Ben Wallace, Storbritannias forsvarsminister, advarte i går kveld Russlands president Vladimir Putin om «det som kan bli en veldig, veldig blodig krig,» der han annonserte at Storbritannia vil sende antitanksvåpen og militært opplæringspersonell til Ukraina.

Han forberedte utspillet med en ytringsartikkel i Times, publisert samme morgen, der han beskyldte Kreml for å planlegge «i beste fall Ukrainas underkastelse, og i verste fall, det suverene landets tvungene forening».

Wallaces handlinger fulgte opp ei rekke antirussiske uttalelser fra ledende Konservativ-MP-er [Members of Parliament]. Utenriksminister Liz Truss hevdet i forrige uke: «Russland fører en desinformasjonskampanje som har til hensikt å destabilisere og berettige en invasjon av landets suverene nabo Ukraina.»

Tobias Ellwood, De konservatives styreleder av Underhusets forsvarskomité, fortalte søndag avisa i at en russisk invasjon av Ukraina er «uunngåelig, og nært forestående, og vi har latt dette skje».

Han sa at Storbritannia og NATO «hadde muligheten til å plassere tilstrekkelig med militært utstyr og personell i Ukraina», og han beklaget nå: «Det gjorde vi ikke».

Den tidligere Royal Green Jacket-kapteinen hevdet at USA under president Joe Biden ble «distrahert» av «andre internasjonale begivenheter enn Kina», og at «det er en mulighet for Storbritannia til å ta skrittet fram, og besørge større innflytelse på den internasjonale scenen».

Han ønsket mandag velkommen Wallaces utplassering av britiske tropper og våpen, der han gjentok hans påstand om at Russland «prøver å tegne kartet over Øst-Europa på nytt,» og at «Putin er beredt til å gå til verks.»

Sannheten er at USA og NATO er innstilt på å tvinge fram en militær konfrontasjon med Russland, og at Storbritannia strever etter en ledende rolle i dette krigspådrivet. Kommentarene fra Wallace og Ellwood er det mest uttalte uttrykket for den skarpe høyredreiningen som finner sted i den britiske styringsklassen, mens media er fiksert på Toryenes «partygate»-skandale over fester i Whitehall under de nasjonale nedstengningene. Planer for militær aggresjon i utlandet rulles ut i parallell med en autoritær offensiv hjemme, for å påtvinge regjeringspolitikken med å la pandemien rase.

Johnson forbereder ei rekke politiske retningslinjer. Kulturminister Nadine Dorries kunngjorde allerede søndag at regjeringen umiddelbart skal fryse, for deretter i 2027 å skrinlegge BBCs lisensavgift, den statlige kringkasterens finansieringskilde. Det å undergrave BBC har vært et langsiktig mål for Tory-partiet, som ønsker å flytte det britiske medielandskapet enda raskere og mer åpent til høyre.

** image 2; caption: Blikk mot inngangsporten til Downing Street, i London, lørdag 15. januar 2022. [Foto: AP Photo/Alberto Pezzali]

Regjeringen har også forpliktet seg til 26. januar å fjerne de minimale «Plan B»-folkehelsetiltakene som for tiden er på plass – ei rød linje for et voksende antall Tory-backbenchers som krever en slutt på restriksjoner på profitter. Johnson har angivelig til hensikt å skrote alle gjenværende juridiske forpliktelser knyttet til pandemien, deriblant kravet om selv-isolering etter en positiv test, så tidlig som mars.

I tillegg utarbeides det planer for å utplassere militæret til Den engelske kanal for å forhindre migrants kryssinger, og på lengre sikt for at migranter og asylsøkere skal sendes til andre land for behandlingsprosessen, der Ghana og Rwanda er nevnt som muligheter.

Disse politiske retningslinjene beskrives i media som Johnsons personlige tiltak for å redde hans politiske karriere, gjennom en dog-whistle-appell til Toryenes velgerbase. De etterfulgte Times’ opprinnelige rapport om at statsministeren lanserte en «streng av ‘rødt kjøtt’-retningslinjer» for å «redde hans vaklende posisjon som statsminister». Med Guardian’s formulering: «Boris Johnson forbereder en populistisk offensiv for å redde sitt skinn.»

Men uansett hva Johnsons politiske kalkyler er, hans høyreorienterte agenda er populær i hele Tory Party og ville blitt implementert selv om Downing Street-festene hadde forblitt en tett bevoktet hemmelighet. Ellwood, en hyppig kritiker av Johnson, og langt fra hans indre krets, tilbyr med hans oppfordring til økt aggresjon mot Russland den mest blodrøde av «rødt kjøtt»-retningslinjene.

Utløseren for dette reaksjonære angrepet er bare i den snevreste forstand skandalen som omsvøper Johnson. Toryenes politiske agenda er drevet av en rasende krise for britisk imperialisme og for verdensimperialismen, som har blitt umåtelig utdypet av pandemien.

Etter at Covid-19 har vært anvendt til å pumpe milliarder inn i storselskapenes og bankenes hvelv har arbeiderklassen blitt drevet tilbake til arbeid, og barn tvunget inn i utrygge klasserom, for at de nødvendige profittene kan genereres for å betale for dette rambukkraidet på økonomien.

Regjeringens eneste bekymring er at britisk imperialisme må bli i stand til å konkurrere effektivt i en kamp på kniven om globale markedsandeler. Dette betyr at arbeiderklassen må «lære å leve med» Covid-19. Som utdanningsminister Nadhim Zahawi forklarte i november i fjor: «I siste instans er planen, at vi, håper jeg, blir den første store økonomien som går fra en pandemi til at den [sykdommen] blir endemisk.»

Tory-regjeringen håper, ved aggressivt å kjøre gjennom en slutt på folkehelsetiltak og få stengt ned diskusjonen om pandemien, å stjele et økonomisk og geopolitisk forsprang på dens konkurrenter. Helseminister Sajid Javid hoverte 1. januar i Daily Mail: «Vi har ønsket 2022 velkommen med noen av de minst restriktive tiltakene i Europa.»

Det samme imperativet driver den militaristiske agendaen som forfølges av alle de store imperialistmaktene, rettet mot ressursrike Russland og mot Kina, deres store strategiske konkurrenter.

Splittelser blant Toryene ha blitt underordnet denne agendaen, og er begrenset til uenighet om de viktigste oppgavene og de beste individene til å få dem gjennomført. Det er verdt å merke seg at Ellwood kritiserte Johnsons rapporterte planer om å utplassere Royal Navy mot migranter som en «massiv distraksjon», og ikke «hva vår marine burde gjøre» i en tid med så høye spenninger med Russland og Kina. Han tvitret tidligere denne måneden: «Hvorfor forsvarskomitéen argumenterer for at vi trenger en STØRRE marine», med henvisning til admiral sir Tony Radakins advarsel om en «russisk trussel til havs».

Kanskje må Johnson gå, fordi han ikke anses å være mann for oppgaven, og er en usikkerhet hva velgeroppslutning angår. Men Toryene vil videreføre og utdype deres Thatcher-offensiv under enhver som erstatter ham.

Etter at lord Frost, Storbritannias fremste Brexit-forhandler, i forrige måned trakk seg med henvisning til hans ønske om en mer «lettregulert, lavskattøkonomi» og meningsforskjeller over regjeringens «tvangsbaserte» Covid-tiltak, sa Ellwood til TimesRadio: «Jeg mener dette er det som kanskje mer og mer forener det bredere partiet... Vi trenger en leder, nesten som en krigstidsleder, vi trenger et sterkt Nr. 10».

Den krigen Ellwood og Toryene forventer å få i fanget er en klassekrig. Deres sabelrasling mot Russland, som truer katastrofale konsekvenser, har overhodet ingen folkelig støtte. Og deres angrep på demokratiske og sosiale rettigheter finner sted under betingelser av en ødeleggende krise, drevet av pandemien og den kraftige stigningen av levekostnadene, som gir næring til et bredt folkelig hat mot regjeringen. Etter å ha sett et utbrudd av streiker i andre halvdel av fjoråret, bare midlertidig holdt tilbake av fagforeningene, vet Toryene at de står overfor en eksplosjon av arbeiderklassekamp.

Oppgaven med å pasifisere denne motstanden faller på Labour Party og partiets politistyrke, det sentrale fagforbundet Trades Union Congress (TUC). Labour Party-leder sir Keir Starmer har rettet all hans ildgivning mot Johnsons moralske karakter, heller enn mot Tory-regjeringen som har hatt tilsyn med Covid-død for mer enn 176 000 mennesker på mindre enn to år.

Tidligere skyggefinansminister John McDonnell stavet ut formålet med denne tilnærmingen i forrige uke, med oppfordringen til hans «Konservativ-kolleger» om å fjerne Johnson til fordel for «en statsminister som folk har tillit til,» fordi: «Når de mister tilliten til en statsminister, da begynner de også å miste tilliten til hele den politiske prosessen.»

Jeremy Corbyn, tidligere «venstre»-Labour-partileder, nekter også å gå inn for noen handling utenfor den «politiske prosessen», der Toryene har et kommanderende flertall som gir dem carte blanche til å gjøre som de vil i parlamentet.

Klassekampen vil imidlertid ikke kunne holdes tilbake særlig lenge, av disse slitne og diskrediterte kreftenes bestrebelser. Johnson-regjeringens krise avslører Labour Party like mye som den skaker Toryene, der Starmer og co., som prøver å fremme deres eget høyreorienterte pitch til big business som respons, utvetydig støtter opphevingen av folkehelsetiltak. Det vil utvikle seg massiv opposisjon i arbeiderklassen, og den vil utspille seg gjennom dens egne uavhengige organisasjoner, grunnplankomitéene som Socialist Equality Party har slåss for.