Etter hvert som Covid-19-pandemien fortsetter sin oppadgående trend over hele verden, vokser ulikheten i vaksinering til stadig mer groteske høyder.

Av verdens 195 land står bare 10 rike land for de fleste av de 5,86 milliarder vaksinedosene som så langt er administrert. For å sette dette i perspektiv: Dette antallet vaksinedoser er nok til å fullvaksinere 2,8 milliarder av verdens 7,8 milliarder mennesker, eller 50 prosent av alle over 15 år. I stedet har bare 31,5 prosent av verdens befolkning blitt fullvaksinert mot sykdommen.

Velstående land har fullvaksinert rundt 60 prosent av deres befolkninger, der de rikeste G7-nasjonene har besørget 58 prosent av deres befolkninger med to stikk – i et forsøk på å få alle tilbake i arbeid, og få økt deres egne selskapers profitter. Dette står i sterk relieff til de mindre enn 2 prosent av menneskene som Our World in Data sier har blitt fullvaksinert i lavinntektsland.

Av de rikere nasjonene har De forente arabiske emirater (UAE) og Qatar fullvaksinert 80 prosent av deres befolkninger, Storbritannia 66 prosent av sin, Israel 62 prosent av sin, Den europeiske union (EU) 60 prosent, Kina 56 prosent, USA 54 prosent og Japan 52 prosent. Av mellominntektslandene har Russland fullvaksinert 27 prosent av sin befolkning og Marokko 46 prosent av sin. Av de i kategorien lavere mellominntektsland har India fullvaksinert 14 prosent, Pakistan 10 prosent, Algerie 10 prosent og Nigeria mindre enn 1 prosent, mens noen av de fattigste landene – Afghanistan, Turkmenistan, Vanuatu og Jemen – praktisk talt ikke har vaksinert noen i deres befolkninger.

Vaksinasjonsratene er desidert lavest i Afrika, hvor rundt 39 millioner personer, eller 3 prosent av kontinentets 1,3 milliarder innbyggere, er fullvaksinert. Afrika har offisielt rapportert mer enn 8 millioner infeksjonstilfeller, i tillegg til 205 000 dødsfall, som antas å være tall som er enormt underestimerte, gitt den sjokkerende mangelen på testanlegg og universelle systemer for registrering av dødsfall, så vel som fattige og underfinansierte helsesystemer som sliter med å skaffe til veie medisinsk oksygen og annen nødvendig omsorg. Det var i forrige uke 248 000 nye bekreftede tilfeller, med minst 28 afrikanske land som så en økning av infeksjoner drevet av Delta-varianten.

Bare 12 av Afrikas 54 land, for de flestes del i kategorien mellominntektsland, som har klart å anskaffe vaksiner direkte fra produsentene til markedspris, har nådd målet om denne måneden å ha vaksinert 10 prosent av deres innbyggere. Men samtidig er det er ikke administrert en eneste vaksinedose i Burundi, mens færre enn 1 prosent av befolkningene i Tsjad, Den demokratiske republikken Kongo, Sør-Sudan og Tanzania har blitt vaksinert. Verdens helseorganisasjon (WHO) har vedgått at organisasjonen ikke vil være i stand til å nå målet om fullvaksinering av 10 prosent av afrikanerne innen utgangen av september.

Denne sjokkerende situasjonen stammer ubønnhørlig fra den kapitalistiske produksjons- og distribusjonsmåtens opereringer, som er basert på profittmaksimering og er støttet av verdens mektigste regjeringer, som er lydhøre for de store konsernenes og deres finansfolks forordninger.

Mens imperialistmaktene har monopolisert vaksineforsyninger, etter å ha forhåndsbestilt mengder langt ut over deres egne behov, har det kapitalistiske markedets anarki, beskyttet av patenter og andre restriksjoner, og det finansielle oligarkiets kriminelle likegyldighet overfor milliarder av menneskers liv, sørget for at utrullingen av vaksinene har blitt ridd av mangler, produksjonsforstyrrelser og halvhjertede tiltak. Slike nasjonalistiske politiske orienteringer har ikke bare en forferdelig konsekvens på livene og de sosiale betingelsene for de som lever i enda ikke vaksinerte land. De skaper betingelser for utviklingen og spredningen av nye virusavgreininger i disse landene, som vil forlenge og intensivere pandemien over hele verden.

Den håndfull av gigantiske legemiddelselskaper som eier patentene på vaksiner, der utviklingen stort sett har vært offentlig finansiert, har slåss med nebb og klør for å sikre at Verdens handelsorganisasjon (WTO) avviser oppfordringer, som de fra India og Sør-Afrika – støttet av mer enn 100 land, 100 nobelprisvinnere og prominente menneskerettighetsgrupper, medregnet Leger uten grenser (MSF), Human Rights Watch og Oxfam – om å heve de intellektuelle eiendomsrettighetene og la dem produsere eller importere generiske, og dermed billigere versjoner av vaksinene.

USA’s president Joe Biden støttet offentlig, sist i mai, oppfordringen om å heve patentrettighetene. Men det var bare ord, i og med at Washington ikke gjorde noe for å ta opp det tekniske i sammenhengen, eller involvere de farmasøytiske selskapene. På forrige ukes møte i WTO nektet USA, sammen med EU, Storbritannia og Sveits – som alle er hjemstavn for store farmasøytiske selskaper – å støtte forslaget om fravikelse av rettighetene.

Mens WHO og organisasjonens partnere opprettet et knutepunkt i Sør-Afrika, for overføring av teknologien for å produsere vaksinene til Pfizer-BioNTech og Moderna, har selskapene så langt nektet å dele deres vaksineoppskrifter.

COVAX, det FN-støttede offentlig-private initiativet designet for å dele vaksiner globalt til lavere priser, har mislyktes med nesten alle sine mål, og har bønnfalt rike land om å dele deres vaksiner. Dr. Seth Berkley, som leder vaksinealliansen Gavi, sa at COVAX hadde satset på forsyninger fra India, verdens største vaksineprodusent, men ikke hadde ikke mottatt noen doser siden mars, da India la ned forbud mot eksport.

Andre problemer har inkludert vanskeligheter med å skalere opp produksjonen, spesielt av de billigere vaksinene til AstraZeneca og Johnson & Johnson, og forsinkelser for andre vaksiner med å oppnå myndighetsgodkjenninger. Dette til-og-med der millioner av ett-stikk-vaksinen til Johnson & Johnson (J&J) («fylt og ferdig», men ikke produsert i en sørafrikansk fabrikk) var oversendt til Europa.

Selv om kostnaden for vaksiner og begrensningene av forsyninger har vært vesentlige problemer, står lavinntektsland overfor de ekstra, langt høyere og ofte uoverstigelige kostnadene forbundet med vaksinedistribusjon og administrering, i tillegg til manglende infrastruktur og helsepersonell.

Ifølge WHO har afrikanske land mottatt 158 millioner vaksinedoser, som COVAX har levert omtrent 37 prosent av, med de fleste ervervet gjennom bilaterale avtaler og donasjoner. Mens donorer har lovet finansiering av mer enn 68 millioner doser til afrikanske stater og til Den afrikanske union (AU), inkludert donasjoner via COVAX, har færre enn 45 millioner blitt levert.

COVAX er nå forventet å levere 1,4 milliarder doser innen utgangen av 2021, langt færre enn deres opprinnelige mål på 2 milliarder. WHO og deres partnere erkjenner at de ikke er i stand til å forsyne Afrika med 30 prosent av Covid-19-vaksinene som trengs, før i februar – bare halvparten av den 60 prosent vaksinedekningen som var målet afrikanske ledere hadde satt for inneværende år. Det vil ta år før vaksineringsgraden i Afrika når nivåene i de mer framskredne landene.

I stedet for å prioritere COVAX, har det FN-støttede initiativet som er designet for å dele vaksiner globalt sammen med Big Pharma, inkludert Pfizer-BioNTech og Moderna, festet blikket på å få signert hemmelige bilaterale avtaler med hvert enkelt land, og har bedrevet lobbyvirksomhet overfor rike land og deres reguleringsmyndigheter for å få godkjent boosterstikk.

Konfrontert med den globale katastrofen, som magasinet Economist estimerte allerede har forårsaket 15 millioner dødsfall, var svaret fra WHO’s generaldirektør Tedros Adhanom Ghebreyesus å fokusere på bestrebelsene til noen av de framskredne landene for å rulle ut boosterstikk for deres mest sårbare innbyggere. Tedros sa at han var ‘forferdet’ over at velstående nasjoner, deriblant USA, Storbritannia, Israel, Frankrike og Tyskland, hadde startet, eller planlegger å administrere boosterstikk til dem som allerede var fullvaksinert, mens milliarder rundt om i verden fortsatt ikke har mottatt en eneste dose av vaksinen. Han oppfordret til «et moratorium for bruk av boostere i sunne befolkninger inntil slutten av året».

Dette er en avledning fra de grunnleggende problemstillingene. Et slikt moratorium ville bare tjene til å gjøre dosene som allerede er administrert mindre effektive, etter hvert som effekten avtar med tiden, samtidig som de ikke gjør noe for å løse den globale ulikheten som kommer til uttrykk i problemene med eierrettigheter, kostnader, produksjon og distribusjon. Slik at selv om de fleste utviklingsland ville få flere vaksineskudd, ville de fleste av dem ikke være i stand til å distribuere og administrere dem.

Alle globale initiativer basert på appeller til styringselitene og Big Pharma om å redusere forskjeller i vaksineringsrater, inkludert COVAX-programmet, har mislyktes. En global vaksineutrulling krever beslagleggingen av eiendelene til de farmasøytiske og andre storselskaper, og deres finansfolk, for å få betalt for de nødvendige tiltakene som omfatter: Opphevingen av de immaterielle rettighetene til de gigantiske farmasøytiske selskapene, globalt samarbeid om vaksineproduksjon og distribuering fra alle de land som har muligheter til å kunne besørge det, og allokeringen av massefinansiering til hvert et land for å få gjennomført et omfattende vaksineringsprogram, i samspill med offentlige helsemyndigheter og helsevesener, for å sikre en trygg og effektiv distribuering og administrering av vaksiner.

Dette må bli del av en bredere strategi som tar sikte på ikke bare å skadebegrense for spredningen av koronaviruset, men å få utryddet det.

Ikke bare har verdens styringseliter ingen intensjon om å gjennomføre slike tiltak; de har og vil fortsette å gjøre alt for å motsette seg dem. Arbeiderklassen er den eneste sosiale kraften som kan implementere disse presserende nødvendige tiltakene. For dette må den bli bevæpnet med et sosialistisk og internasjonalistisk program som forener arbeidere på tvers av landegrensene, i en felles kamp for et samfunn som setter menneskehetens behov over oligarkenes obskøne profittering og rikdommer.