Krisen Johnson-regjeringen står opp til ørene i, etter avsløringer om fester holdt i Downing Street under nasjonale nedstengninger, forverres fra dag til dag.

Etter at statsminister Boris Johnson onsdag ble tvunget til å melde sin unnskyldning i Underhuset for å ha deltatt på en hagefest i mai 2020, til fordømmelser fra hans egne MP-er så vel som på tvers av opposisjonsbenkene, dukket det fredag opp nyheter om ytterligere to festsamlinger kvelden før prins Philips begravelse. Downing Street meldte dronningen deres unnskyldning for den ufølsomme misaktelsen av omstendighetene.

Under disse ekstraordinære betingelsene har Jeremy Corbyn, fortsatt den anerkjente lederen av Labours «venstre», vært så godt som fraværende.

Der han satt i Underhuset onsdag og så på kaoset utspille seg foran ham reiste han seg ikke for å ta ordet, men søkte desperat etter et virkemiddel til å få distrahert fra enhver reell kamp mot Konservativ-regjeringen.

Resultatet ble til slutt en eneste patetisk tweet om emnet fra den tidligere Labour-lederen, på torsdag: «Regjeringen bryter reglene – og ikke bare over nedstengningsfestene. Den tildelte illegalt PPE-kontrakter [for personlig verneutstyr] ved å bruke et ‘VIP-spor’ reservert for henvisninger fra MP-er, ministre og høytstående embetsrepresentanter. Vi trenger en fullstendig uavhengig etterforskning, nå.»

Selv nåværende Labour-leder sir Keir Starmer har gjentatte ganger bedt om statsministerens avgang, og det samme har flere senior Tory MP-er, i tillegg til den skotske Konservativ-lederen Douglas Ross.

Johnsons egen framtid står på spill i en skandale som stiller til skue den forakten hele Tory-partiet har for de som har lidd under pandemien. Krisen er drivstoff for et massivt raseri i arbeiderklassen, med millioner som ikke ønsker noe annet enn å se regjeringen falle. Men disse anliggendene har imidlertid Corbyn forsøkt å omgå helt, med en oppfordring om en uavhengig etterforskning så vag at han ikke spesifiserer om det er snakk om «partygate»-skandalen eller tildelingen av PPE-kontrakter.

Corbyn og hans tallrike rådgivere er seg svært bevisste at ethvert seriøst opprop til en kamp mot Tory-regjeringen, med dens flertall på 79 seter i parlamentet, kunne bli et samlingspunkt for en massemobilisering av arbeiderklassen – et resultat de er dypt fiendtlig innstilte til. Hans uttalelse ble nøye kalibrert for å komme med et antiTory-poeng som likevel skrudde ned varmen, ved å oppfordre til en form for parlamentarisk prosedyre som ville strekke seg ut i framtiden.

Det å få avbrutt og avsporet klassekampen har vært Corbyns grunnleggende rolle i politikken, spesielt siden han ble Labour-leder i september 2015. Han lovet umiddelbart en «snillere, mildere politikk», uten noen dypt anlagt personlig fiendskap, et løfte til styringsklassen om at han ikke ville gjøre noe for å forpurre den britiske kapitalismens stabilitet.

Innen Labour Party tok dette form av den vedvarende imøtekommingen av blairistene, som dikterte den politiske orienteringen, prøvde å få ham fjernet og førte heksejakt på hans støttespillere for så å drive dem ut av partiet, og deretter frata Corbyn selv partipisken så snart han ble erstattet som partileder av Starmer.

Den samme ydmyke høfligheten ble Toryene til del. Corbyns opposisjon var alltid forbundet til hans overordnede formynderskap av det angivelig «felles beste». Ved hvert tilfelle av nasjonal krise ble ethvert snev av opposisjon droppet til fordel for samarbeid i «nasjonens interesse».

I 2016, under Brexit-avstemmingen om Storbritannias medlemskap i EU, forlot Corbyn hans livslange motstand mot EU, for å tjene som leder for Remain-kampanjen [dvs. Forbli EU-medlem]. Da det grepet mislyktes og Theresa Mays Tory-regjering ble rammet av krise tre år seinere, da den slet med å oppnå Storbritannias uttrekning, sto igjen Corbyn fram som en modell for borgerlig ansvarlighet.

May tilbød Labour-lederen i april 2019 samtaler om å sikre en Brexit-avtale, og appellerte til Corbyn om «nasjonal enhet for å levere, for nasjonens interesse». Corbyn forpliktet seg innen en time, og sa til pressen: «Vi erkjenner at hun har gjort et trekk, jeg erkjenner mitt ansvar for å representere menneskene som støttet Labour i det forrige valget, og menneskene som ikke støttet Labour, men som likevel ønsker avklaring og sikkerhet for deres egen framtid, og det er grunnlaget for at vi vil møte henne, og vi skal ha disse diskusjonene.»

Seinere tilbød han seg selv som leder av en «vaktmesterregjering» for å forhindre en no-deal-Brexit, dvs. en utmelding uten avtale, på vegne av det britiske næringsliv.

Corbyns ledende prinsipp var alltid å forhindre arbeiderklassen fra å tre inn på den politiske scenen, for å utnytte krisen innen styringsklassen, forårsaket av Brexit. Den endelige prisen arbeidere betalte for Corbyns undertrykking av klassekampen var at Johnsons voldsomt høyreorienterte regjering kom til makten i desember 2019.

Med utbruddet av pandemien bare måneder seinere var Corbyns forsonende agenda enda mer eksplisitt. Under hans siste parlamentariske opptreden som Labour-leder fortalte han Johnson at han ikke ønsket å være «uopphørlig negativ», og ba ham om erkjennelsen at «i krisetider ... er den rikeste konserndirektøren avhengig av den outsourcede arbeideren som rengjør hans kontor,» og han forkynte om «styrken til et samfunn som bryr seg om hverandre, og bryr seg om alle».

Der han la ned linja for den de facto koalisjonen med Tory-regjeringen som Starmer skulle følge lovet Corbyn å «støtte regjeringens folkehelsetiltak, samtidig som vi er konstruktivt kritiske der vi føler det er nødvendig å forbedre den offisielle responsen».

Han sa dette vel vitende om den morderiske strategien regjeringen hadde til hensikt å implementere, etter å ha vært til stede i regjeringsdiskusjoner om «flokkimmunitet», sammen med skyggehelseminister Jonathan Ashworth. Den første gangen arbeiderklassen fikk å høre om dette var i et intervju den daværende Labour-lederen ga til magasinet Tribune, i august 2020. Han hadde opprettholdt sin taushet da Johnson og hans ledende vitenskapelige rådgivere først laget deres politiske retningslinje for «flokkimmunitet», der regjeringen kort etter, i møte med den massive folkelige harmen, ble tvunget til å erklære den nasjonale nedstengningen fra 23. mars til 23. juni.

Corbyns allierte i parlamentsgruppa Parliamentary Labour Party har vært tro mot hans ord siden den gang. Det tok grupperingen Socialist Campaign Group til mai 2021 å anklage regjeringen for «sosialt mord», og oppfordre «de som har overvåket denne krisen til å trekke seg».

Det ble naturligvis ikke tatt opp noen kamp for dette kravet. Men nå som regjeringen står overfor en alvorlig krise, da har uttalelsen i all ro blitt glemt. Det er ingenting som skiller gruppas medlemmer fra Starmers appell, verken til Johnson «om å gjøre det anstendige og trekke seg» eller til Tory-partiet om å tvinge ham til å gjøre det.

Den urokkelige forpliktelsen til Labours «venstre» for å bevare britisk kapitalismes stabilitet, ble onsdag bekreftet av Corbyns tidligere skyggekansler og nøkkelallierte, John McDonnell.

Han sa til journalisten Robert Pestons nyhetsprogram: «I landets interesse burde han [Johnson] gå. Vi er midt i en krise. Man trenger en statsminister som folk har tillit til».

Der han ga kompliment til Tory-MP Caroline Nokes for å ha vært «veldig ærlig, og rett på sak», rådet han: «Jeg sier også til Konservativ-kolleger at å støtte ham skader ikke bare Det konservative partiet, det skader politikken som helhet. Så snart folk mister tilliten til en statsminister, begynner de å miste tilliten til hele den politiske prosessen også. Så han skader ikke bare Tory-partiet, han skader politikken overordnet.»

Dette er hva Corbyn og McDonnells merkevare av politikk representerer. Ikke så mye som en bekymring for arbeiderklassen, men for «politikken overordnet», «hele den politiske prosessen» og «politikk generelt». Det vil si å ivareta og bevare mekanismene for kapitaliststyre – fra parlamentet til Labour Party og «kollegene» i Tory-partiet – med det eksplisitte formålet å forhindre at arbeiderklassen tar opp en kamp for sine egne uavhengige interesser, mot selskapene, de superrike og deres politiske representanter.

McDonnells ord har en klar internasjonal parallell. I kjølvannet av Donald Trumps forsøk på å velte det amerikanske presidentvalgets resultat den 6. januar 2021, gjennom et fascistisk kupp støttet av hoveddelen av Det republikanske partiet, har Demokratenes president Joe Biden også gjentatte ganger strekt fram ei olivengren til hans «kolleger Republikanerne».

Hans intensjon er, i likhet med McDonnell, å støtte opp om det bredt diskrediterte politiske systemet i Amerika, fremfor alt ved å forhindre et genuint oppgjør med den fascistiske kjernen i Det republikanske partiet, av en massebevegelse i arbeiderklassen. Resultatet har vært et stadig mer aggressivt byks til høyre blant Republikanerne, mens Biden-administrasjonen i det alt vesentlige forfølger sin forgjengers pandemipolitikk.

På samme måte har Labour-venstres målbevisste bestrebelser for å stenge ned klassekampen gitt Toryene frie tøyler til å videreføre deres politikk for masseinfeksjon og sosial kontrarevolusjon, alltid med støtte fra Labour Party, sågar også under den nåværende lederskapkrisen.

Bare den siste uka vedtok regjeringen lovgivning, med Labours støtte, som begrenser utlegg til velferdsutbetalinger og skattefradrag; og reduserte selvisoleringsperioden for dem som er smittet med Covid fra syv ned til fem dager.

Skyggehelseminister Wes Streeting responderte på endringen for selvisolering ved å spørre hvorfor implementeringen hadde tatt så lang tid, og «hvor mange dager» hadde ikke NHS og økonomien «tapt» som resultat.

Toryenes brutale offensiv mot arbeiderklassen vil fortsette, om den er ledet av Johnson eller ikke. Og Labour vil støtte dem i alt det vesentlige, hvert eneste trinn på veien. En kamp mot disse forbryterpartnerne kan bare føres i opposisjon til Labours «venstre» og deres forsøk på å kloroformere og svinebinde arbeiderklassen. En vending til klassekamp, mobiliseringen av millioner av arbeidere gjennom uavhengige grunnplankomitéer under et sosialistisk lederskap, det er den eneste veien framover. Vi oppfordrer arbeidere og ungdom til å ta opp denne kampen i dag, ved å melde seg inn i Socialist Equality Party.