Den illegale arresteringen av WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange i Ecuadors London-ambassade, og USAs forsøk på å få utlevert ham på falske konspirasjonsanklager, er et frontalangrep på pressefriheten.

Trump-administrasjonen, med støtte fra demokratene og amerikanske allierte som inkluderer Storbritannia og Australia, søker å etablere en presedens som kriminaliserer ekte gravende journalistikk, blant annet publiseringen av klassifisert materiale som eksponerer regjeringsulovligheter.

Dette er ikke mindre enn et forsøk på å avskaffe funksjonen til en ekte fri press, etablert over århundrer i kampen mot despotisme.

Angrepene på Assange opponeres mot av masser av arbeidere, studenter og unge mennesker rundt om i hele verden. Konsernmedier har imidlertid reagert på Assanges arrestering med å eskalere sin langvarige kampanje med bakvaskelser og løyner mot ham.

De har innordnet seg med de falske amerikanske anklagene mot Assange, med mange som påstår at han ikke er journalist, og at WikiLeaks bare «dumper» materiale organisasjonen mottar på nettet. Den australske journalisten Peter Greste skrev for eksempel i løpet av få timer etter Assanges arrestering: «For å være helt klar, Julian Assange er ikke en journalist, og WikiLeaks er ikke en nyhetsorganisasjon.»

Slike individer og medieorganisasjoner demonstrerer bare at de er de servile talerørene for regjeringer, etterretningsorganer og foretakseliten. Der de taler for de mest velstående sjiktene i den øvre middelklassen er de ikke mindre fientlige enn Assanges forfølgere til publiseringen av materiale som truer status quo.

Faktisk er Assanges historikk som journalist uovertruffen i den moderne perioden. Som den verdensberømte gravende journalisten John Pilger fortalte på en protestsamling arrangert av Socialist Equality Party i juni 2018: «Ingen undersøkende journalistikk i min levetid kan sammenlignes med betydningen av hva WikiLeaks har gjort, hva angår å stille grådig makt til ansvar.»

Når en fullstendig historikk over WikiLeaks’ undersøkende eksponeringer publiseres vil den spenne over bind.

I et 2006-essay, skrevet kort etter grunnleggelsen av WikiLeaks, forklarte Assange, den gangen sjefredaktør for utgiveren, noen av forestillingene som er underliggende for prosjektet.

Han skrev: «Autoritære regimer skaper krefter som opponerer mot dem, ved at de presser mot et folks vilje til sannhet, kjærlighet og selvrealisering. Planer som bistår autoritært styre, når de en gang er oppdaget, induserer ytterligere motstand. Derfor er slike ordninger skjult av vellykkede autoritære krefter, inntil motstand er forgjeves eller oppveies av effektiviteten av naken makt.»

I august 2007 publiserte WikiLeaks den hemmelige rapporten om en kenyansk regjeringsundersøkelse om offisiell korrupsjon. Dokumentet, produsert i 2004, viste at tidligere USA-støttede president Daniel Arap Moi og hans nærmeste medarbeidere hadde plyndret det fattige landets økonomi i størrelsesorden av hundrevis av millioner dollar. Rapportens publisering utløste masseraseri og påvirket det kenyanske nasjonalvalget som ble holdt sent i 2007.

I november 2007 publiserte WikiLeaks en 2003-kopi av «Standard Operating Procedures for Camp Delta», som skisserer den offisielle US Army politikken ved det brutale Guantanamo-Bay-fengslet, hvor enkelte personer har vært illegalt innesperret etter overføringsoperasjoner [‘extraordinary renditions’]. Dokumentet indikerte at USA forhindret Røde Kors fra å få tilgang til noen av fangene, en påstand som regjeringen tidligere hadde benektet.

I februar 2008 utga WikiLeaks registre fra Cayman Islands grenen av den sveitsiske banken Julius Baer. Materialet, som detaljerte regnskapene for 2000 foretak og ultra-rike individer, inkludert 40 politikere, resulterte i beskyldninger om skatteunndragelser i en enorm målestokk.

Banken reagerte med å saksøke WikiLeaks og sikret et kjennelse i USA som tok ned organisasjonens hovednettsted. Beslutningen ble senere omgjor etter appel av en dommer, som sa refererte pressefrihetens bestemmelser i første endringstillegg til den amerikanske konstitusjonen. Sveitsiske påtalemyndigheter anklaget og fengslet Rolf Elmer, en bankdirektør som var kilden til materialet.

I løpet av 2008 publiserte WikiLeaks også avsløringer av det ekstreme høyreorienterte British National Party, og materiale om den amerikanske republikanske visepresidentkandidaten Sarah Palin.

Den amerikanske responsen på WikiLeaks’ tidlige publikasjoner var rask og brutalt.

Et hemmelig notat, utstedt av Cyber Counter-Intelligence Assessment Branch av det amerikanske forsvarsdepartementet den 8. mars 2008, detaljerte en plan for å ødelegge organisasjonen. Det bar overskriften: «Wikileaks.org - En online referanse til utenlandske, etterretningstjenester, opprørere eller terroristgrupper?» Dokumentet krevde tiltak for å undergrave «følelsen av tillit» som er WikiLeaks’ «tyngdepunkt», blant annet gjennom trusler om «eksponering [og] strafferettsforfølgelse.»

I 2009 økte antallet WikiLeaks-publikasjoner dramatisk.

I januar publiserte organisasjonen kopier av telefonsamtaler mellom peruanske forretningsmenn og politikere involvert i en korrupsjonsskandale knyttet til oljekontrakter det forrige året.

Ved midten av dette året publiserte de offisielle iranske rapporter om et stort nukleæruhell ved landets Natanz-atomforskningsanlegg fra året før. Nærmere informasjon om katastrofen, som skjedde blant intensiverte amerikanske og israelske krigstrusler mot Iran, førte noen til å mistenke at ulykken kan ha vært forårsaket av et ondsinnet datavirus med opprinnelse fra vestlige etterretningstjenester.

Andre publikasjoner utgjorde overføringen av enorme pengesummer fra islandske banker til bankens direktører og avskrivningen av store gjeldsposter rett før landets finanskrise i 2008; et dokument fra det britiske forsvarsdepartementet som beskriver tiltak for å forhindre lekkasjer; bevis for foretak som dumpet giftig materiale i Elfenbenskysten; dokumenter knyttet til terrorangrepene den 11. september, og lista over nettsteder forbudt av den australske regjeringen. Den sistnevnte inkluderte nyheter og politiske sider, som avslørte den bedragerske karakteren til regjeringens påstander om at svartelista bare målrettet barnepornografi og annet ulovlig innhold.

I februar 2010, året da WikiLeaks ble kjent for millioner av mennesker over hele verden, publiserte organisasjonen en amerikansk diplomatmelding som ble kalt Reykjavik 13. Det var det første materialet som ble publisert, som hadde blitt lekket av den modige US Army varsleren Chelsea Manning.

Dokumentet detaljerte tidligere skjult informasjon om den diplomatiske konflikten kjent som Icesave, som etterfulgte Islands finanskrise.

Landsbanki, en av landets tre største banker, gikk konkurs i 2008. Da de nasjonale finansmyndighetene avvist en redningsaksjon tapte over 340 000 småkontoholdere fra Storbritannia og andre europeiske nasjoner anslagsvis € 6,7 milliarder [NOK 64 milliarder] i innskudd, og utløste diplomatiske forviklinger og et koordinert forsøk på å redusere offentlig raseri.

I april publiserte WikiLeaks den beryktede «Collateral Murder»-videoen, som viser et US Army Apache-helikopter angrep i Bagdad i juli 2007. Den dokumenterte amerikanske soldater som skyter ned ubevæpnede sivile. Det brutale angrepet resulterte i opptil 18 dødsfall, inkludert to Reuters-journalister. Etter deres initielle angrep skjøt de amerikanske styrkene på ei gruppe mennesker som hadde kommet til for å samle kroppene og bistå de sårede.

Opptakene, som inkluderte de amerikanske soldaternes morderiske kommentarer, sjokkerte masser av mennesker, der de i grafisk detalj avslører den kriminelle karakteren av den amerikanske nykoloniale okkupasjonen.

Det var en anklage, ikke bare av USA og landets allierte, men også av foretakspressen, som hadde fremmet løgnene om «masseødeleggelsesvåpen» brukt som påskudd for den ulovlige invasjonen, før de «innlemmet» seg med USA og alliert militær, og presenterer den brutale okkupasjonen som en «frigjøring».

Den amerikanske regjeringen reagerte ved å lansere en heksejakt gjennom hele militæret, som kulminerte i arresteringen av Manning i mai 2010, etter at hun ble lurt av en FBI-informant ved navn Adrian Lamo.

I juni begynte WikiLeaks å publisere Afghanistan-krigslogger, som omfatter over 90 000 hendelse- og etterretningsrapporter fra US Army, fra januar 2004 til desember 2009. Organisasjonen samarbeidet med New York Times, Guardian og andre fremtredende foretaksmedier om utgivelsen.

Dokumentene beskriver minst 195 sivile dødsfall utført av NATO-tropper, som tidligere hadde blitt skjult for offentligheten. De eksponerte eksistensen av en hemmelig «svart enhet» i det amerikanske militæret, med oppdrag illegalt å drepe mistenkte Taliban-ledere og motstandere av okkupasjonen.

Guardian rettet oppmerksomhet mot andre forferdelige begivenheter, inkludert at franske tropper i 2007 skjøt på en buss med barn, og såret åtte; en amerikansk militærpatruljes angrep på sivile i en buss der de drepte 15 passasjerer samme året; og polske tropper som i 2007 som hevnangrep beskjøt en landsby og desimerte en bryllupsfest. Mange andre lignende hendelser ble dokumentert.

Loggene avslørte den falske karakteren av påstander om at USA var «seirende», og pekte på den massive motstanden fra det afghanske folket mot okkupasjonen.

I oktober 2010 begynte WikiLeaks å publisere mer enn 400 000 krigslogger fra Irak, som dekker samme periode som de afghanske dokumentene. Irak-loggene dokumenterte dødsfallene til nesten 110 000 mennesker, inkludert mer enn 66 000 mennesker som er etikettert av det amerikanske militæret som sivile. Dette inkluderte 15 000 sivile dødsfall, som var kjent for de amerikanske myndighetene, men offentlig undertrykt.

De detaljerte brutale amerikanske militærangrep på ubevæpnede sivile ved sjekkpunkter og andre steder. Publikasjonen fastslår at den amerikanske hæren aktivt kultiverte sekteriske irakiske militser som fungerte som dødsskvadroner for den USA-ledede okkupasjonen. Loggene registrerer hendelser av tortur utført av amerikanske tropper, og av deres irakiske proxyer, og nektingen av den militære høykommandoen om engang å undersøke slike krigsforbrytelser.

I november 2010 begynte WikiLeaks, da de igjen samarbeidet med fremtredende medier, å publisere mer enn 250 000 amerikanske diplomatmeldinger, som hadde blitt lekket av Manning.

Dokumentene ga en uforlignelig eksponering av den daglige kriminaliteten, intrigene og konspirasjonene som dominerer offisiell politikk i hvert land og globalt. En WSWS-Perspektiv-artikkel den 30. november refererte noen av de initielle avsløringene i dokumentene, deriblant:

• En januar 2010-melding som beskriver en samtale mellom general David Petraeus og den korrupte Jemen-diktatoren president Ali Abdullah Saleh, der en avtale ble klekket ut for at det jemenittiske regimet skulle ta ansvar for luftangrep utført av det amerikanske militæret. Bare uker tidligere hadde en amerikansk cruisemissil totalt ødelagt en jemenittisk landsby, og etterlatt 55 personer døde, minst 41 av dem kvinner og barn.
• Utenriksdepartementsmeldinger instruerer amerikanske diplomater om å innsamle personlig informasjon som spenner fra kredittkort og ‘frequent flyer’-kontonumre til Internett-passord, arbeidstidsplaner og til og med DNA-prøver fra embetsrepresentanter for utenlandske regjeringer og FN.
• En melding som beskriver hvordan den amerikanske regjeringen jobbet for å intimidere Tyskland til å droppe arrestordrer mot CIA-agenter involvert i kidnappingen, frihetsberøvelsen og torturen av en uskyldig tysk statsborger.
• En oktober 2009-melding fra den amerikanske ambassaden i Tegucigalpa, Guetemala som erkjenner at styrtingen av Honduras’ president Manuel Zelaya utgjorde et ulovlig og forfatningsstridig kupp. Meldingene dokumenterer Washingtons støtte og tildekking for dette kuppet og undertrykkelsen som fulgte.

Meldingene avslørte politiske konspirasjoner og Washingtons ulovlige intriger i land over hele verden.

I Australia eksempelvis fastslo de at en klikk innen Labor Party, som hadde fjernet sittende statsminister Kevin Rudd i juni 2010, hadde vært sammensatt av den amerikanske ambassadens «beskyttede kilder».

Meldingene dokumenterte amerikanske embetsrepresetanters intense fiendtlighet til Rudds forslag om at Washington måtte gjøre en begrenset innordning for Kinas fremvekst i Asia-Stillehavet for å forhindre en fullskala krig. De gjorde det klart at hans fjerning var rettet inn på å integrere Australia, enda mer direkte, til en massiv amerikansk militæroppbygging rettet mot Beijing.

Andre meldinger eksponerte nykoloniale operasjoner i Asia, Afrika og i hele Midtøsten. Meldinger i samlingen er fremlagt som bevis i hundrevis av rettssaker, herunder de hvor undertrykte folk har forsøkt å utfordre sine forfølgere.

Meldinger fra Tunisia dokumenterte intime amerikanske kunnskaper om den grove korrupsjonen til det Washington-støttet regime til president Ben Ali. De demonstrerte at Ali hadde støtte fra USA, da han og hans familie plyndret landets rikdom, og at de to landene hadde samarbeidet om å oppheve rettighetene til tunesiske borgere som var innesperret i Guantanamo Bay.

I januar 2011, mindre enn to måneder etter at dokumentene ble publisert, veltet en massebevegelse av tunesiske arbeidere og ungdommer diktaturet, som hadde vært ved makten i flere tiår.

Magasinet Foreign Affairs, som har tette bånd til det amerikanske statsapparatet, oppsummerte styringselitens frykt, med en prominent artikkel med tittelen «Den første WikiLeaks-revolusjonen». Den fastslo: «Vi kan også telle Tunisia som første gangen WikiLeaks skjøv folk over kanten.»

Innen få uker hadde den egyptiske revolusjonen brutt ut, som involverte millioner av arbeidere. Den hadde blitt direkte inspirert av det tunisiske opprøret. Den USA-støttede diktaturet til Hosni Mubarak var også presentert i de diplomatiske meldingene, som dokumenterte regimets korrupsjon og samarbeid med CIA om tortur og illegale forhør av politiske fanger.

Den amerikanske responsen på utgivelsen av diplomatmeldingene var hysterisk. Senior amerikanske politikere fordømte Assange som en terrorist og kalte for hans mord.

Obama-administrasjonen forfulgte Chelsea Manning med tiltaler av en uforlignelig domfelling og nedsatte en hemmelig storjury for å koke sammen anklager mot WikiLeaks. De svenske myndighetene, som utvilsomt handlet i samspill med USA, lanserte en falsk undersøkelse av seksuelle misgjerninger mot Assange.

Den voldsomme forfølgelsen, støttet av Labor-regjeringen i Australia, tvang til slutt ham til å søke politisk asyl i Londons Ecuador-ambassade i juni 2012.

Til tross for restriksjonene pålagt ham fortsatte Assange å lede WikiLeaks’ arbeid.

I april 2011 hadde WikiLeaks publisert Guantánamo Files, dokumentert ulovlig fengsling av minst 150 afghanske og pakistanske sivile, som de amerikanske myndighetene visste ikke hadde hatt forbindelse til terrorisme. De inkluderte en 14 år gammel gutt og en 89 år gammel mann.

Fra februar 2012 publiserte WikiLeaks mer enn 5,5 millioner interne dokumenter fra Stratfor, et USA-basert foretak. Dokumentene viste at foretaket opererte som et privat etterretningsorgan, blant annet ved å spionere på Occupy-Wall-Street-demonstranter og miljøaktivister.

WikiLeaks utgivelser mellom 2012 og 2015 inkluderte Syria-filene; 1,7 millioner amerikanske diplomatfiler fra 1970-tallet; dokumenter som viser aktiviteter fra 90 store overvåkingsselskaper; de skjulte forhandlinger rundt etableringen av det USA-dominerte Trans-Pacific Partnership; og mer enn 500 000 meldinger fra Saudi-Arabiske ambassader rundt om i verden.

I juni og juli 2015 publiserte WikiLeaks en serie dokumenter som viste at US National Security Agency hadde spionert på den franske presidenten Francois Hollande og hans to forgjengere, og på den tyske og den brasilianske regjeringen. Avsløringene var enda en eksponering av den amerikanske regjeringens gjentatte brudd på folkeretten.

I juli 2016 begynte WikiLeaks å publisere lekkede e-postmeldinger fra Den demokratiske nasjonalkomitéen, og demonstrerte et komplott i strid med organisasjonens egne regler for å rigge primærvalget i Den demokratiske partiet mot den selvoppnevnte sosialisten Bernie Sanders og til fordel for Hillary Clinton.

Den 7. oktober 2016 publiserte WikiLeaks en tro av e-postmeldinger sendt av John Podesta, lederen av Clinton-kampanjen. Som med DNC lekkasjene, var informasjonen høyst nyhetsverdig. E-postene inneholdt transkripsjoner av taler holdt av Hillary Clinton for ulike bank- og konsernfora, hvor hun skrøyte av sin støtte til Wall Street, forpliktelser til finansoligarkiets interesser og sin vilje til å lansere ytterligere illegale kriger.

Reaksjonen var å beskylde Assange og WikiLeaks, uten noen bevis, for at den fungerte som marionetter for det russiske regimet til president Vladimir Putin. Medier undertrykte det faktum at WikiLeaks hadde publisert hundretusener av dokumenter fra Russland, og forsøkte å nedtone eller ignorere eksponeringen av Clinton som en militaristrepresentant for styringseliten.

Den hysteriske antiRussland-kampanjen har blitt brukt til å berettige sensuren av antikrig- og progressive nettsteder, blant annet WikiLeaks, World Socialist Web Site og mange andre, og for å presse på for en eskalering av militarisme og krig.

I mars 2017 begynte WikiLeaks å publisere Vault 7, den mest omfattende eksponeringen av CIAs kriminelle metoder på mer enn 30 år.

Dokumentene detaljerer aktivitetene i en divisjon innen byrået som er involvert i hacking av datamaskiner over hele verden. De brennmerket CIA som den største leverandøren av ondsinnede datavirus i verden.

De demonstrerte også at divisjonen hadde utviklet teknikker for å hacke inn i datasystemer og etterlate «identitets»-markører, som tilskrev angrepene til andre land, deriblant Russland og Iran. Vault 7 viste at byrået spionerte på folk gjennom smart-fjernsyn og andre husholdningsapparater. CIA forsøkte også å utvikle muligheter for eksternt å ta kontroll over datasystemene i moderne biler. Slike evner kunne bli brukt i mordoperasjoner.

Publiseringen av Vault 7-dokumentene førte til en stor eskalering av Washingtons forfølging av Assange, som kulminerte med hans illegale utvisning fra den ekvadorianske ambassaden og arrestering av det britiske politiet, med siktemål å tilrettelegge for en utlevering til USA.

Assange og WikiLeaks er utgivere med en unik og uovertruffen historikk.

Som Nick Beams, en lengestående leder av Socialist Equality Party (Australia), erklærte ved SEPs Sydney-samling til forsvar for Assange den 12. april:

«Julian Assange har utført sin plikt som journalist for arbeidere, for ungdommen, for massen av vanlige mennesker rundt om i verden. Nå er vi forpliktet til å tilbakebetale den gjelden som vi skylder ham. Ved å samle oss, ved å organisere oss, ved å agitere, for å utvikle en bevegelse til hans forsvar.»

«Og ikke bare på grunn av hva han har gjort, men på grunn av hva det betyr for oss. Fordi det forsvaret av demokratiske rettigheter er sentralt for forsvaret av arbeiderklassens rettigheter som helhet over hele verden. Hans sak er vår sak. Hans forsvar er vårt forsvar.»

Autorisert av James Cogan for Socialist Equality Party, Suite 906, 185 Elizabeth Street, Sydney, NSW, 2000