Dagen i dag, 4. oktober, markerer at det femten år siden WikiLeaks i 2006 ble grunnlagt av den australske utgiveren Julian Assange. I årene siden har den lille medieorganisasjonen, som ble grunnlagt og videreutviklet på minimale busjetter, blitt synonymt med modige avsløringer av regjerings- og selskapskriminalitet, så vel som de stadig mer febrilske forsøkene fra statsagenturer og styringselitene for å sensurere internett og undertrykke uavhengig journalistikk.

Som med alle nylige årsmarkeringer relatert WikiLeaks og organisasjonens grunnlegger, kan ikke Assange feire dagens milepæl med hans kolleger, venner og familie. I stedet er han i Londons Belmarsh Prison, et maksimalsikkerhetsanlegg kalt Storbritannias Guantanamo Bay, hvor han har vært internert i mer enn to år, mesteparten av denne tiden uten å ha vært dømt for noe lovbrudd.

Årsaken til Assanges fengsling, en utleveringsforespørsel fra Trump-administrasjonen, står fortsatt ved lag under etterfølgeren president Joe Biden. Både Demokratene og Republikanerne er hardnakket forpliktet på å rettsforfølge Assange, under den drakoniske amerikanske spionasjeloven, for WikiLeaks’ publiseringsaktiviteter, medregnet avsløringer av krigsforbrytelser, menneskerettighetsbrudd og globale diplomatiske intriger.

Det britiske rettsapparatet har, til tross for å ha blokkert for Assanges oversendelse til USA i januar med den begrunnelse at han sannsynligvis ville dø i amerikansk varetekt, tillatt en anke som vil bli gjenstand for høyrerettshøringer seinere denne måneden.

Den amerikanske rettsforfølgelsen har alltid vært et gjennomskuelig forsøk på å ødelegge Assange, få nedlagt WikiLeaks og undertrykke pressefrihet. Ankehøringene vil imidlertid bli holdt under betingelser der den amerikanske saken har blitt fullstendig avslørt som et kriminelt forehavende, som involverer de mest grove brudd på folkeretten og den amerikanske grunnloven – Konstitusjonen.

Yahoo News publiserte i forrige måned en detaljert rapport som avslørte at Trump-administrasjonen og den daværende CIA-direktøren Mike Pompeo siden begynnelsen av 2017 hadde planlagt å kidnappe Assange, mens han enda var politisk flyktning i Ecuadors London-ambassade, og sågar å drepe ham. Tidligere embetsfunksjonærer fortalte publikasjonen at både Trump og Pompeo hadde deltatt på møter der det ble diskutert å myrde Assange. Muligheten for mord av andre WikiLeaks-ansatte i Europa ble også vurdert.

Planene for en utenomjuridisk overlevering – an extraordinary rendition – dvs. en regelrett kidnapping, eller eventuelt et CIA-hit, ble eksplisitt utviklet som respons på WikiLeaks’ publisering av sannferdig og nyhetsverdig informasjon, i likhet med det påfølgende pseudo-juridiske forsøket på å få utlevert Assange for videre rettsforfølgelse.

Den umiddelbare utløseren for begge deler var WikiLeaks’ 2017-eksponering av CIA-dokumenter som avslørte etterretningsagenturet som verdens største spreder av skadelig programvare [‘malware’]. Materialet, som ble kjent som Vault 7, avslørte noen av CIAs mest tettbeskyttede skitne triks, blant annet teknikker for å tilskrive deres egne hackingaktiviteter til utenlandske makter, eksempelvis Russland, masseovervåkning gjennom smarttelefoner og fjernsynsapparater, og forsøk på å utvikle evnen til å overta bilers datasystemer.

Som respons stemplet Pompeo WikiLeaks som et «fiendtlig ikke-statlig etterretningsbyrå». Definisjonen var innrettet på å la den amerikanske staten rulle ut sitt fulle arsenal av represjonsmidler mot Assange, fordi amerikanske myndigheter visste at deres egne påstander om at WikiLeaks jobbet med russisk etterretning var uholdbare. I stedet bestemte de seg for den nye kategorien, en som essensielt sett likestilte publiseringsorganisasjoner som falt i den amerikanske regjeringens unåde som likeverdige med terrorister.

Selv om diskusjonene om å myrde Assanges kan ha blitt ført i det skjulte, ble planene om utenomjuridiske tiltak mot WikiLeaks utført for åpent skue. Den nye definisjonen av organisasjonen som et «fiendtlig ikke-statlig etterretningsbyrå» ble faktisk vedtatt av Kongressen og Senatet, i etterretningsloven [Intelligence Authorization Act] for budsjettåret 2018, med overveldende støtte fra representanter for Demokratene og Republikanerne.

I ukene siden Yahoo’s rapport ble publisert har sannhetsgehalten i den så godt som blitt bekreftet av dem implisert i forbrytelsene den beskriver. Pompeo har offentlig erklært at «deler av den er sann», samtidig som han forlangte at de 30 tidligere embetsfunksjonærene som var Yahoo’s kilder «måtte rettsforfølges for å ha uttalt seg om klassifisert aktivitet innenfra Central Intelligence Agency.»

Spurt om avsløringene i forrige uke nektet Bidens pressesekretær Jen Psaki å komme med noen kommentar, og ba journalisten i stedet om å forhøre seg med CIA. Responsen fra de britiske myndighetene, som er implisert i attentatkomplottet, har vært radiotaushet, mens australske politikere også har forholdt seg stumme, eller de har hevdet utroverdig uvitenhet.

For deres del har selskapsmediene nedtonet eller fullstendig begravd beretningen, til tross for at den går til hjertet av pressefriheten og pressens rettigheter. Avsløringene, som er mer oppsiktsvekkende og sensasjonelle enn de som utløste fjerningen av Richard Nixon, har blitt behandlet som en mindre betydningsfull nyhet. Den generelle trenden er oppsummert av statseide British Broadcasting Corporation (BBC), som ikke engang publiserte en rapport om Yahoo-påstandene, bortsett fra et nyhetselement på kringkasterens side på somali-språket.

Responsen er ytterligere en demonstrasjon av den offisielle pressens sentrale rolle i forfølgelsen av Assange. Etter årevis, uopphørlig og nådeløst, å ha svertet WikiLeaks-grunnleggeren og bidratt til betingelsene for hans illegale arrestering i 2019 har de siden droppet historien, desto mer etterhvert som den kriminelle karakteren av den amerikanske kampanjen kommer for dagen og blir avslørt. Selskapsmedienes behandling av ham er så langt fra resultat av en personlig motvilje mot Assange, men en markør for deres forvandling til ei arm av staten, som lydhøre og villige medskyldige i det eskalerende pådrivet i retning av krig og det medfølgende angrepet på demokratiske rettigheter.

WikiLeaks ble etablert som en antitese til de stats- og selskapskontrollerte mediene, og deres rutinemessige sensur av informasjon som støtter opp mot de rådende makters interesser.

Kort etter grunnleggingen av organisasjonen skrev Assange en 2007-uttalelse som oppsummerte WikiLeaks’ formål. Han skrev: «Autoritære regimer skaper krefter som motsetter seg dem, ved å presse mot et folks vilje til sannhet, kjærlighet og selvrealisering. Planer som bistår autoritært styre induserer, så snart de oppdages, ytterligere motstand. Følgelig skjules slike ordninger av vellykkede autoritære krefter inntil motstand er nytteløs, eller overveldes av den nakne maktens effektivitet.»

I mer folkelige formuleringer skisserte Assange den samme formålserklæringen da han mottok æresmedaljen i gull fra Sydney Peace Foundation i 2011. Han forklarte:

«Jeg har alltid i minnet noe som ble sagt av den store dikteren og romanforfatteren May Sarton: Du må tenke som en helt, for å kunne oppføre deg som ganske enkelt et anstendig menneske ...»

«Vi er objektive, men vi er ikke nøytrale. Vi er på rettferdighetens side. Objektivitet er ikke det samme som nøytralitet. Vi er objektive hva angår fakta, og når det gjelder rapportering og ikke å forvrenge fakta. Men vi er ikke nøytrale om hvilken verden vi ønsker å se. Vi ønsker å se en mer rettferdig verden.»

«For mine ansatte og meg vil WikiLeaks alltid strebe etter å være et etterretningsbyrå for folket. Og vi vil alltid – så lenge som varslere er villige til å opptre som helter – opptre som ganske enkelt anstendige mennesker.»

For å fremme disse målene introduserte WikiLeaks banebrytende innovasjoner, som siden har blitt tatt opp mer bredt, blant annet også av selskapsnyhetskanaler, men vanligvis uten kildetilskrivning. Dette inkluderte utviklingen av en digital dropbox for mottak av lekkasjer, og en samarbeidsmodell som involverer mange journalister og medieorganisasjoner rundt om i verden, som gransker materiale besørget av varslere og forbereder det for publisering.

I årene siden 2006 har WikiLeaks oppfylt organisasjonens formålserklæring, og besørget flere eksplosive avsløringer enn noen annen publikasjon. Hele omfanget av organisasjonens publikasjoner spenner over millioner av dokumenter, og dusinvis av utgivelser, som berører det politiske og økonomiske liv fra alle hjørner av kloden.

Blant de mest betydningsfulle er de Assange er anklaget for. De inkluderer Irak- og Afghanistan-krigsloggene, som avslørte tusenvis av skjulte sivile krigsofre og avslørte disse USA-ledede invasjonene som de mest brutale nykoloniale operasjonene siden nazistenes forbrytelser.

Hundretusenvis av amerikanske diplomatkabler avslørte amerikansk imperialismes involvering i kuppkonspirasjoner, politisk korrupsjon og antidemokratiske konspirasjoner verden over.

Mapper over internerte i det amerikanske militærfengselet i Guantanamo Bay løftet på lokket og viste ei global slepenot, som involverte tortur og fengsling av personer den amerikanske regjeringen visste ikke var skyldige i noen som helst kriminalitet.

WikiLeaks’ innvirkning stemte overens med betydningen av organisasjonens publikasjoner, og bidrar til å forklare de hardnakket besluttsomme bestrebelsene til den amerikanske staten og dens allierte for å få knust organisasjonen. Videoen kalt Collateral Murder [‘Følgeskader’], som viser amerikanske tropper i et Apache-helikopter-gunship som meier ned sivile og journalister, kom til å symbolisere Irak-krigens kriminalitet. Diplomatkablene, som ga et uforlignelig bilde av kapitalistpolitikk, som den utspiller seg bak lukkede dører, bidro til å utløse revolusjonene som i 2011 skyllet over Egypt og Tunisia.

Den stadig heftigere forfølgelsen av WikiLeaks og organisasjonens grunnlegger samsvarer med, og er et av de skarpeste uttrykkene for, en bredere vending mot autoritært styre og diktatur fra regjeringer rundt om i verden. Som Leo Trotskij en gang forklarte: «Under innvirkningen av klassemotsetninger og internasjonale motsetninger som blir for høyt spent, brenner demokratiets sikringer av, eller de eksploderer. Dét er hva diktaturets kortslutning representerer.»

Assanges sak har vist i bøtter og spann at det ikke er noe støttegrunnlag for forsvaret av demokratiske rettigheter innen det politiske etablissementet. Alle de offisielle partiene i USA, Storbritannia og Australia støtter forfølgelsen av ham, mens fagforeningene og pseudo-venstre organisasjonene, som en gang forespeilte sympati, forlot ham for lenge siden.

Dette understreker bankerotten av alle dem, eksempelvis den offisielle gruppa Don't Extradite Assange, som oppfordrer folk som slåss for Assanges frihet til å begrense deres bestrebelser til høflige, moralske appeller til slike som Trump og Biden.

I virkeligheten er kampen for Assanges frihet uadskillelig knyttet til kampen mot imperialistkrig og autoritært styre, og det utdaterte kapitalistsystemet som ligger til grunn for begge. Arbeiderklassen, når den trer inn i kampen mot styringsklassenes kriminelle politikk for «flokkimmunitet» og dens angrep på sosiale betingelser, må erkjenne at kampen for deres egne demokratiske rettigheter er knyttet sammen med kampen for Assanges frihet.