Sigurdur «Siggi» Thordarson, en straffedømt kriminell fra Island, har innrømmet at hovdbeskyldningene han framsatte mot Julian Assange, som utgjør en sentral komponent av den amerikanske tiltalen mot WikiLeaks-grunnleggeren, var løgner i bytte mot immunitet fra amerikanske påtalemyndigheter.

Åpenbaringen, som er presentert i en omfattende artikkel publisert av Stundin, en velkjent islandsk publikasjon som utkommer annenhver uke, er en dramatisk bekreftelse på at USAs forsøk på å rettsforfølge Assange er et kriminelt forehavende.

Det viser igjen at anklagene mot Assange basert på den amerikanske spionasjeloven – US Spionage Act – og rettsprosessen for hans utlevering fra Storbritannia til USA er et pseudo-juridisk skalkeskjul for en utenomjuridisk overlevering, en såkalt extraordinary rendition. I denne operasjonen har det amerikanske justisdepartementet samarbeidet med individer de vet er kriminelle, for sammenkoking av en fabrikkert tiltale som så ble forelagt de britiske domstolene.

I juni 2020 utstedte amerikanske påtalemyndigheter et nytt overordnet tiltaledokument mot Assange, måneder etter den første uka av britiske rettshøringer om hans utlevering.

Dokumentet inneholdt de eksisterende 17 tiltalepunktene mot Assange om spionasje, over WikiLeaks’ publiseringer i 2010 og 2011 av US Army-krigslogger fra fra Irak og Afghanistan og hundretusener av amerikanske diplomatkabler. Materialet, som var lekket av den modige varsleren Chelsea Manning, inkluderte bevis på utbredte krigsforbrytelser, så vel som amerikansk imperialismes intriger og konspirasjoner av en global målestokk.

Juni-tiltaledokumentet inneholdt ingen ekstra anklagepunkter. Det var en gjennomskuelig bestrebelse på å styrke det 18. anklagepunktet mot Assange, som beskylder ham for forsøk på inntrenging i datasystemer i samspill med Manning. I de britiske rettshøringene i januar 2020 ble dette tiltalepunktet revet i filler av forsvarets bevismateriale, som viste at Assange og Manning ikke hadde hacket seg inn i noe amerikansk datasystem.

På samme tid sto USA overfor en voksende offentlig erkjennelse av at anklagene mot Assange i henhold til Espionage Act var et forsøk på å kriminalisere pressefriheten, i strid med folkeretten og det første endringstillegget til den amerikanske Konstitusjonen – the First Amendment.

Føderale amerikanske aktorer responderte med å innlemme falske vitnesbyrd de allerede hadde sikret seg fra Thodarson og Hector «Sabu» Monsegur, en kriminell hacker dreid til FBI-tyster, en såkalt supergrass. Informasjonen disse to besørget var siktet på å styrke narrativet om at Assange var en alminnelig hacker og en kriminell, ikke en journalist og forlegger.

I et intervju med Stundin har Thodarson gått tilbake på så godt som alle påstandene han kom med for tiltalen. Ifølge Stundin blir hans uttalelser bekreftet av tidligere upubliserte dokumenter og chatlogger. Juni-tiltaledokumentet refererer til Thodarson som «tenåringen» og Island som «NATO-land 1». Det påstår som et faktum at:

• Assange i 2010 ba «Tenåringen» å begå datamaskininnbrudd og stjele tilleggsinformasjon, inkludert lydopptak av telefonsamtaler mellom embetsrepresentanter i NATO-land 1, inkludert parlamentsmedlemmer.» Ifølge Stundin: «Thordarson innrømmer nå ... at Assange aldri ba ham om å hacke eller besørge seg tilgang til telefonopptak av parlamentsmedlemmer.» I stedet hevder Thodarson nå at slike innspillinger ble gitt ham av en tredjepart, uten noen involvering fra Assange. Thodarson sier at han senere tilbød seg å vise filene til WikiLeaks-grunnleggeren, uten å vite hva de inneholdt.
• «[At] Mr. Assange og Tenåringen mislyktes i et felles forsøk på å dekryptere en fil stjålet fra en bank i NATO-land 1.» Thordarson sier nå at dette refererer til krypterte filer som var bredt sirkulert på nettet i 2010, og ble antatt å være relatert til bankkollapsen av islandske Landsbanki under finanskrisen to år tidligere. Filene ble antatt å være lastet opp av en varsler, og det er ingen indikasjoner på at Assange var involvert i lekkasjen eller formidlingen av materialet.
• At Assange «brukte den ikke-autoriserte tilgangen som ble gitt ham av en kilde, for å få tilgang til et regjeringsnettsted for NATO-land-1, som ble brukt til å spore politikjøretøy». Thordarson sier nå at han hadde tilgang til nettstedet som en frivillig i et søk- og redningsteam, og at Assange aldri ba om å få se på det.
• At Assange i 2011 hadde tilsyn med og godkjente kommunikasjoner mellom Thodarson og Monsegur, lederen for hackinggruppa Lulzsec, som omfattet planlagte cyberangrep som var rettet mot Island. På det tidspunktet hadde Monsegur blitt pågrepet av FBI og hadde blitt en informant. Studin uttaler, basert på dokumenter levert av Thodarson: «Det er ingen indikasjoner på at WikiLeaks-ansatte hadde kjennskap til Thordarons kontakter med de tidligere nevnte hackinggruppene, og faktisk viser hans logger hans klare bedrageri.»

Mer bredt belyser Studin-artikkelen Thordasons relasjon til WikiLeaks, som konsekvent har blitt overdrevet av amerikanske myndigheter og av pressen. Artikkelen bemerker at han aldri var medlem av organisasjonen, men insinuerte seg til en perifer rolle i 2010, ved å melde seg som frivillig for den. Nesten umiddelbart begynte Thodarson å henge ut med journalister og hackere ved falskt å presentere seg som en framtredende WikiLeaks-representant.

Denne bedragerske oppførselen eskalerte sommeren 2011 da Thodarson innledet kontakt med Monsegur. Ifølge Studin: «Alle indikasjoner tyder på at Thordarson opptrådte alene, uten noen autorisering, enn si oppfordring, fra noen som helst innen WikiLeaks.»

Innen august 2011 var spillet ute, og Thodarson ble forfulgt av WikiLeaks-medlemmer, i tillegg til at han hadde videreført $ 50 000 for salg av merchendise til sin egen bankkonto, ved å utgi seg for å være Assange. Det var da Thordarson, tilsynelatende, sendte FBI en e-post og tilbød seg å besørge dem med informasjon.

Det har lenge vært offentlig kjent at ei flylast av amerikanske statsoperatører ankom Islands hovedstad Reykjavik i august 2011. De hevdet å være der for å etterforske trusler mot Islands cybersikkerhet, som det amerikanske utenriksdepartementet først året før hadde advart om. Da Islands innenriksminister Ögmundur Jónasson fant ut at dette var et falskt påskudd antok han at operatørene var der for å sette ei felle for Assange, og han sendte dem ut av landet. Studin har nå bekreftet at agentene fløy inn for å hente ut Thordarson, mindre enn 48 timer etter at han tilbød seg å samarbeide med FBI.

Til tross for det initielle tilbakeslaget ble relasjonen mellom den islandske kriminelle og de amerikanske spionene raskt fullbyrdet. De tok filer som Thodarson ulovlig hadde stjålet fra WikiLeaks i besittelse, og fløy ham gjentatte ganger ut av Island, alle utgifter dekket.

Thodarsons hell og lykke endret seg i 2013 og 2014. I ei rekke rettssaker ble han dømt for å ha underslått fra WikiLeaks og andre, der han hadde utgitt seg for å være Assange, og dessuten hadde misbrukt flere mindreårige gutter. En psykiatrisk vurdering som ble framlagt for retten fant at Thordarson var en sosiopat.

Etter tilsynelatende å ha blitt droppet av de amerikanske myndighetene ble Thordarson plukket opp igjen av den amerikanske regjeringen etter at de orkestrerte Assanges bortvisning fra Londons Ecuador-ambassade i april 2019, og da de trakk sløret vekk fra kriminalanklager mot ham. I mai 2019 ble Thordarson innvilget en immunitetsavtale av Trump-administrasjonen, signert av Kellen S. Dwyer, justisminister William Barrs stedfortredende.

I bytte for å besørge hans løgner mot Assange fikk Thordarson immunitet mot enhver amerikansk rettsforfølgelse. De amerikanske myndighetene sa seg også villige til å skjule for Island og andre land enhver forseelse begått av bedrageren, selv om det innebar hacking og trusler mot deres nasjonale sikkerhet. Ifølge Stundin har Thordarson gjort det beste ut av avtalen, og han innledet en stor kriminell kampanje som omfattet tyveri i stor skala, forfalskninger og finansbedrageri.

Thordarsons involvering avslører den forsøkte amerikanske rettsforfølgelsen av Assange som en illegitim operasjon bestående av skitne triks, utført i strid med nasjonale lover som strekker seg over flere land, og med internasjonal lovgivning. I løpet av det siste tiåret har de amerikanske regjeringene til presidentene Barack Obama, Donald Trump og Joe Biden samarbeidet på høyeste plan med en peodofil og bedrager for å undergrave Islands nasjonale suverenitet, falskt anklage en journalist og at de har løyet for britiske domstoler.

Amerikanske allierte er også involvert i denne operasjonen. Den britiske Konservativ-regjeringen og Labour-opposisjonen har lagt til rette for Assanges utleveringshøringer basert på disse skittent ondskapsfulle fundamentene. Den britiske tingrettsdommeren Vanessa Baraitser stadfestet i hennes rettskjennelse i januar alle de substantive amerikanske anklagene mot Assange, deriblant Thordarsons løgner, og besluttet bare mot utlevering med den begrunnelse at WikiLeaks-grunnleggerens helse har blitt så ødelagt at han ville dø i et amerikansk fengsel.

Den australske regjeringen og Labor-opposisjonen har nektet å forsvare Assange, til tross for at han er en australsk statsborger, og har erklært deres store tillit til den britiske «juridiske prosessen». De siste avsløringene brennmerker dem som de amerikanske etterretningsbyråenes medskyldige og deres kriminelle marionetter i bruddet på en australsk journalists rettigheter.

Thordarson-åpenbaringene viser at arbeidere, studenter og ungdom overalt må ta opp kravet om at Biden-administrasjonen umiddelbart må droppe alle anklager mot Assange; at britiske myndigheter avslutter utleveringsprosedyrene og umiddelbart innvilger Assange hans betingelsesløse frihet, og at den australske regjeringen opprettholder en statsborgers rettigheter.

Den skitne og kriminelle karakteren av den amerikanske forfølgelsen av Assange viser dessuten at den amerikanske regjeringen søker å få etablert en presedens, som kunne anvendes for å ødelegge enhver forlegger, politisk aktivist eller arbeider som tar stilling mot den. Under betingelser med en stor opptrapping av klassekampen, og en voksende sosial og politisk opposisjon, må ikke denne presedensen få stå.