Gårsdagens rettsordre fra den britiske domstolen High Court, om at WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange kan utleveres til USA, er en avskyelig juridisk travesti.

Rettskjennelsen er resultatet av en 10-år-lang politisk konspirasjon som involverer USA, Storbritannia, Australia og Sverige, for å forfølge en modig journalist som avslørte forbrytelser begått av imperialistregjeringene under deres morderiske invasjoner og okkupasjoner av Irak og Afghanistan.

Lord Burnett av Maldon, Lord Chief Justice of England og Wales, og Lord Justice Holroyde opprettholdt en anke fremmet av den amerikanske regjeringen, og besluttet at den lavere rettsinstansen, Magistrate’s Court, burde ha gitt USA «anledning til å tilby forsikringer» om Assanges behandling. De to dommerne aksepterte at forsikringene som nå var besørget – fra en stat som, ble de fortalt i ankeforhandlingen, planla Assanges «drap, kidnapping, overlevering [‘rendering’] og forgiftning» – var «tilstrekkelige til å møte bekymringene» for hans velvære.

Med denne dommen har det britiske rettsvesenet avslørt sin funksjon som den britiske statens lydige instrument, beredt til å sette sitt godkjenningsstempel på en kampanje av svimlende kriminalitet, med ødeleggende antidemokratiske implikasjoner.

Assanges advokater gjorde USAs «forsikringer» til støv under rettsforhandlingene, som er overhodet ingenting av den slags, og de besørget omfattende bevismateriale på CIAs illegale innsirkling av ham, bl.a. en høyst troverdig etterforskning utført av Yahoo! News og en pågående kriminaletterforskning i Spania, som dokumenterte at hans kidnapping og drap var planlagt på de høyeste nivå av regjeringen.

Storbritannias High Court refererte til disse argumentene før domsavsigelsen: «Generelle uttalelser av oppfatninger som setter spørsmålstegn ved USAs gode hensikter [‘good faith’], fra dem som ikke har noen relevant ekspertise for å ha en slik formening, er ikke av mer verdi enn en journalistisk oppfatning hentet fra et internettsøk.»

Dommerne fortsatte: «Realiteten er at denne domstolen blir invitert til å avvise USAs forsikringer, enten på grunnlag av at de ikke er tilbudt i god tro eller at de, av en eller annen grunn, ikke er til å akseptere for deres pålydende. Det er en alvorlig påstand, spesielt med tanke på at Storbritannia og USA har en lang historie for samarbeid i utleveringsaker...»

De konkluderte: «Det er ingen grunn til at denne domstolen ikke skulle akseptere forsikringene for å betyr det de sier.»

Retten var med andre ord ikke det aller minste bekymret for Assanges klart misaktede juridiske og demokratiske rettigheter, men derimot av å fremme britisk og amerikansk imperialismes interesser og relasjon. Retten har nå avsagt en rettskjennelse som truer WikiLeaks-grunnleggeren med livsvarig fengsel eller død, for å ha avslørt styringsklassens krigsforbrytelser og andre grusomheter, og som med det baner vei for et omfattende angrep på ytringsfriheten.

Assanges utlevering kan nå være nært forestående. Det kan ikke være noen tillit til at han kan anke til Storbritannias høyeste rettsinstans UK Supreme Court, eller til EUs høyeste rettsinstans European Court of Justice. Hjulene i den 10-år-lange overleveringsoperasjonen [‘rendition’], som har sett Assange vilkårlig arrestert, spionert på, stjålet fra, pågrepet og slept ut fra en utenlandsk ambassade, fratatt hans ecuadorianske asyl og statsborgerskap, psykisk torturert, gjort til gjenstand for hevngjerrige dommer, og årevis bli varetektsfengslet uten tiltale i et maksimalsikkerhetsfengsel, de er nok en gang satt i bevegelse.

Selv om en anke skulle aksepteres ville en eksklusivt juridisk vei til frihet, i beste fall bety Assanges fortsatte fengsling i Belmarsh Prison med de samme utålelige betingelsene han nå har vansmektet under i mer enn to-og-et-halvt-år.

Denne skjebnen ble avsagt av Storbritannias High Court samtidig som USAs president Joe Biden, Assanges sjefforfølger [‘persecutor-in-chief’], var vertskap for et «Toppmøte for demokrati», der deltakerne var en gjeng massemordere, som inkluderte Rodrigo Duterte fra Filippinene og Jair Bolsanaro fra Brasil, hvor det ble kunngjort en finansiering på $ 3,5 millioner for en plattform til beskyttelse av journalistikk – Journalism Protection Platform – for å «besørge risikoutsatte journalister digital og fysisk sikkerhetsopplæring, psykososial omsorg, rettshjelp og andre former for assistanse».

I Storbritannia avholdt samme dag parlamentets øvre kammer, House of Lords, en debatt om betydningen av ytringsfrihet, som ikke én gang nevnte Assange.

Den amerikanske og den britiske styingsklassens motbydelige hykleri vil ikke sjokkere den brede massen av befolkningen, som ser på deres forvorpne regjeringer med berettiget og velfortjent forakt. Spørsmålet de vil stille er ikke «Hvordan kunne de gjøre dette?» men: «Hvordan kunne de slippe unna med det?» og «Hva må gjøres for å stoppe dem?»

Ethvert svar må ta utgangspunkt i en seriøs politisk vurdering av hendelsene opp til dette punktet. Fram til nå har kampen for Assanges frihet vært overlatt i hendene på en offisiell kampanje sentrert rundt utøvelsen av rettferdighet gjennom domstolene, og på appeller basert på dette grunnlaget til de slitne rekkene av arbeiderbyråkratiet, og liberale og høyreorienterte libertarianeres raushet og gode intensjoner. Dette perspektivet har vist seg å være katastrofalt.

Tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn og Labour-parlamentarikere fra Socialist Campaign Group har blitt feiret som de fremste blant forfekterne av Assanges sak. Men deres støtte, begrenset til de to siste årene, har bestått av lite mer enn bekymrede tweets, bønnfallinger til statsminister Boris Johnson og prekener om det britisk rettsvesenet. Corbyns eneste dvaske og smakløse tweet i går kom syv timer etter at dommen falt, hvor han søyt: «Julian Assange burde ikke utleveres for å ha avslørt ubehagelige sannheter», og bare trakk oppmerksomhet til deres faktiske passivitet.

Tilsvarende håp og tro har blitt satt til media, som i 12. time formelt opponerer mot Assanges utlevering. Men sannheten er at uansett hvilke redaksjonelle lederartikler og ytringskronikker disse organisasjonene kan få seg til å publisere, der de toer deres hender, vil sentimentet i redaksjonene til Guardian og New York Times være glisende tilfredshet. De brukte år på å bane vei for gårsdagens dom. De vil nå håpe at Assange, som truet med å forstyrre deres koselige relasjon med deres respektive styringsklasser, endelig kan bli glemt.

Det skal bemerkes at Guardian holdt en rapport om dommen, den mest betydningsfulle og konsekvensrike i journalistikkens historie på et halvt århundre, høyt på deres forside bare i noen få timer før den ble henvist langt nede på siden, til seksjonen «Around the world», plassert under undergrupperingen «From the UK».

Guardian og deres likes dreining over til en symbolsk støtte for Assange kom først da hans sak var trygt avgrenset til rettsvesenet, etter at de hadde brukt år på å føre en kampanje med bakvaskelser utformet for å få isolert ham fra den avgjørende faktoren for å sikre hans frihet: Massestøtten til WikiLeaks i den globale befolkningen.

Bestrebelsene for å få gjort Assange om til en paria ble på forskjellige måter støttet, eller etterlatt uten opponering, fra det internasjonale pseudo-venstres organisasjoner. Blant dem var den britiske gruppa Counterfire, der det ledende medlemmet John Rees nå leder gruppa Don't Extradite Assange [‘Ikke utlever Assange’]. Denne offisielle kampanjens hele orientering er til disse nåværende eller tidligere deltakere i det kriminelle forehavendet mot Assange, til et sosialt sjikt som ikke besørger noe støttegrunnlag for demokratiske rettigheter og kampen for å forsvare dem.

Den kampen beror på den internasjonale arbeiderklassen, som kommer i stadig mer åpen konflikt med en kapitalistisk samfunnsorden på en tvungen marsj til diktatur og krig. Ei rekke store streiker, ofte mønstret i direkte opposisjon til fagforeningsbyråkratiets bestrebelser for å påtvinge dem selskapsforfattede kontrakter, markerer et dramatisk skifte i den globale situasjonen siden kampanjen for å få brakt Assange til taushet startet.

Pandemien, den intensiverte utbyttingen av den arbeidende befolkningen for å gjøre opp for tildelingene orkestrert av oligarkiet på et berg av lik, og pådrivet i retning av krig med atomvåpenmaktene Russland og Kina, som truer med ytterligere millioner, driver fram ei eskalerende bølge av klassekamp.

Det er til denne enorme sosiale kraften kampanjen for å frigjøre Assange må henvende seg. Hans sak må gjøres til et kampanliggende for den uavhengige politiske bevegelsen av arbeiderklassen som nå kommer til uttrykk i etableringen av grunnplankomitéer over hele kloden. Denne bevegelsen vil samle seg bak seg alle progressive sosiale krefter, inkludert deler av middelklassene og de fagprofesjonelle. World Socialist Web Site og Socialist Equality Partier vil bære fram denne kampen.