John og Gabriel Shipton, Julian Assanges far og bror, gjenomfører for tiden en turné i USA for å oppfordre til WikiLeaks-grunnleggerens løslatelse. De besøker flere amerikanske byer, deriblant Miami, Boston, Philadelphia, Milwaukee, San Francisco og Denver, før de ender i Washington DC.

Assange er en mange-ganger prisbelønnet journalist. Hans mest betydningsfulle arbeid, utført gjennom WikiLeaks sammen med den heroiske varsleren Chelsea Manning, er publiseringen av Irak- og Afghanistan-krigsloggene og amerikanske diplomatkabler i 2010, og Guantanamo-arkivene i 2011. Disse utgivelsene avslørte krigsforbrytelser, tortur, kupp-komplotter og korrupsjon, utført av USA og landets allierte på tvers av hele kloden.

Av denne grunnen har Assange vært utsatt for mer enn et tiår med ondsinnet uavbrutt forfølgelse av imperialistmaktene. Han befinner seg for øyeblikket i Londons maksimalsikkerhetsfengsel Belmarsh Prison i en kamp mot utlevering til USA, hvor han står overfor en potensiell dom på 175 års fengsling på anklager i henhold til den amerikanske spionasjeloven [Espionage Act].

Den britiske dommeren Vanessa Baraitser forbød den 4. januar Assanges utlevering til USA, med den begrunnelse at en utlevering ville være «undertrykkende» i kraft av hans mentale helse, og risikoen for selvmord i det amerikanske fengselssystemet. Baraitser opprettholdt imidlertid alle andre aspekter av den amerikanske regjeringens flagrant antidemokratiske sak for utlevering. Dommen plasserte derfor Assanges sak i en ventetilstand, mens utfallet av USAs tidligere president Donald Trumps fascistiske kuppkomplott enda var uklart. Assange har siden blitt nektet kausjon og blir fastholdt i Belmarsh mens USA forbereder landets anke til det britiske rettsvesenets øverste rettsinstans, High Court.

Hans opprettholdte fengsling er umenneskelig. Den eneste anklagen Assange står overfor har av den britiske domstolen blitt dømt out of order, dvs. ikke rettmessig, men likevel har samme domstolen beordret at han skal forbli i fengsel. Han holdes i ei celle på 8,4 kvadratmeter i 22 timer av døgnet, og slippes bare ut for å ta en dusj, trene og hente mat og antidepressiva.

Stella Moris, Assanges partner, beskrev ham nylig som «knapt i stand til å holde seg sammen inne i Belmarsh ... dette føles som ei endeløs straff. Noen ganger er han så fortvilet at han mener han er en byrde, så selvmord er en veldig reell frykt.»

Moris fortsatte: «Han trenger menneskelig interaksjon og mental stimulering. Jeg har sett ham i en forferdelig tilstand, uten en gang å klare å sette sammen en setning.»

«Det er tøft, å navigere livet på innsiden. Fengselet har sitt eget strafferettssystem, og han har vært i trøbbel [med hans fangevoktere] for de minste ting, som å be om ei skje når han ikke hadde rett til ei.»

De to Shiptons besøk til USA, som etterfølger turnéer i Australia og Europa, er en erkjennelse av at skulle ankedommen går imot Assange, vil hovedfronten i kampanjen for hans frihet utkjempes i Amerika.

Det er ingen grunn til å utelukke en slik råtten rettsbeslutning. En av de første handlingene til den innkommende Biden-administrasjonen var å signalisere dens besluttsomhet om å opprettholde forfølgelsen av Assange, som ble tilskyndet av Trump. Den britiske staten vil derfor føle seg langt mer bekvem med å sende WikiLeaks-grunnleggeren til Amerika enn hva den gjorde da Trumps kupp hang i balanseskålene.

Trusselen om utlevering som har ført til den amerikanske turnéen til forsvar for Assange, bringer til forgrunnen spørsmålet i hans forsvarskampanje: Hvilken sosial kraft kan sikre hans løslatelse?

De to Shiptons USA-turné understreker det mest politisk konsekvensfulle karaktertrekket i Assanges sak – hans systematiske bakvaskelse og isolering av media og pseudo-venstre gruppene.

Ingen steder er dette sannere enn i Amerika. Gjennom størstedelen av et tiår gikk de store og vesentlige nyhetsorganisasjonene sammen for å bakvaske WikiLeaks-grunnleggeren som en hacker, terrorist, seksualforbryter eller russisk agent. Dette har ikke blitt fundamentalt reversert av New York Times’ og andre publikasjoners erkjennelse i tolvte time av de nedkjølende implikasjonene hans sak har for demokratiske rettigheter. De protester som har kommet er innrammet som ydmyke appeller til president Biden, med risikerer ikke så mye som å beskjemme hans administrasjon.

Amerikanske mediers storskala degenerering til et vedheng av den nasjonale sikkerhetsstaten vil bli satt i skarp relieff kommende søndag – 50-årsmarkeringen for New York Times’ første utgivelse av Pentagon Papers. På den tiden var avisa beredt til å publisere dokumenter som var lekket av varsleren Daniel Ellsberg, som detaljerte den katastrofale tilstanden for den amerikanske invasjonen av Vietnam, og til å forsvare seg mot statsforfølgelse i retten.

Pseudo-venstre organisasjoner som Socialist Alternative sluttet seg til heksejakta på Assange ved å by troverdighet til den svenske statens fabrikkerte påstander om seksualovergrep, eller de forble tause som Jacobin og De demokratiske sosialister i Amerika (DSA). Jacobins steinete taushet har nylig blitt brutt med to kommentarer publisert før Biden tiltrådte, og et intervju i april som siterte tidligere CIA-varsler Jeffrey Sterling om at Assange ikke vil få en rettferdig rettssak. De forsinkede advarslene om trusselen mot pressefriheter og demokratiske rettigheter understreker bare en politisk kriminell nekting av å mobilisere noen som helst til forsvar for Assange.

Ingen tro overhodet kan plasseres i slike bedøvende ytringer skreddersydd til det politiske imperativet om å støtte Demokratene. Den amerikanske styringsklassen er fast bestemt på å se Assange ødelagt, som et forebyggende slag mot masseopposisjon mot sin imperialistiske krigshissing.

Den eneste samfunnskraften som kan sikre Assanges løslatelse er en bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen, der dens amerikanske kontingent må spille en ledende rolle.

På onsdag var John og Gabriel Shipton i Boston for å motta årets Sacco-Vanzetti minnepris for sosial rettferdighet – 2021 Sacco-Vanzetti Memorial Award for Social Justice – fra kirkesamfunnet Community Church of Boston, på vegne av Assange. Prisutnevnelsen er fullstendig berettiget.

Nicola Sacco og Bartolomeo Vanzetti var italienske anarkister som ble satt opp på falske anklager om drap, og ble henrettet på 1920-tallet, på høyden av en hetsende skremselskampanje – a red scare – som så arresteringen av tusenvis av venstreorienterte personer. Denne kampanjen inkluderte bruken av spionasjeloven for å fengsle og sensurere sosialister, opprinnelig for deres motstand mot den første verdenskrigens imperialistnedslakting.

En massiv global kampanje ble lansert for å sikre Saccos og Vanzettis løslatelse. Men over tid avsporet kampanjens arrangører bestrebelsene på å organisere en kamp imot fra arbeiderklassen, til fordel for respektfulle appeller til «progressive» politikere, deler av staten og rettsvesenet. Med Max Shachtmans formulering, som kort tid deretter spilt en rolle i grunnleggingen av den amerikanske trotskistbevegelsen: «Fordi forsvaret mislyktes i, eller nektet å forstå sakens intense klassekarakter, bukket det under for juristenes forlangender; det byttet ut arbeidernes bevegelse med juristenes rettsframlegg; det solgte Saccos og Vanzettis klasse-fødselsrett for et søl av liberal melk og mos.»

World Socialist Web Site står i tradisjonen til de som forlangte Saccos og Vanzettis frihet med de eneste virkemidlene som var mulige – klassekamp. Nå som den gang, Assanges skjebne ligger i hendene til amerikanske arbeidere og deres klassebrødre og -søstre internasjonalt.

Under betingelser der Biden-administrasjonen og amerikanske medier spyr ut gift om Wuhan-laboratoriet i forberedelse for militærkonfrontasjoner med Kina, med nyheter om Covid-19-utbrudd som blir undertrykt og streikende arbeidere som blir utsatt for en presseblackout, vil kampen for sannhet og demokratiske rettigheter mot løgner og krig gripe arbeiderklassens masser. Kampanjen for å frigjøre Assange er spydspissen for denne kampen.