WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange fylte lørdag 50 år. Det er en anledning til å dokumentere den enorme lidelsen påført den heroiske journalisten av imperialistmaktene, som gjengjeldelse for hans avsløring av krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd.

Assange har nå tilbrakt mer enn en femtedel av sitt liv konfrontert med den amerikanske statens og dens alliertes forfølgelse, startet med den sveitsiske banken PostFinance som frøys hans konto og Sverige som lanserte en falsk etterforskning av seksualovergrep i november-desember 2010. Fra juni 2012 tapte han syv år fanget i den ekvadorianske ambassaden i London, og han har nå vært fengslet i mer enn to år i maksimalsikkerhetsfengselet Belmarsh Prison.

I løpet av denne tiden har han gått glipp av fødselen og de tidlige liv til hans to sønner og har i seks år blitt holdt adskilt fra sin partner Stella Moris, de fire siste årene hans forlovede. Assange har vært forhindret fra å reise og har vært benektet de mest grunnleggende kommunikasjonsmidler, og han har opplevd sitt globalt betydningsfulle arbeid som journalist brakt til stillstand. Han har vært fratatt muligheten til å forsvare seg mot en ubarmhjertig kampanje av bakvaskelser og trakassering.

Innvirkningene på Assange personlig har vært ødeleggende og har blitt beskrevet som psykologisk tortur av FN-spesialrapportør om tortur Nils Melzer og kampanjegruppa Doctors for Assange. Hans britiske utleveringsdommer ble tvunget til å erkjenne at han har lidd av dyp depresjon og er i alvorlig risiko for selvmord.

Langt verre er planlagt. Assange slåss mot utlevering til USA hvor han står overfor anklager i henhold til spionasjeloven, med en mulig livstidsdom. Assange ville da bli fengslet under betingelser «ikke bygget for menneskelighet», i beskrivelsen fra to tidligere amerikanske fengselsbetjenter som vitnet under hans rettssak, og gjort til gjenstand for effektivt sett en levende død – i nær kontinuerlig isolasjon, og benektet så godt som all kontakt med verden utenfor.

Det er ingen indikasjon for at denne ondsinnede forfølgelsen skal opphøre. En høyst kalkulert rettskjennelse fra distriktsdommer Vanessa Baraitser i januar, som sa Assange ikke kunne utleveres til USA av psykiske helseårsaker, har ikke endret hans betingelser på en flekk. Han forblir fortsatt varetektsfengslet i Belmarsh, og det amerikanske justisdepartementet har signalisert sin besluttsomhet for å forfølge saken, selv om løgnpakka som er ansamlet mot Assange kollapser.

Det er ikke bekjentgjort noen som helst informasjon om status for den amerikanske regjeringens anke over Baraitsers rettsavgjørelse, eller motanken fra Assanges forsvarsteam. Det er fortsatt uklart når disse ankeprosessene vil bli behandlet, som etterlater WikiLeaks-grunnleggeren i en juridisk limbo. Høyesterett, med besluttende myndighet, går til opphør i slutten av juli og samles ikke igjen før i oktober.

Det som er sikkert er at styringsklassen fortsatt har til hensikt å lage et eksempel av Assange, som med hans arbeid med WikiLeaks påførte dem enorme politiske skader og bidro til et oppsving av antiimperialistsentimenter over hele verden. WikiLeaks avdekket titusenvis av ikke-registrerte sivile tap og bruken av dødsskvadroner og tortur under okkupasjonene i Irak og Afghanistan. Medieorganisasjonen avslørte USAs støtte til militærkupp og brutalt undertrykkende regimer, overleveringen av uskyldige og mindreårige til Guantanamo Bay, og den publiserte den beryktede «Collateral Murder»-videoen.

Leon Panetta, tidligere CIA-direktør og daværende forsvarsminister under Obama, oppsummerte den amerikanske regjeringens respons: «Alt man kan gjøre er å håpe at man til slutt kan gå til handling mot de som var involvert i avsløringen av den informasjonen, slik at man får sendt en melding til andre om ikke å gjøre det samme.»

Foruten ødeleggelsen av Assanges helse og fornektelsen av hans frihet, har hans forfølgelse satt kuldegysende presedenser som river i filler juridiske og demokratiske rettigheter. Hans utleveringssak har vært preget av rutinemessig misaktelse av en rettferdig juridisk prosess, inkludert det å benekte ham rettmessig tilgang til hans advokater og nøkkeldokumenter, og introduseringen av et nytt tiltaledokument i tolvte time. Han og hans juridiske team har vært utsatt for den amerikanske statens overvåkning, og planer har vært avslørt om å kidnappe og til-og-med myrde ham. Anklagene mot ham kriminaliserer grunnleggende journalistisk praksis, og plasserer den under lovene om spionasje og offisielt hemmelighetshold [Espionage Act og Official Secrets Act].

Hvert trinn i denne pseudo-legale heksejakta har vært opprettholdt av de britiske domstolene. I liberale medier og offisiell «venstreside» politikk har det gått hen med bare den spakeste mumling. Enhver tidligere forpliktelse til demokratiske rettigheter innen disse sjiktene har kollapset så gjennomgående og grundig at de bare har vært i stand til å hoste opp en håndfull artikler og noen få parlamentarikere, som tilbyr bare den mest symbolske støtte for Assange.

Til tross for de vedvarende tiltakene fra den offisielle kampanjen Don't Extradite Assange (DEA) på å innsmigre seg i disse kretsene, er summen av deres bestrebelser i Storbritannia en broket tverrpolitisk forsamling av 24 parlamentarikere. Tilstedeværelsen av Konservativ-MP David Davis i denne gruppa bekrefter dens fullstendig tannløse karakter. Denne ytrehøyrestøttespilleren av Boris Johnson føler seg helt hjemme der, hvor han foregir å støtte demokratiske rettigheter i selskap med Labours «venstreorienterte» representanter Jeremy Corbyn, Richard Burgon og John McDonnell, som har vist seg å være helt ufarlige for den britiske staten og dens interesser.

De 24 foregir ikke engang å ha tiltro til deres egen evne til å få satt Assange fri, eller å få bygget en bevegelse som kunne besørge det. I stedet har de rettet deres oppmerksomhet inn mot å utstede ydmyke appeller til Assanges hovedforfølgere. Den 11. juni undertegnet de et åpent brev til USAs president Joe Biden der han gratulerte ham med valget, og konkluderte: «Vi appellerer til deg om å droppe denne rettsforfølgelsen, en handling som ville være et opprop for frihet som ville få ekko over hele kloden.» I brevet står det: «Du, som oss, må ha blitt skuffet over at din forgjenger lanserte en rettsforfølgelse som bærer en dom på 175 års fengsel mot en globalt anerkjent forlegger.»

Dette sies det om mannen som stemplet Assange som en «high-tech terrorist» og som sømløst har videreført Trump-administrasjonens sak mot WikiLeaks-grunnleggeren, som integrert del av USAs intensiverende krigspådriv.

I den grad DEA gjennomfører en internasjonal kampanje er det å få opprettet tilsvarende grupper av politisk uensartede individer i forskjellige parlamenter rundt om i verden, for at de skal komme med tilsvarende tannløse appeller. Sist torsdag ble et åpent brev undertegnet av medlemmer av den tyske Forbundsdagen, der representanter for Venstrepartiet (Die Linke), Det fri-demokratiske partiet (FDP), miljøpartiet De Grønne (Die Grünen) og fra GroKo-koalisjonsregjeringens Kristelig-demokratiske union (CDU) og Sosialdemokratene (SPD), oppfordret kansler Angela Merkel «under hennes kommende besøk til Washington for å møte USAs president Biden, til presserende å be om en slutt på forfølgelsen av Julian Assange».

Ingenting av dette er politisk seriøst eller troverdig. Assange vil ikke bli løslatt på grunn av appeller til styringsklassens samvittighet. Kampen for hans frihet betinger massemobiliseringen av en sosial kraft til forsvar for demokratiske rettigheter og mot krig, den internasjonale arbeiderklassen, som må bli gjort oppmerksom på Assanges situasjon og organiseres til hans forsvar.

Midt under en gjenoppblomstring av klassekamp som respons på Covid-19-pandemien og dens økonomiske innvirkninger og en farlig eskalering av militarisme på tvers av hele kloden, har Socialist Equality Party en selvsikker tiltro til at dette perspektivet vil finne et massepublikum.