåss for sine sosiale og demokratiske rettigheter, og trekke de landlige massene til sin side, som også blir hardt rammet. Aksjonskomitéene – organer for arbeidernes demokrati – etablerer fundamentene for en kamp for en arbeidernes og bøndenes regjering – det vil si, en genuint demokratisk regjering som kan omorganisere samfunnet på grunnlag av flertallets behov, ikke de få rikes profitter.

Vi oppfordrer innstendig til å bli med og bygge SEP, som er det eneste partiet som slåss for dette programmet.