Dagen i dag markerer at det ett år siden Verdens helseorganisasjon (WHO) erklærte utbruddet av Covid-19 som en global pandemi.

WHOs generaldirektør Tedros Adhanom Ghebreyesus meldte erklæringen den 11. mars 2020, da det var 118 000 rapporterte tilfeller i 14 land på tvers av verden, og 4 291 dødsfall. «WHO har vurdert dette utbruddet døgnet rundt,» sa han, «og vi er dypt bekymret både over de alarmerende nivåene av spredning og av alvorlighetsgraden, og av de alarmerende nivåene av passivitet.» Han gjentok oppfordringer om at «land iverksetter presserende nødvendige og aggressive handlinger. Vi har ringt alarmklokka høyt og tydelig.»

Med få unntak – hvorav Kina er det mest bemerkelsesverdige – avviste regjeringene i de store kapitalistlandene forskernes advarsler. De gikk ikke til aggressiv handling, og alarmklokkene ble misaktet. Antallet globale tilfeller økte i løpet av de neste 12 månedene fra 118 000 til mer enn 118 millioner. Tallene på dødsofre økte fra 4 000 til 2,6 millioner, derav 540 000 i USA, 270 000 i Brasil, 191 000 i Mexico, 158 000 i India, 125 000 i Storbritannia og 100 000 i Italia.

De økonomiske konsekvensene for arbeiderklassen har vært ødeleggende. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) anslår at verden i 2020 har tapt det tilsvarende av 255 millioner arbeidsplasser, nesten fire ganger innvirkningen av den globale finanskrisen i 2009. Utallige småbedrifter er utradert. Kulturlivet har blitt desimert over hele verden.

USAs president Joe Biden skal i kveld holde en tale i beste sendetid, i anledning ettårsdagen for pandemien. Han vil uten tvil levere de obligatoriske og uoppriktige ordene om de siste tolv månedenes tragiske tap av menneskeliv, uten noen seriøs granskning av hvorfor denne katastrofen skjedde og hvorfor den fortsetter. Ifølge embetsfunksjonærer i Det hvite hus skal han snakke om den kommende gjenopptakelsen av en «følelse av normalitet».

Det vil imidlertid ikke bli noen retur av «normalitet». Den globale responsen på Covid-19-pandemien er en knusende tiltale ikke bare av bestemte regjeringers handlinger, men av hele den sosiale og økonomiske orden basert på kapitalisme. Dette vil ha de mest vidtrekkende og revolusjonære konsekvenser.

Konsekvensene av pandemien er resultat av beslutninger om å underordne menneskeliv til selskaps-finansoligarkiets interesser. De presserende nødvendige folkehelsetiltakene for å redde liv møtte på hvert et punkt de kapitalistiske styringselitenes voldsomme motstand.

Den kritiske perioden januar-mars 2020 var viet den systematiske undertrykkingen av informasjon om faren pandemien utgjorde. Først etter at et stigende antall arbeidere i USA og Europa nektet å gå inn på utrygge bilfabrikkanlegg og andre arbeidsplasser, ble begrensede nedstengninger implementert.

Disse handlingene var aldri en del av noen seriøs internasjonalt koordinert strategi. De var heller tilfeldige nasjonale og lokale responser, innrettet på å få kjøpt tid for at styringsklassen for andre gang siden 2008 fikk implementert en massiv redning av de rike. I USA sluste Federal Reserve $ 4 billioner inn i markedene, sanksjonert av loven CARES Act, vedtatt med en overveldende to-parti-enighet ved slutten av mars i fjor. Lignende tiltak ble vedtatt av sentralbanker over hele verden.

Så snart styringsklassens interesser var sikret organiserte regjeringer en koordinert kampanje for å gjenåpne nedstengte fabrikker og skoler. Strategien for «flokkimmunitet», først uttalt og implementert i Sverige, ble de facto hele styringsklassens politiske orientering. Under slagordet «kuren må ikke bli verre enn sykdommen», ble de mest grunnleggende tiltakene for å stanse virusets spredning systematisk eliminert.

Mens millioner av mennesker pådro seg viruset feiret finansmarkedene historiens raskeste stigning av aksjeverdier. Ett tall oppsummerer den sosiale dynamikken: Siden begynnelsen av pandemien for ett år siden har amerikanske milliardærer økt deres formuer med $ 1,4 billioner. Et nytt sjikt av «pandemiprofitører» blomstret opp, blant død og lidelse.

Ett år etter den offisielle erklæringen av en pandemi fortsetter den å rase over hele verden. Selv med den initielle produksjonen av en vaksine forblir dens kaotiske fordeling, hemmet av konkurrerende nasjonalstaters interesser, selv en faktor i krisen. Bare 4 prosent av verdens befolkning har engang fått én dose av vaksinen, og til-og-med i mange av de mest utviklede landene forblir prosentandelen av befolkningen som har blitt fullt vaksinert en-sifrede tall.

I Tyskland, den angivelige modellen for kapitalistisk effektivitet, er bare 3,1 prosent av befolkningen fullt vaksinert, i Spania og Frankrike er tallet 3,0 prosent, i Italia 2,9 prosent, og i Canada 1,6 prosent.

Til tross for advarsler om ei ny bølge, drevet fram av mer smittsomme varianter, dropper regjeringer over hele verden gjenværende tiltak for å få demmet opp for pandemien. I går fjernet den amerikanske delstaten Texas alle begrensninger på økonomisk aktivitet, mens Biden-administrasjonen er spydspissen i kampanjen for å gjenåpne skolene så raskt som mulig.

Den mest besluttsomme motbevisningen av påstandene om at ingenting kunne vært gjort er historikken til World Socialist Web Site. Basert på offentlig tilgjengelig informasjon meldte WSWS, organet til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), en serie uttalelser for ett år siden der det ble advarte om det som skulle komme, og det ble utarbeidet den nødvendige programmatiske responsen.

Den 13. mars, to dager etter den offisielle erklæringen av en pandemi, tiltalte WSWS styringsklassens respons. «Kostbar tid ble sløst vekk mens den globale pandemien samlet dødelig moment.» Med insistering på at «behovene til verdens arbeidende mennesker må få den absolutte og ubetingede prioriteten over alle hensyn til selskapsprofitt og privat kapitalistformue,» forlangte WSWS nødstiltak, inkludert en internasjonalt koordinert mobilisering av sosiale ressurser, og nedstengningen av ikke-essensiell produksjon, med full inntektsdekning for alle arbeidere.

Dersom denne politikken hadde blitt implementert kunne utallige liv ha vært reddet.

Kampen mot pandemien var aldri bare et medisinsk anliggende. Oppdemmingen for og kontrollen med pandemien kan ikke oppnås på annen måte enn i en kamp mot kapitalistsystemet.

Som med enhver krise av denne karakter har pandemien dypt forandret hele den politiske situasjonen. Den har enormt akselerert det vidtrekkende forfallet av demokratiske styreformer. Veksten av fascisme internasjonalt er direkte knyttet til styringselitenes morderiske politiske orienteringer. Oppstanden i Washington den 6. januar var det giftige resultatet ikke bare av Trump og hans medsammensvornes geberder, men av klassestyrets realiteter.

Styringsklassen i USA, som forøvrig konfronterer en massiv sosial krise på hjemmebane og voksende raseri i arbeiderklassen, vender seg stadig mer åpent til militær konflikt som en vei ut. I løpet av de to første månedene i regjeringsposisjon har Biden-administrasjonen gjort en sentral prioritet av sin intensivering av aggressive provokasjoner i Midtøsten, og mot Russland og Kina.

Alle det kapitalistiske samfunnets offisielle institusjoner står avslørt. Regjeringer, hvorvidt de er ledet av det ekstreme høyre eller det angivelige «venstre», har adoptert den samme grunnleggende politiske orienteringen. I USA har det ikke vært en eneste kongresshøring, eller engang noen seriøs mediegranskning av kildene til katastrofen, eller hvem som var ansvarlig. De korporative fagforeningene, i virkeligheten ledelsens instrumenter, har gjort alt de kunne for å få undertrykt opposisjon og få håndhevet styringsklassens politiske retningslinjer.

Som med Den første verdenskrigen genererer pandemien en dyp sosial og politisk radikalisering av en hel generasjon av arbeidere og ungdommer. Selv om Biden kunngjør en tilbakevending til «normalitet», er det voksende opposisjon blant lærere mot bestrebelsene for å gjenåpne skoler, og i hele arbeiderklassen mot den morderiske politiske retningslinja styringsklassen insisterer må videreføres.

Enda så katastrofal som pandemien er forevarsler den ytterligere og dypere kriser – klimaendringer, enda verre og dødeligere pandemier, trusselen om atomkrig – som stammer fra de samme grunnleggende årsakene som den manglende oppdemmingen av pandemien.

Pandemien har bevist nødvendigheten av avskaffelsen av det kapitalistiske nasjon-stat-systemet. Forsvaret av samfunnets mest vitale interesser er uadskillelig fra eksproprieringen av finansoligarkiet og en slutt på privat eierskap av produksjonsmidlene. Pandemien gjør klart og tydelig den presserende nødvendigheten av en vitenskapelig styrt, rasjonelt organisert og demokratisk-kontrollert verdensøkonomi.

Kampen for sosialisme er en global kamp for et samfunn som prioriterer liv over profitt, menneskelige behov over oligarkenes rikdom, og internasjonalt samarbeid over nasjonal konflikt.