I et intervju med Redaktionsnetzwerk Deutschland (RND) kunngjorde den tyske forsvarsministeren Annegret Kramp-Karrenbauer en ytterligere økning av militærutgiftene og et massivt opprustningsprogram for de neste årene. Hun truet Russland og Kina, og understreket tysk imperialismes mål om å håndheve sine økonomiske og geostrategiske interesser med militære midler over hele verden, også uavhengig av og i opposisjon til USA.
«Først og fremst handler det om våre egne interesser og vår egen sikkerhet. Det dreide seg aldri om å gjøre USA en tjeneste. Vi må trygge vår egen sikkerhet,» bemerket hun ved begynnelsen av
intervjuet. «Amerikansk utenrikspolitikk» er under den nye presidenten «igjen mer pålitelig». «Viktige utenrikspolitiske satsingsområder» opprettholdes imidlertid «under Biden ... som Det indiske hav-Stillehavet. Det er også klart at anliggendet om byrdefordeling innen NATO fortsatt er på dagsorden for USA, selv om de nå inntar en ny stil.»
Faktisk baner Biden-administrasjonen og det amerikanske militæret vei for en militærkonfrontasjon med atomvåpenmaktene Russland og Kina. De har intensivert gjennomføringen av provoserende «navigeringsfrihet»-seilas i farvann Kina gjør krav på i Sør-Kinahavet, og planlegger stasjonering av offensive missiler langs kystlinjene av mange tettbefolkede øyer, deriblant Japan, Taiwan og Filippinene.
Biden har siden han inntok embetet også intensivert krigspådrivet mot Russland. Ved midten av mars beskrev han Russlands president Vladimir Putin som en «morder», og truet gjengjeldelsestiltak. Siden det har det ukrainske regimet til Volodymyr Zelenskyj trappet opp krigen med pro-russiske separatister øst i landet, støttet av USA, NATO og EU.
Tysk imperialisme responderer på trusselen om en atomkrig med sitt eget vesentlige krigspådriv. Midt under pandemien hevder styringsklassen at det ikke er penger til nødvendige beskyttelsestiltak og anstendige lønningene for helsepersonell. Velferdsrettigheter blir kuttet og utbyttingen av arbeiderklassen blir intensivert. Samtidig skal milliarder av euro overføres til militæropprusting.
I intervjuet uttalte Kramp-Karrenbauer at det er «bra» at hæren skal få «ytterligere € 2,5 milliarder [NOK 25,19 milliarder] for det kommende året. Dette tilsvarer en økning på fem prosent for neste års forsvarsbudsjett, som med det blir på € 49,3 milliarder [NOK 496,79 milliarder]. Selv om forsvarsbudsjettet er nesten like stort som budsjettene for helse og utdanning til sammen er styringseliten fortsatt misfornøyd.
Disse summene er «ikke i nærheten nok til å videreutvikle våre evner til effektivt å bekjempe truslene,» klaget forsvarsministeren, og lovet å øke forsvarsutgiftene ytterligere etter det føderale valget i september. Hun sa «de neste koalisjonsforhandlingene» ville bli «avgjørende». De må «bekrefte framtidens store opprustingsprosjekter. Sikkerhet er en sentral oppgave for hele regjeringen.»
Bak befolkningens rygg jobber storkoalisjonen [mellom CDU/CSU og SPD] med Tysklands største opprustingsprogram siden militæroppbyggingen av Wehrmacht før den andre verdenskrig. De har «presentert en konsolidert plan for hva som er nødvendig for vår sikkerhet,» uttalte Kramp-Karrenbauer. Den «inkluderer de store opprustingsprosjektene vi er enige om på europeisk nivå, og
som derfor har prioritet. Disse prosjektene – sammen med det normale forsvarsbudsjettet – må garanteres i henhold til en planleggingslov, fordi de strekker seg over 10 til 15 år.» De vil «absolutt fordre at det brukes mer penger».
Summene og prosjektene som Kramp-Karrenbauer og forsvarsdepartementet drømmer om er gigantiske. «Summen for å oppfylle våre beregnede forlangender innen 2025 kan måles i titalls milliarder,» bemerket hun. «Femten opprustingsprosjekter» har blitt «navngitt, sammen med kostnadene». I tillegg til «tysk-franske prosjekter som FCAS (Future Air Combat Systems) og MGCS (Main Ground Combat System)», inkluderer de «utskifting av Tornado-jagerfly, erstatning av utdaterte marineskip, innkjøp av fly til forsvar mot ubåter, samt et taktisk luftforsvarsystem».
Opprustingen er ikke, som forsvarsministeren gjerne hevder, innrettet på å trygge «sikkerhet» og «velstand» for den tyske befolkningen, og føre «krigen mot terror», eller engang til å håndheve «kvinners rettigheter» og «demokrati». Det som er involvert er påleggingen av tysk imperialismes interesser med militære midler.
I intervjuet forsvarte Kramp-Karrenbauer Bundestag-beslutningen ved slutten av mars om å utvide den tyske militærintervensjonen i Afghanistan, og forberedte lesere på en ytterligere opptrapping av kampoperasjoner i det sentralasiatiske landet. Hun har «i nært samråd med militærledelsen beordret styrkingen av beskyttelsestiltak. Forsterkninger, ekstra bevæpning, utstyr og ammunisjon vil bli sendt dit.» Hun skulle også «gjerne hatt bevæpnede droner tilgjengelige».
Men styringselitens brutale okkupasjon og plyndring av Afghanistan er bare opptakten til mye bredere kriger. Ifølge Kramp-Karrenbauer har hæren «lært mye av 20 år i Afghanistan». Hun ønsker seg en «politisk debatt om denne helhetlige regjeringsintervensjonen». Man har «forpliktelser for å gjøre det, for de som døde eller ble skadet i Afghanistan». I tillegg må man «av hensyn til neste tyske intervensjon, muligens i Sahel-sonen, fra begynnelsen av være klarere på hvilke mål som kan oppnås, og hvilke ikke».
Med den sedvanlig overdrevne selvsikkerheten til det tyske borgerskapet, som utførte barbariske forbrytelser under de to verdenskrigene der det siktet etter verdensmakt, truet Kramp-Karrenbauer Russland og Kina. Russland er «med sitt våpenarsenal, i motsetning til Kina, en veldig overhengende trussel, både med konvensjonelle og nukleære våpen». Kina har imidlertid også «en veldig ambisiøs plan for å gjøre landets hær til den største og mest moderne i verden». Og landet har «åpenbart ønske om å forme verdensordenen i sitt image, for å tvinge spesielt svakere land til å iverksette spesifikke tiltak. Vi, som betyr Europa og vesten, har ikke råd til å være de svakere.»
Dette er umiskjennelig. Tyskland og Europa opprustes for å pålegge Beijing og Moskva begrensninger, til-og-med en atomkrig. I så henseende er det ikke Russland og Kina, men imperialistmaktene som er aggressorene. NATO har systematisk omringet Russland siden
Sovjetunionen ble oppløst, og intensiverer nå fiendtligheten mot Beijing. Til tross for tette økonomiske bånd mellom de to landene, spiller Tyskland en stadig mer aggressiv rolle.
Etter at Berlin støttet det høyreorienterte 2014-kuppet i Ukraina, for installeringen av et pro-vestlig regime og for å svekke Russland, retter Tyskland nå oppmerksomheten lenger østover. Utenriksdepartementet, ledet av sosialdemokratene, publiserte allerede i september i fjor en «doktrine for Det indiske hav-Stillehavet», som uttalte: «Himalaya og Melakkastredet kan virke langt vekk. Men vår velstand og geopolitiske innflytelse i tiårene framover er basert nettopp på hvordan vi samarbeider med statene i regionen Det indiske hav-Stillehavet.» Som en globalt aktiv handelsnasjon kan ikke Tyskland «være fornøyd med rollen som tilskuer», heller ikke i militære anliggender.
Denne politiske orienteringen skal nå implementeres. «Situasjonen i Det indiske hav-Stillehavet interesserer oss, så absolutt,» understreket Kramp-Karrenbauer. Tyskland skal i de kommende månedene «sende en fregatt til Det indiske hav-Stillehavet». I siste instans er «respekten for regler for frihandel og territoriell integritet, og styrkingen av våre demokratiske partnere i regionen, som Australia, Japan og Singapore, i Tysklands og Europas interesse». Vi «snakker ikke bare om den kinesiske trusselen mot skipsleienes frihet, vi gjør faktisk noe med det,» fortsatte hun.
Den dypere årsaken til imperialistmaktenes tankeløse handlinger er kapitalistsystemets dype krise, som har blitt sterkt intensivert av koronaviruspandemien. I likhet med den morderiske «profitt over liv»-politikken, som har krevd over 75 000 menneskers liv bare i Tyskland, blir pådrivet for krig støttet av alle partier i Bundestag, inkludert den nominelle venstresiden.
De Grønne [Die Grünen] oppfordrer i partiets valgprogram til et massivt opprustingsprogram for den tyske hæren, NATO og EU, og har truet Russland og Kina. Også Venstrepartiet [Die Linke] gjorde det for lenge siden klart at i en potensiell koalisjonsregjering av SPD/Die Linke/Die Grünen ville partiet støtte fullt ut den aggressive utenrikspolitiske kursen.
I valgkampen er det bare Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) som motsetter seg gjenkomsten av tysk militarisme og faren for en tredje verdenskrig. Partiet slåss for et internasjonalt og sosialistisk program, for å besørge et perspektiv for den voksende opposisjonen blant arbeidere og unge.
SGPs valgprogram hevder: «Midt under koronaviruspandemien forbereder alle stormaktene seg på nye kriger, for å få pålagt deres økonomiske interesser ... millioner skal dø for med militære midler å forfølge tysk finanselites imperialistinteresser. Vi forlanger: En umiddelbar slutt på alle utenlandske intervensjoner og kriger! Oppløsing av NATO og den tyske hæren! Milliarder for utdanning og arbeidsplasser i stedet for opprusting og krig!»