Storbritannias Konservativ-regjering har blitt kastet ut i en desperat krise, etter ytterligere avsløringer av dens likegyldighet til menneskelig lidelse og død, som resultat av dens kriminelle håndtering av pandemien.

Statsminister Boris Johnson har blitt beskrevet som en «dead man walking» [‘død, men på beina’] etter lekkasjer som bekrefter at han deltok på en «Bring Your Own Booze»-hagefest i Downing Street [‘Ta med egen børst’], med deltakelse av 40 ledende Tory-er, og deres stabsansatte.

Hans påtvungne og desperate unnskyldninger i parlamentet i går, onsdag, der han fortsatt hevdet at samlingen 20. mai 2020 var et arbeidsrelatert møte, og derfor var unntatt de innførte reglene for pandeminedstengning, ble av Aksjonsgruppa for pandemikvestede familiers rettferdighet – Covid-19 Bereaved Families for Justice – beskrevet som å helle «mer salt i de åpne sårene til alle dem som allerede har mistet så mye på grunn av denne pandemien. ... Han er ute av stand til å fortelle sannheten, og han må gå.»

Samme dag som Johnson & co. benyttet seg av invitasjonen fra Johnsons førsteprivatsekretær [Principal Private Secretary] Martin Reynolds, som invitert med begrunnelsen dagens «nydelig vær» ble det rapporter 329 Covid-døde, som brakte landets akkumulerte dødsofre den gang til nesten 35 000.

Millioner over hele Storbritannia ønsker ikke annet enn å se ryggen av Johnson, som forble tro mot hans agenda for flokkimmunitet, selv da han av offentlig press ble tvunget til å innføre delvise og forsinkede nedstengninger, fra 23. mars til 23. juni 2020, og igjen fra 6. januar til 19. juli 2021. Han er en forhatt serieløgner og massemorder, som for alltid vil være assosiert med hans erklæring i harnisk: «Ingen flere fucking lockdowns! La likene hope seg opp i tusenvis!»

Det å bli kvitt Johnson betyr å legge ut på en uavhengig kurs for politisk og sosial kamp, i opposisjon til alle de politiske representantene for big business.

Ingen vil et øyeblikk tro at målrettingen av Johnson fra hans gangsterpartnere fra Tory-høyresiden har noe å gjøre med den folkelige forargelsen framprovosert av statsministerens opptreden. Ved bruk av lekkasjer servert av Johnsons forbitrede tidligere rådgiver Dominic Cummings forbereder Tory-partiet grunnen for en massiv offensiv mot arbeiderklassen, mens partiet eskalerer den morderiske agendaen for å la viruset rase gjennom befolkningen, uten noen form for begrensninger overhodet.

Den sentrale klagen fra backbenchere fra 1922-komitéen og Covid Recovery Group er at Johnson er for veik, ved alltid å inngå innrømmelser på pandemien, der han ble fordømt av et parlamentsmedlem for hans «styring av SAGE [regjeringens rådgivende vitenskapelige gruppe]». De vil ha ham erstattet av en som kan ta på seg motstanden i arbeiderklassen, mot en politikk for massedød og de brutale nivåer av arbeidsplassutbytting og de sosiale innstrammingene.

Daily Telegraph, Tory-partiets husorgan, sendte ut sin stall der spaltisten Allison Pearson erklærte: «Aldri igjen må vi la en regjering ta så mye kontroll over våre liv. Aldri igjen skal vi akseptere påtvinging av grusomt uforholdsmessige tiltak, fra hyklere som visste hva de reelle risikoene var, og gjorde som de ville.»

Der den redaksjonlle linja var at Johnsons «sammenfiltrede rot» er fordi «nedstengingen i 2020 var full av uforholdsmessige forbud mot perfekt godartede aktiviteter», fortsatte Telegraph’s redaktører: «Vi er i en tilsvarende posisjon nå, med regler på plass som ikke lenger er berettiget, om de noen gang var det.»

Der det ble opplistet tiltak som det å forlange at skoleelever bruker munnbind i klasserommet, veiledninger om å jobbe hjemmefra, og det enda ikke å ha kuttet Covid-isolering ned til 5 dager, insisterete Telegraph: «Det er overbevisende argumenter for å avslutte det gjenværende regelverket umiddelbart, i stedet for å vente til den 26. januar, når de skal utløpe ... Obligatorisk bruk av munnbind og massetesting må også oppheves.»

Sir Bernard Ingham, Margaret Thatchers hovedrådgiver, skrev i Express, der han gjorde klart omfanget av angrepene som er planlagt mot landets arbeidende mennesker. Han bemerket at regjeringen sto overfor et budsjettunderskudd på £ 300 milliarder og ei statsgjeld på £ 2 billioner, og sammenlignet dette med Labour-statsminister Gordon Browns «arv fra 2010, til Tory-ene». Med et nåværende budsjettunderskudd på £ 153 milliarder, uttalte han: «Det resulterte i det venstresiden – og sågar noen Tory-er – beskrev som ‘austerity’ [‘innstramminger’], beviser dermed at noen politikere ikke har noen sans for proporsjoner ... det faktum at det tok 10 år før et rimelig ansvarlig Tory-lederskap av nasjonen, kom i nærheten av å eliminere dette underskuddet, det viser mer enn noe annet hva dagens situasjon krever av Boris Johnsons administrasjon.»

Det er ikke nødvendig å spekulere i hvor lenge Johnson kan fortsette i vervet. Han er allerede tvunget til å gjemme seg bak appeller om at alle har å vente på den offisiell granskningen ledet av embetsfunksjonær Sue Gray og hennes funn, der hun etterforsker fire separate lockdown-partier. Hans parlamentariske flertall betyr at det er Tory-ene som må fjerne ham. Men flere backbenchers i tillegg til Douglas Ross, lederen av Skottlands Tory-er, har allerede oppfordret til at han trekker seg, og finansminister Rishi Sunak tilbrakte poengtert gårsdagen i Ilfracombe.

Det som er fundamentalt er at de reelle kalkylene til Tory-høyre er hvordan å føre en klassekrig, som vil få innstrammingene pålagt etter finanskrakket i 2008 til å blekne til ubetydelighet.

Oppfordringene om Johnsons fratredelse fra Labour-leder sir Keir Starmer og hans kolleger fra Liberal-demokratene og Det skotske nasjonalpartiet (SNP) er politisk bedragerske. De fremmer ingen opposisjon mot Johnson-regjeringens agenda for flokkimmunitet, og de vil gladelig samarbeide med Johnsons Tory-erstatning.

Starmer ble Labour-leder 4. april 2020, der han mindre enn syv uker før Johnsons hagefest lovet at hans parti bare ville utøve «konstruktiv kritikk» av regjeringen. Han har siden på alle måter støttet Tory-ene, blant annet ved i september 2020 å insistere på at Johnson hadde en «moralsk plikt» til å gjenåpne skolene. Hans første oppfordring noensinne til Johnson om å «gjøre det rette» og trekke seg, som kom under onsdagens utspørring av statsministeren i parlamentet, kom til slutt etter at hans politiske rådgivere konkluderte at statsministeren allerede var en «busted flush» [‘sak klar for vekkspyling’].

Det samme gjelder Liberal-demokratene, som for deres del i går ikke fokuserte deres angrep på Johnson for alle dødsfallene han er ansvarlig for, men på hans regjerings «hykleri» ved å bøtelegge andre for brudd på nedstengningen. SNP leder den delegerte Skottland-regjeringen og er direkte ansvarlig for å implementere politiske orienteringer som knapt skiller seg fra Johnsons.

Selv om Johnson skulle trekker seg vil Tory-ene forbli i stand til å fortsette deres angrep – og de vil fortsatt bli støttet av Labour, og fagforeningene som aktivt har undertrykt ethvert forsøk fra arbeidere for å slåss imot, siden pandemien begynte for mer enn to år siden.

Det eksisterer en massiv brønn av raseri og motstand i arbeiderklassen mot denne forhatte regjeringen. Den har presidert over en sosial katastrofe av ufattelige dimensjoner, som har ført til over 176 000 døde, som har etterlatt familier å sørge over forferdelige tap, og millioner smittet som lever med Long Covid. Bare i går befant nærmere 20 000 seg på sykehus, og nesten 400 døde.

Millioner flere vil bli syke, deriblant barn, og titusenvis vil dø med mindre Johnson og hele hans regjering blir fjernet. Arbeidere må nekte å ha som helst tillit til de parlamentariske manøvrene som nå fyller media, og de må føre en uavhengig kamp som omfatter streiker og masseprotester, basert på et sosialistisk program. Dette må nødvendigvis ta form av et grunnplanopprør mot Labour Party og fagforeningene, inkludert mot partiets venstreside anført av Jeremy Corbyn, som forsøker å begrense arbeidere til å bygge minimale «progressive allianser» i parlamentet, samtidig som enhver reell kamp blir sabotert.

En slik bevegelse vokser allerede fram, med streiker igangsatt av lærere i USA og Frankrike, som også uunngåelig vil bryte ut her i Storbritannia. Socialist Equality Party (UK) må bygges for å lede denne motstandskampen.