Ukrainas president Zelenskyj møter Tyrkias Erdoğan, samtidig som USA truer Russland

Denne helgen møtte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan i Istanbul, midt under tiltakende spenninger mellom Moskva, Kiev og Washington.

Trusler fra Kievs side, og fremfor alt fra Biden-administrasjonen i Washington, underbygger en farlig militær erkalering. Etter at Biden i forrige måned fordømte Russlands president Vladimir Putin som en «drapsmann» [‘killer’], godkjente den ukrainske presidentens kontor et strategidokument, «Krim-plattformen», som lovet å erobre Russlands marinebase ved Sevastopol på Krim. Ankara bekreftet sist fredag at USA skal sende to krigsskip gjennom de tyrkiske sundene inn til Svartehavet.

Det er dype splittelser innen tyrkiske styringskretser over relasjonene med NATO og Russland. Ti pensjonerte tyrkiske admiraler ble i forrige uke arrestert, der en bitter konflikt brøt ut innen den tyrkiske staten om hvorvidt de skulle skrote Montreux-konvensjonen fra 1936, som regulerer passeringer mellom Middelhavet og Svartehavet. Tyrkia, som er et NATO-land, har også utviklet tette tilknytninger til Ukraina, og har signert flere våpenleveranseavtaler [engelsk tekst], mest spesielt for salget av tyrkiske droner.

Disse konfliktene var reflektert i Erdoğans bekymrede, noe tvetydige bemerkninger under møtet. Samtidig som både Kiev og Moskva samler militærstyrker på deres delte grense, uttalte han: «Vi håper at den bekymringsfulle opptrappingen observert i felten nylig, må ta slutt så snart som mulig, at våpenhvilen vil fortsette og at konflikten vil løses via dialog på grunnlag av Minsk-avtalene.»

Mens han sa seg enig i militære tilknytninger til Ukraina, understreket Erdoğan at dette samarbeidet ikke var rettet mot noe annet land.

Erdoğan støttet imidlertid Ukraina over Krim, og sa: «Vi gjentok bekreftelsen av vår prinsipielle holdning om ikke å anerkjenne annekteringen av Krim.» I en felleserklæring støttet Tyrkia Zelenskyjs «Krim-plattform» som «et nytt format for å få løst anliggendet med den illegale og illegitime annekteringen av Krim».

NATO-maktene og Ukraina gjenoppliver konflikten som ble initiert av 2014-kuppet i Ukraina, støttet av Washington og Berlin, som ble ledet av høyreekstreme grupper i Kiev som inkluderte militsen Pravyj Sektor og partiet Svoboda. Antirussiske trusler fra det ukrainske ytre høyre førte til at russisktalende områder av Ukraina, deriblant Krim og regionen Donbass i Øst-Ukraina, beliggende langs den russiske grensa, løsrev seg. Krim, ei halvøy i Svartehavet, avholdt et referendum der et overveldende flertall i 2014 stemte for gjenforening med Russland.

Kievs kunngjøring om planer for å erobre Krim og regionen Donbass, som nå kontrolleres av Russland-støttede separatister, er en proklamering om at de planlegger krig med Russland. Det underbygger fornyede kamphandlinger i Øst-Ukraina mellom pro-Russland separatister og ukrainske hærenheter.

Felleserklæringen fra Kiev og Ankara lovet også «forsøk på å forbedre levekårene for ukrainske borgere, spesielt Krim-tatarer, som har blitt tvunget til å forlate deres hjemland, Krim, som resultat av den midlertidige okkupasjonen.» Den tyrkiske regjeringen kunngjorde på lørdag at den også vil bidra til å bygge 500 hjem for tatarer fra Krim i Ukraina.

Krim var en vasallstat i Det osmanske imperiet før halvøya i 1783 ble annektert av Det russiske imperiet under Katarina den store. Halvøya er hjemstavn for anslagsvis 250 000 krimtartarer, 11,4 prosent av Krims befolkning, som deler språklige og kulturelle tilknytninger med tyrkere.

I 2016 gjorde Erdoğan det klart at han anså Krim som del av et «Større Tyrkia», da han sa: «Tyrkia kan ikke misakte sine slektninger i Vest-Thrakia, Kypros Krim eller noe som helst annet sted.» Samme året advarte han om at Svartehavet var i ferd med å bli til en «russisk innsjø».

Det å utnytte [engelsk tekst] etniske spenninger på Krim har lenge vært sentralt for imperialiststrategi i regionen – som det var for naziregimet og dets folkemordsinvasjon i Sovjetunionen under andre verdenskrig, og også for amerikansk imperialisme under Den kalde krigen. På den tiden støttet Tyrkia amerikansk imperialismes bestrebelser for å fostre nasjonalistiske, antikommunistiske krefter blant Krim-tatarer for å destabilisere Sovjetunionen. Det stalinistiske byråkratiets forbrytelser mot Krims tatarminoritet la til rette for denne bestrebelsen.

Zelenskyj og Biden-administrasjonen baserer seg åpenbart på Erdoğans reaksjonære tyrkiske nasjonalisme, for å presse Ankara til å støtte aggressiv handling. Etter toppmøtet tvitret Zelenskyj: «Vi deler felles verdier med #Tyrkia, medregnet menneskeliv og støtte.»

Washington, Ukrainas viktigste militærsupporter, spiller den sentrale rollen i denne konflikten, og det er indikasjoner på at den, bak kulissene, legger et sterkt press på Kiev. Det er verdt å merke seg at Biden ventet mer enn to måneder etter at han ble innsatt, til den 2. april, med å kontakte Zelenskyj. Han ringte ikke til Zelenskyj før den ukrainske presidenten satte i gang et tilslag mot politiske pro-Russland opposisjonskrefter i Ukraina, der han stengte ned pro-Russland medier og kunngjorde planer om en invasjon av Krim.

Utenriksminister Antony Blinken opptrådte søndag på NBCs fjernsynsprogram «Meet the Press» der han truet Moskva med at «det vil få konsekvenser» å ansamle tropper langs den russisk-ukrainske grensa. «President Biden har vært veldig tydelig om dette. Dersom Russland handler hensynsløst, eller aggressivt, da vil det bli kostnader, det vil få konsekvenser,» uttalte Blinken.

Denne uka skal forsvarsminister Lloyd Austin ha et fysisk møte med NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg for å diskutere Ukraina. Han skal også besøke amerikanske tropper i Tyskland og møte den tyske forsvarsministeren Annegret Kramp-Karrenbauer, som nylig truet Russland i et intervju. Washington prøver å bruke krisen til å presse de europeiske maktene for nye økonomiske sanksjoner, samtidig som NATO-makter setter i gang en enda større militæroppbygging, målrettet mot Russland.

Evelyn N. Farkas, tidligere viseforsvarsminister i Obama-administrasjonen for regionen Russland/Ukraina/Eurasia, skrev søndag i Washington Post at «sanksjoner kommer, og de er en god start.» Farkas hevdet at unnlatelse av å støtte Ukraina mot Russland også ville styrke Kina.

Siden 2014-kuppet har Ukraina mottatt milliarder av dollar i amerikansk militærbistand. Forøvrig søker den krisestyrte Zelenskyj-regjeringen, der den oppildner til en suicidal konflikt med Russland som truer å eskalere til en fullskala regional og global krig, også å få avledet fra den eksplosive sosiale og politiske misnøyen som bygger seg opp i landet. Den syv-år-lange borgerkrigen i øst er dypt upopulær. Zelenskyjs falske løfter om å avslutte den, og snu sin forgjenger Petro Poroshenkos rabiate antiRussland-politikk, var hovedårsakene for hans valgseier i 2019.

Anslagsvis 7 til 9 millioner unge ukrainere jobber nå i utlandet, i det minste en del av året, enten i EU eller Russland. Mange unge menn forlater Ukraina ikke bare for å unnslippe fattigdommen, men også innkalling til militæret.

Det ukrainske regimet avslører ikke overraskende fint lite om dette sensitive emnet, men synes det å være liten folkelig støtte for å gå inn i militæret, annet enn for lønnsslippen – bortsett fra for medlemmer av høyreekstreme paramilitære grupper som Azov-bataljonen og Pravyj Sektor.

I 2015, under ett år etter at borgerkrigen i Donbass startet, avslørte en ukrainsk embetsfunksjonær at 16 000 ukrainske tropper hadde forlatt deres stillinger, mange med våpen i hånd. Den ukrainske regjeringen responderte med vedtak av en lov som tillater kommandanter å skyte desertører.

Offisiell statistikk fra januar 2019 avslørte at 9 300 ukrainere var klassifisert som desertører; reelle tall er sannsynligvis langt høyere. De siste årene har det ukrainske militæret sluttet å anvende vernepliktige til kampoperasjoner, og tillater bare profesjonelle soldater på borgerkrigens frontlinjer.

En selvmordskrig med Russland har åpenbart ingen appell for arbeidere i Ukraina, som står overfor Covid-19-pandemiens herjinger, som beløper seg til nesten 1,9 millioner registrerte infeksjonstilfeller og mer enn 37 000 dødsfall, så vel som industriell kollaps og utarming etter 2014-kuppet og borgerkrigen.

Ikke desto mindre er faren for en slik krig veldig reell, som utgjør en risiko for en langt bredere regional og til-og-med global brannstorm. Utviklingsforløpet avslører de katastrofale militære og politiske konsekvensene av Sovjetunionens oppløsing i 1991, og det stalinistiske regimets gjenoppretting av kapitalismen for tre tiår siden. Det å få stoppet pådrivet i retning av krig fordrer at det bygges en internasjonal sosialistisk antikrigbevegelse i arbeiderklassen, mot imperialisme og kapitalistsystemet som helhet.

Loading