I et online-innlegg i forrige uke skisserte Stella Moris, Julian Assanges partner og mor av hans to små barn, den pågående nektingen av WikiLeaks-gründerens grunnleggende juridiske og demokratiske rettigheter, selv etter at en britisk domstol, en Magistrate’s Court, tidlig i forrige måned dømte mot hans utlevering til USA.

Moris ga en kortfattet oppsummering av de anliggender av demokratiske prinsipper som står på spill, i USAs forsøk på å rettsforfølge Assange for lovlige publiseringsaktiviteter som avslørte krigsforbrytelser, og oppdaterte hans supportere om den nåværende fasen av den juridiske kampanjen for å sikre hans frihet.

Dommen fra den 4. januar, som forbød utlevering, hadde «tatt hensyn til» de «omfattende medisinske bevis» som ble framlagt under fjorårets rettssak, forklarte Moris.

Assanges oversendelse til USA hadde blitt blokkert med den begrunnelse at den ville være «undertrykkende». Hans helseproblemer, inkludert alvorlig depresjon, og den brutale karakteren av det amerikanske fengselssystemet, betydde at det ville være stor risiko for at Assange tok sitt eget liv dersom han ble utlevert.

USA responderte umiddelbart, i de siste dagene av president Donald Trumps administrasjon, ved å formelt signalisere en anke. Trumps etterfølger fra Det demokratiske partiet, president Joe Biden, avviste i hans første uker i embetet oppfordringer fra organisasjoner for borgerrettigheter og pressefrihet til det amerikanske justisdepartementet om å droppe deres forfølgelse av Assange, og demonstrerte derved forfølgelsens karakter av to-parti-enighet.

Storbritannias High Court – Høyesterett – vil beslutte etter den 29. mars om hvorvidt påtalemyndighetene, som handler på vegne av den amerikanske staten, vil bli tillatt å videreføre deres anke. Moris uttalte at neste trinn for forsvaret var å sende inn en respons på USAs ankegrunnlag.

Hun gjennomgikk deretter de antidemokratiske implikasjonene av dommer Vanessa Baraitsers rettskjennelse den 4. januar. Den hadde nektet Assanges utlevering av helsemessige årsaker, men «tok ikke hans side på de bredere argumenter for allmennhetens interesse».

Baraitser hadde opprettholdt praktisk talt alle påtalemyndighetens substantive argumenter og effektivt sett gitt grønt lys for framtidige forsøk fra regjeringer for å rettsforfølge journalister og utgivere for å ha avslørt materiale som de anser å være «gradert» og av «nasjonal sikkerhets»-betydning, uavhengig av offentlighets interesse for det som blir avslørt.

Baraitser avviste forsvarets insistering på at den tiår lange amerikanske forfølgelsen av Assange, som kulminerte med ilegging av anklager om spionasje [i henhold til Espionage Act], var politisk motivert, og at en vellykket rettsforfølgelse ville utgjøre et angrep på pressefrihet.

Moris skrev: «Vi ønsket at en britisk domstol skulle grundig oppheve utleveringen og avvise de andre begrunnelsene også. Vi ønsket en rettskjennelse som sa at utleveringen er et forsøk på å kriminalisere journalistikk, ikke bare i USA, men også i Storbritannia og resten av verden; og at beslutningen om å tiltale Julian var en politisk handling, et brudd på [USA-UK utleverings-] traktaten, et brudd på hans menneskerettigheter og et misbruk av den juridiske prosessen.»

«Julians utleveringsteam vurderer alle disse saksanløiggendene, og om de kan kryss-ankes,» uttalte hun.

Det er utvilsomt komplekse anliggender av juridisk strategi og taktikker som Assanges ekspertforsvarsteam avveier. Det faktum at teamet vurderer en appel av de antidemokratiske elementene i Baraitsers rettskjennelse, understreker besluttsomheten til Assange og WikiLeaks om å slåss mot det bredere angrepet på pressefrihet, og retter ytterligere spotlyset på de vidtrekkende implikasjonene av USAs forsøk på utlevering for å rettsforfølge ham.

Den politisk-kalkulerte karakteren av Baraitsers dom ble demonstrert, ikke bare av hennes aksept av det farlige presedens som det amerikanske justisdepartementet søker å få etablert, men også hennes nekting av å gi Assange kausjon, bare to dager etter at utleveringen ble blokkert.

Baratiser avviste en kausjonssøknad, og gikk inn for påtalemyndighetenes påstander om at Assange utgjorde en uakseptabel «fluktrisiko», selv om reiseruter har blitt hardt påvirket av Covid-19-pandemien. Den ekstraordinære dommen betyr at Assange blir fastholdt i maksimalsikkerhetsfengselet Belmarsh Prison, bare på grunnlag av en utleveringsanmodning som er avvist av den første domstolen der den ble hørt.

«Julian – som er en ikke-dømt uskyldig mann – forblir varetektsfengslet i det samme høysikkerhetsfengselet Belmarsh hvor han har vært i over 500 dager,» skrev Moris. «Han burde vært hjemme med sine barn, men han ble nektet kausjon.»

Som WSWS gjentatte ganger har bemerket utsetter hans pågående forvaring Assange for mulig COVID-19-infeksjon, og til-og-med død, ettersom viruset har sirkulert på ukjent nivå i Belmarsh.

«Det er mange forferdelige ting ved Belmarsh, ikke minst hvor kaldt det har vært de par siste ukene, og at han er isolert i ei celle praktisk talt hele dagen,» kommenterte Moris.

Hun la til: «Det mest presserende problemet for Julian er at betingelsene i forvaringen fortsetter å forhindre hans evne til å forberede sin rettssak, en sak som livet hans avhenger av. Han nektes riktig tilgang til advokatene – hans juridiske team kan ikke gjennokføre tilstedeværende personlige besøk på grunn av Covid, og det er flere måneder med ventelister for tilgang til videokonferanser.

«Det er forsinkelser for at de juridiske papirene når ham, og den bærbare datamaskina som ble besørget av britiske myndigheter for rettssaken, er read-only, dvs. skrivebeskyttet, den har ingen tekstredigeringsprogrammer, og tastene er limt ned for å forhindre ham fra å skrive. Dette gjør det så godt som umulig for ham å gi tilstrekkelige tilbakemeldinger til hans team, angående materialet som er nødvendig for anken.»

Oppdateringen er det siste beviset for at de britiske myndighetene i tillegg til å forsøke å ødelegge Assange, ved uendelig frihetsberøvelse uten tiltale, gjør alt de kan for å hindre hans forsvar og for å bistå USAs forsøk på å sikre WikiLeaks-gründerens utlevering.

Dette er en internasjonal operasjon som involverer Konservativ-regjeringen og Labour-opposisjonen i Storbritannia, Det demokratiske og Det republikanske partiet i USA, så vel som den australske regjeringen og det politiske etablissementet som helhet, som har tilrettelagt for forfølgelsen av Assange ved å nekte å opprettholde hans rettigheter som en australsk statsborger.

Moris’ kommentarer har bare blitt rapportert av en håndfull uavhengige medier. Som det har skjedd så ofte det siste tiåret, spiller foretakspressen en essensiell rolle i angrepet på Assange, ved å blokkere enhver bredere diskusjon, eller sågar kunnskap om hans dystre situasjon.

I mellomtiden har de store publikasjonene i USA, Storbritannia og Australia vært fulle av spalteplass som har fordømt påståtte angrep på demokratiske rettigheter i land som er låst fast i konflikt med de store imperialistmaktene, spesielt Kina og Russland. Den offisielle pressen er dypt bekymret for situasjonen for dissidenter i de landene som er målrettet av USA og landets allierte, men er likegyldig for skjebnen til en journalist som blir utsatt for et enestående juridisk og politisk angrep i hjertet av London.

Dette understreker igjen det faktum at kampen mot Assanges utlevering, og for hans umiddelbare frihet, må bli knyttet til den bredere kampen mot regjeringenes og styringselitenes dreining til autoritære og diktatoriske metoder, midt under en stor krise i verdenskapitalismen, utløst av pandemien.