Det er ett år siden Verdens helseorganisasjon (WHO) den 30. januar 2020 erklærte at utbruddet av Covid-19 utgjorde en Folkehelse-nødssituasjon av internasjonal bekymring – a «Public Health Emergency of International Concern» (PHEIC).

WHOs generaldirektør Tedros Adhanom Ghebreyesus utstedte en uttalelse som ledsaget PHEIC-erklæringen, som bemerket at det var rapportert om 98 tilfeller i 18 land utenfor Kina. Han sa: «Selv om disse tallene fremdeles er relativt små i forhold til antallet tilfeller i Kina må vi nå alle handle sammen, for å begrense ytterligere spredning.»

Ett år senere har det totale antallet tilfeller passert 100 millioner. Totalt har antallet dødsfall passert 2 225 000. Det daglige antallet dødsfall er det høyeste det hittil har vært, med mer enn 14 000 mennesker som hver dag bukker under for viruset.

I USA har det vært 26 107 110 tilfeller, ifølge Johns Hopkins Coronavirus Research Center, og antallet dødsofre har nådd 440 000. I India er det mer enn 10 millioner rapporterte tilfeller og 154 000 dødsfall. I Brasil, mer enn 9 millioner tilfeller og 223 000 dødsfall. I Storbritannia nesten 4 millioner tilfeller og 106 000 dødsfall. I Italia, 2,5 millioner tilfeller og mer enn 88 000 dødsfall.

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) identifiserte på de tidligste stadiene av krisen pandemien som et «trigger event» – en «utløsende begivenhet» – sammenlignbar med den første verdenskrig, som ville intensivere og akselerere det globale kapitalistsystemets dype motsetninger. Helsekrisen ville uunngåelig utvikle seg til en global sosial og politisk krise. Medisinske tiltak alene ville ikke kunne bringe pandemien under kontroll.

Snarere ville kampen for å begrense og kontrollere pandemien utvikle seg til en klassekamp, etter hvert som det ble stadig tydeligere at de vesentlige klassene i samfunnet – kapitalistklassen og arbeiderklassen – har uforsonlige, kontrære interesser. Disse antagonistiske posisjonene finner uttrykk i konflikten mellom det kapitalistiske og det sosialistiske programmet.

Styringsklassens posisjoner tar utgangspunkt i forsvaret av kapitalistisk eiendom: Det private eierskapet av produksjonsmidlene og nasjonalstatens geostrategiske interesser. Arbeiderklassens posisjoner strever objektivt i retning av sosialisme: Opphevingen av profittsystemet og utbyttingen av arbeidskraft, og systemets erstatning med den vitenskapelig planlagte omorganiseringen av det økonomiske liv, på grunnlag av menneskelige behov og den globale foreningen av menneskeheten gjennom avskaffelsen av nasjon-stat-systemet.

Ett år inn i krisen har pandemien klart og tydelig avslørt klassejuvet som skiller det kapitalistiske og det sosialistiske programmet.

1. Det kapitalistiske programmet insisterer på at responsen på pandemien må prioritere redningen av finansmarkedene framfor å redde liv.

Det sosialistiske programmet insisterer på at responsen på pandemien må prioritere redningen av liv framfor å redde finansmarkedene.

2. Det kapitalistiske programmet påstår at den politiske orienteringen mot pandemien må styres av profittinteresser.

Det sosialistiske programmet forfekter at den medisinske og politiske orienteringslinja må styres av vitenskap.

3. Det kapitalistiske programmet forfekter et program for «flokkimmunitet», som lar viruset spre seg med så få begrensninger som mulig, mens vaksiner produseres og distribueres.

Det sosialistiske programmet oppfordrer til alle relevante tiltak for å hindre virusoverføring inntil det tilstrekkelige antallet mennesker har blitt vaksinert, for å stoppe spredningen av viruset i lokalsamfunn.

4. Det kapitalistiske programmet insisterer på, i henhold til sin «flokkimmunitet»-strategi, at fabrikker og andre arbeidsplasser holdes åpne for business [næringsvirksomhet].

Det sosialistiske programmet insisterer på at alle ikke-essensielle arbeidsplasser stenges ned inntil vaksinerte arbeidere trygt kan komme tilbake til deres jobber.

5. Det kapitalistiske programmet krever at skolene gjenåpnes, og hevder falskt at det er liten risiko for skoleelever og lærere.

Det sosialistiske programmet, basert på vitenskapelige bevis for at skoler er en viktig kilde til virusoverføring, krever at skolene forblir stengt inntil pandemien er brakt under kontroll.

6. Det kapitalistiske programmet søker å begrense sosiale utgifter som tar sikte på å motvirke pandemiens økonomiske innvirkninger på den store massen av mennesker, samtidig som det forlanger at sentralbankene besørger ubegrenset støtte til finansmarkedene og de store selskapene.

Det sosialistiske programmet krever full inntektskompensasjon for arbeidere og småbedrifter så lenge krisen varer. Ressursene for denne kritisk nødvendige sosiale redningsplanen oppnås gjennom umiddelbar tilbakeføring av de billioner av dollar besørget de store selskapene i henhold til bestemmelsene i [den amerikanske regjeringens redningspakke kalt] CARES Act, og eksproprieringen av Pandemiprofitørene, som har tjent titalls millioner og til-og-med milliarder av dollar som resultat av [den amerikanske sentralbanken] Federal Reserves ubegrensede støtte for finansmarkedene.

7. Det kapitalistiske programmet promoterer en politikk for vaksinenasjonalisme, som begrenser og motarbeider en rettferdig fordeling av vaksiner på tvers av hele verden.

Det sosialistiske programmet, som erkjenner at koronaviruset bare kan utryddes gjennom en vitenskapelig styrt internasjonal strategi, forlanger et globalt koordinert vaksinasjonsprogram.

De avvikende klasseinteressene i responsen på koronaviruspandemien ligger bak de stadig skarpere politiske splittelsene. Styringsklassen, i frykt for tiltakende motstand mot sitt profittdrevne program for flokkimmunitet, oppmuntrer veksten av fascistorganisasjoner.

Arbeiderklassen erkjenner, der den utvikler sin egen respons på pandemien, behovet for klasseenhet, militant klasseaksjon og fremfor alt en internasjonal sosialistisk og revolusjonær politisk strategi.

De politiske retningslinjene kjempet for av Socialist Equality Party i USA og de partiene og organisasjonene over hele verden som er tilknyttet Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), formulerer og fremmer de objektive interessene til den amerikanske og den internasjonale arbeiderklassen. Tiden er kommet for alle de som støtter programmet for sosialisme til å engasjere seg aktivt i kampen for realiseringen av det.