USAs retting av 17 anklagepunkter mot Julian Assange under spionasjeloven står som en fordømmelse av den nesten tiår-lange heksejakta mot WikiLeaks-gründeren anført av den britiske avisa Guardian.

I årevis portretterte Guardian Assange som en selvhevdende egoist som overdrev farene han konfronterte fra USA. Tiltakene som nå er truffet mot Assange ikke bare bekrefter hver eneste av hans advarsler, men representerer også en direkte trussel mot Guardian og avisas stab.

Guardian var ei av fem aviser som Assange jobbet med i 2010 for publiseringen av Afghanistan- og Irak-krigsloggene og tusenvis av amerikanske diplomatmeldinger. Disse ble lekket til Assange av Chelsea Manning og er nå gjenstand for totalt 18 anklager, med en samlet maksimal strafferamme på 175 år i fengsel. Dersom Assange blir stilt for retten og funnet skyldig kan Guardian, avisas redaktør og mange andre bli konfrontert med samme trussel.

Nyheten om anklagene rettet mot Assange under spionasjeloven fikk Guardian til å publisere en skammelig redaksjonell lederartikkel med en overskrift som oppsummerer hovedinnholdet: «Guardians formening om Julian Assange: Send ham til Sverige.»

Om anklagene under spionasjeloven hevdet lederartikkelen: «Enten dokumentene skulle, eller ikke skulle ha vært publisert, så burde ikke publiseringen av dem straffes av det amerikanske rettssystemet, som under de siste anklagene kan pålegge en kumulativ straffedom på 180 år.»

Den redaksjonelle lederartikkelen er bare på seks avsnitt, der de to siste beskriver Guardians siktemål og konkluderer som følgende: «Så er det voldtektsanklagen som Mr. Assange konfronterer i Sverige og som i utgangspunktet førte ham til å søke tilflukt i den ekvadorianske ambassaden. Dette er alvorlig og fortjener en skikkelig rettergang, som aldri vil skje skulle han sendes til Amerika.»

«I siste instans vil beslutningen om hans fremtid ligge hos [den britiske] innenriksministeren, som fortsatt gjerne kan være Sajid Javid når den må treffes. Javid bør forsvare det prinsippet som står på spill og sende Mr. Assange til Sverige etter soningen av hans dom her.»

Hva utgjør så dette? La oss gjøre oss ferdige med Assange og få ham av ryggen for godt, ved å sende ham til Stockholm.

Under forhold der WikiLeaks-journalisten konfronterer livstidsfengsling eller det som verre er, med et storjurypanel i USA beredt til å pålegge enda flere anklagepunkter til gjeldende tiltale, og som kan innebære dødsstraff, får Guardian seg enda ikke til å forsvare ham.

Lederartikkelen ble etterfulgt den 26. mai av en kronikk skrevet av Alan Rusbridger. Rusbridger var Guardians redaktør da avisa publiserte materialet tilgjengeliggjort av Assange. Meldingen var at Assange, den «upålitelige og ikke så lett å like» personen, måtte dog forsvares siden han forfølges for bare å ha utført journalistikk.

Rusbridger, som ikke kom med noen refereranse til Sverige, advarte sine kolleger: «Assange er på så mange måter en problematisk karakter. Men forsøket på å låse ham inne under spionasjeloven er et dypt bekymringsfullt trekk som burde tjene som en vekker for alle journalister. Kanskje liker du ikke Assange, men du er den neste.»

Guardian er blindet av sitt politiske hat mot Assange. Både den redaksjonelle lederartikkelen og Rusbridger-kronikken påtar seg den moralske høyden i terrenget, der de hevder at WikiLeaks publiserte uredigerte lekkasjer, i motsetning til deres egen «ansvarlige» journalistikk. Det står: «Guardian motsatte seg massepubliseringen av uredigerte dokumenter ... og brøt med Mr. Assange over problemet.»

WikiLeaks påpekte imidlertid, relatert til hele mengden av klassifiserte diplomatmeldinger de ga Guardian tilgangen til, at «lederartikkelen behendig unnlot å nevne» at det var avisa selv – gjennom ei bok forfattet av journalistene David Leigh og Luke Harding – som avslørte passordet til den digitale filen Assange under tillit hadde gitt dem.

Som gravejournalisten John Pilger bemerket: Etter at Leigh og Harding «hadde snudd seg mot sin kilde, hadde misbrukt ham og avslørt det hemmelige passordet,» og deres «oppskrytte Guardian-bok førte til en lukrativ Hollywood-film» gikk det «ikke så mye som ei krone til Julian Assange, eller til WikiLeaks.»

Det har aldri blitt bevist at en eneste av WikiLeaks’ publiseringer noen gang har utsatt noen for skade. Men dersom Assanges «forbrytelse» angivelig skal ha vært publiseringen av materiale i en uredigert form, da er det Guardian, inkludert Rusbridger, Leigh og Harding, som skulle sitte på tiltalebenken.

Mennesker som argumenterer for at Assange skal tiltales på et slikt grunnlag er de verste politiske skurker.

Hele Guardian-lederartikkelen er basert på en samling løgner og bakvaskelser. Assange har aldri vært anklaget for voldtekt, og Guardian vet det.

Til tross for deres tidligere uopphørlige karaktermord på Assange har Guardian redaksjonelt vanligvis vært påpasselige med å bemerke at han bare har vært konfrontert med påstander om seksuelle misgjerninger.

I deres siste lederartikkel publisert om ham, den 11. april – dagen da han illegalt ble slept ut av Ecuadors London-ambassade av Metropolitan Police – skrev Guardian: «Han gikk inn i den ekvadorianske ambassaden for å unngå utlevering til Sverige, hvor han var konfrontert av påstander om voldtekt og overgrep (som han benekter), og han refererte til frykt for at Stockholm ville overlevere ham til USA.» [vår vektlegging]

Dette har nå blitt droppet og Guardian-heksejegerne skriker: «Send ham til Sverige,» med sluttføringen: «Wikileaks-grunnleggeren står overfor anklager om spionasje i USA og om voldtekt i Sverige. Han burde stilles for retten for voldtekt.»

Etter å ha blitt kontaktet av Emmy Butlin, som er representant for Julian Assange Defense Committee, og uten tvil også av andre, som erklærte at Guardian ikke har rett til å publisere slike løgner, publiserte avisa den 27. mai en korrigering som ble tilføyd slutten av deres lederartikkel: «Denne artikkelen ble endret den 27. mai 2019: for å slette en feiltolkning av en kommentar fra Chelsea Manning; og for å klargjøre at den svenske voldtektsanklageprosessen pågår.»

«Feiltolkningen» det refereres til er Guardians initielle påstand om at Chelsea Manning hadde «startet en sultestreik» for å protestere mot fengslingen for å ha nektet å vitne for en storjury mot Assange.

Men om den langt mer betydningsfulle påstanden at Assange har blitt anklaget for voldtekt, finner Guardian opp den helt nye juridiske kategorien «voldtektsanklageprosessen». I lederartikkelens midtparti er det hyper-lenket til en artikkel publisert i Labour-tilknyttede New Statesman den 20. august 2012. Men ikke engang det skamløse skriveriet hevder at Assange er anklaget for voldtekt.

De svenske myndighetene, som gjenåpnet «forundersøkelsen» mot Assange etter at han ble slept ut av ambassaden mot sin vilje, har understreket at han ikke har blitt anklaget.

Guardians redaksjonelle lederartikkel beviser i hvilken utstrekning avisa har snudd opp-ned på sin tidligere redaktør C.P. Scotts formålserklæring fra 1921, publisert daglig på avisas redaksjonelle sider, som sier at «fakta er hellige».

Lederartikkelen er rettet inn på å distansere Guardian enda lenger fra Assange, og den tilråder til og med: «Fra et amerikansk perspektiv er spionasjeloven fullt og helt feil redskap å anvende mot journalister, eller engang mot deres kilder.»

«Send ham til Sverige» bekrefter at Guardian håper å se Assange låst vekk i årevis, bare han ikke også konfronterer anklager som kan true dem selv.