Soundtrack to a Coup d’Etat, skrevet og regissert av den belgiske filmskaperen Johan Grimonprez, omhandler drapet på Patrice Lumumba, som i 1960 ble den første presidenten i det nylig uavhengige landet Den demokratiske republikken Kongo. Dette drapet var et av de mest brutale og nakne av de mange forbrytelsene begått av imperialismen i perioden etter den andre verdenskrig, da den amerikanske styringsklassen utøvde sin stort sett uimotsagte makt.

Lumumba, en venstrenasjonalistisk politiker, hadde vunnet parlamentsvalgene i mai 1960. Han ble statsminister i Kongo da landet i juni ble gitt formell uavhengighet av de belgiske kolonistene. Syv måneder seinere var han død, offer for stormaktsintriger og konspirasjon der både USA og Belgia spilte deres roller. Lumumba ble ansett som farlig av belgiske myndigheter og av gruveselskapet Union Minière, og falt også i Washingtons unåde, framfor alt på grunn av hans diplomatiske ouverturer til Sovjetunionen.

Den nylig uavhengige staten ble umiddelbart kastet ut i politisk kaos. Lumumba ble i begynnelsen av september konstitusjonsstridig avskjediget av president Joseph Kasa Vubu. Rundt 10 dager seinere iscenesatte oberst Joseph Mobutu et kupp, som selv hadde blitt utnevnt til militært lederskap av Lumumba. Mobutu overleverte etter ytterligere noen måneder, sterkt oppmuntret i alle hans handlinger av amerikansk imperialisme, Lumumba til opprørere i den mineralrike separatistprovinsen Katanga, under dens president Moise Tshombe. Lumumba ble torturert og myrdet i januar 1961. Selv om kongolesiske soldater utførte ugjerningene, hadde attentatet åpenbart godkjenning fra flere imperialistregimer og deres etterretningsbyråer, spesielt CIA, den gang ledet av den notoriske Allen Dulles.

Dette er viktig historie, fra mer enn seks tiår siden, som det store flertallet av dagens globale befolkning ikke vet noe om. Filmen ser stort sett bort fra de vanlige beretningene fra levende vitner eller historikere, og bruker i stedet arkivopptak og utdrag fra memoarer og fra historiske beretninger, komplett med referater på lerretet. Dette er kombinert og sammenflettet, som antydet av tittelen på dokumentaren, med innspilte framføringer av noen av de mest berømte afrikansk-amerikanske jazzmusikerne.

Filmens musikalske element er motivert av det faktum at figurer som Louis Armstrong og Duke Ellington under den kalde krigen fungerte som «jazzambassadører». The Voice of America kringkastet jazz over hele verden for propagandaformål. I en periode da Jim Crow-segregering fortsatt rådde grunnen i de fleste sørstatene, vises det svarte kongressmedlemmet Adam Clayton Powell som introduserer jazz-størrelsen Dizzy Gillespie og skryter at han og andre musikere ville bli brukt i en «cool» krig.

Gillespie, Armstrong og andre kan ha vært motivert av en naiv patriotisme. De trodde de brakte musikk og kultur til et breiere internasjonalt publikum, men de ble brukt av utenriksdepartementet for å fremme den amerikanske regjeringens diplomatiske mål, og ble faktisk ubevisst brukt til å trekke oppmerksomhet vekk fra Washingtons rolle i mordet av Lumumba og andre uhyrligheter.

Soundtrack to a Coup d’Etat beretter denne historien, der den for det meste omhandler tiåret fra midten av 1950-tallet til midten av 1960-tallet. Fokus er på året 1960, og Lumumbas skjebne. Det er noen kraftfulle elementer, deriblant arkivopptak av hendelsene i Kongo så vel som av deres gjenklang ved FNs hovedkvarter i New York. Vi ser USAs president Dwight Eisenhower og CIA-direktør Dulles. Demokratenes to ganger beseirede presidentkandidat Adlai Stevenson vises representere Washington i FN. Vi ser også FN-generalsekretær Dag Hammarskjöld og sovjetpremier Nikita Khrusjtsjov; de kongolesiske politikerne Kasa Vubu og Tshombe, i tillegg til Lumumba; og den unge belgiske kong Baudouin og den høyreorienterte belgiske statsministeren Gaston Eyskens.

Den historiske konteksten, som er skildret i en viss detalj i filmen, er den kalde krigen på 1950- og 1960-tallet. Oppmerksomhet er fokusert på Bandung-konferansen i 1955. Møtet mellom nylig uavhengige afrikanske og asiatiske nasjoner i Bandung, Indonesia, ga opphav til Den ikke-allierte bevegelsen, som manøvrerte mellom sovjetblokka og den imperialistiske verden. Denne prosessen er representert på lerretet gjennom tilstedeværelsen av slike figurer som Kwame Nkrumah, Ghanas første president; Sukarno, den grunnleggende presidenten i Indonesia; Egypts president Gamal Abdel Nasser; Fidel Castro fra Cuba; og statsminister Jawaharlal Nehru fra India.

Filmen understreker duelleringen for innflytelse mellom USSR og USA. Røttene til den kalde krigen er imidlertid ikke gransket, og det er ingen omtale av Den russiske revolusjonen eller det flere tiår lange korstoget mot trusselen reist for verdenskapitalismen av den internasjonale arbeiderklassen. Vi blir informert om områdets enorme mineralrikdommer, spesielt de enorme forekomstene av uran levert til USA fra Belgisk Kongo under den andre verdenskrig. I flash over lerretet er den estimerte nåverdien av dyrebare mineralforekomster i Kongo: $ 24 billioner.

Av spesiell betydning er dokumentarens tallrike intervjuer og andre beretninger, utstyrt med referanser og fotnoter, som konkret avslører rollen til amerikanske og belgiske myndigheter i mordet på Lumumba. Robert Johnson, for eksempel, på den tiden en ansatt i Det nasjonale sikkerhetsrådet, blir sitert som følgende: «President Eisenhower sa noe – jeg kan ikke lenger huske hans eksakte ord – som kom til meg som en ordre for attentatet på Lumumba.»

Daphne Park, den gang representant for det britiske etterretningsbyrået MI6, vises i et arkivintervju, der hun smilende praktisk talt skryter av den britiske rollen i å heve Mobutu og oppmuntre til bortføring og attentat av Lumumba. «De vil ødelegge hverandre,» observerer hun tilfreds.

William Burden, den tidligere presidenten for Museum of Modern Art i New York, og en selskapsdirektør med gruveinteresser i Kongo, ble utnevnt til USAs ambassadør til Belgia i denne perioden. Han forklarte, i et intervju fra 1968, at belgierne «lekte med tanken» om å eliminere Lumumba. «Jeg syntes heller ikke det ville være en dårlig idé.»

«Mad» Mike Hoare, den irske leiesoldatslederen med en beryktet rolle ikke bare begrenset til Kongo, vises på lerretet der han skryter at «50 veltrente leiesoldater kan styrte en regjering». Hoare har blitt sitert for å si: «Å drepe kommunister er som å drepe skadedyr. Å drepe afrikanske nasjonalister er som å drepe dyr. Jeg liker ikke noen av dem. Mine menn og jeg drepte mellom fem og ti tusen kongolesiske opprørere i løpet av de tjue månedene jeg tilbrakte i Kongo.»

Begivenhetene i denne perioden, avgjørende for en forståelse av politikk i Afrika og verden i dag, er gjennom hele Soundtrack to a Coup d’Etat knyttet til jazzopptredener av – i tillegg til Armstrong og Ellington – Gillespie, Abbey Lincoln og Max Roach, Nina Simone, Thelonious Monk, John Coltrane, Archie Shepp og andre musikere. Musikken er ikke ganske enkelt et element i filmen. Med klassiske opptredener og opptak identifisert på lerretet er den gjennomgående i mye av dokumentaren.

Musikken er selvsagt ekstraordinær, men kombinasjonen av musikk og historie er ikke alltid like virkningsfull. Den gir filmen en impresjonistisk, kaleidoskopisk karakter. Seeren som kjenner historien vil til tider bli distrahert, og vil kanskje konkludere at musikken først og fremst er et redskap brukt for å «krydre» det historiske materialet, for at tilskueren ikke skal finne historien kjedelig. Seere dette er nytt stoff for vil bli underholdt av musikken, men lærer mindre av historien.

Dette ikke for å minimere materialets styrker, mye av det medrivende. I sluttminuttene viser filmen opptak av Lumumba som ble hardhent behandlet i fangenskap før hans attentat. Dette følges av den kraftige protesten i FNs sikkerhetsråd den 15. februar 1961, uker etter mordet av Lumumba. Sangeren Lincoln og poeten Maya Angelou organiserte den. USAs representant Stevenson, den kjente liberale forsvareren av amerikansk imperialismes forbrytelser, stirrer med åpen munn der de protesterene løper gjennom rommet og skriker ut deres anklager om attentat og tortur til de forsamlede dignitærene.

Denne dokumentaren har en svakhet langt mer alvorlig og konsekvensfull enn den hybride måten den kombinerer musikk og historie. Det er dens ukritiske holdning til nasjonalisme, og pan-afrikanisme spesielt.

Attentatet på Lumumba blir ansett som en spesielt bitter episode i undertrykte og økonomisk berøvede folks pågående kamp mot imperialismen. Det 20. århundres historie presenteres i reint nasjonale begreper, og uten referanse til den internasjonale klassekampen, eller til århundret som et av imperialistisk forfall. Som én anmelder formulerte det, filmen viser hvordan disse hendelsene «førte til slutten på drømmen om et forent Globalt sør under høyden av den kalde krigen».

Dette peker på en annen grunn til bruken av amerikansk jazz i Soundtrack to a Coup d’Etat. Musikerne blir sett som del av en afrikansk diaspora, og kampen representert av Lumumba blir ikke bare sett som uttrykk for pan-afrikanisme, men som svart nasjonalisme i breiere forstand. Dette var faktisk utsiktene til noen av de inkluderte musikerne, deriblant Lincoln, Roach og Simone.

Men hva mangler i dette bildet (både bokstavelig og billedlig)? Det 20. århundre var ikke bare århundret med Lumumba og Afrikas avkolonisering. Det var framfor alt Den russiske revolusjonens århundre, århundret der sosialisme ble en internasjonal kraft, og imperialismen mobiliserte en ondsinnet kontrarevolusjonær respons.

Del av dette var det stalinistiske byråkratiets vekst, som forsterket den første arbeiderstatens isolasjon. Stalinismen fungerte som imperialismens viktigste instrument, der den gjennomførte en morderisk kampanje for å ødelegge lederskapet av 1917-revolusjonen samtidig som den hevdet å regjere i dens navn. Stalinismen forrådte sosialismens sak og de faktiske revolusjonære kampene, og oppløste så til slutt i 1991 Sovjetunionen selv, og gjeninnførte kapitalisme.

En av de mest misvisende delene av denne dokumentaren er dens ukritiske framstilling av stalinistlederen Khrusjtsjov som en lojal alliert av Lumumba og andre. Kolonirevolusjonen, som del av andre kamper, ble faktisk kun brukt av Moskva-byråkratiet som et forhandlingsverktøy innen rammeverket av den kalde krigen.

Hva er arven etter Lumumba, og hele Den alliansefrie bevegelsen som han orienterte seg mot? De som søkte en «middelvei» for utviklingslandene, mislyktes alle. Av de som vises i denne filmen, ble Ghanas Nkrumah og Indonesias Sukarno skjøvet ut. Nasser ga til slutt plass for så skitne figurer som Sadat, Mubarak og den nåværende slakteren, al-Sisi. Og den nåværende presidenten i India er hinduoverherredømmefantasten Narendra Modi og hans BJP, ikke Gandhis og Nehrus Congress Party. Den eneste nasjonalistlederen som kan sies å ha overlevd politisk var Castro, men der må «overlevelse» brukes med forbehold. Fallitten for Castros nasjonale vei er åpenbar for alle å se.

I dag høres en ny sirenesang, en som framstiller den sentrale kampen som en av Det globale sør mot landene i Nord. Denne myten brukes for å viske ut klasseskillene mellom kapitaliststyrerne og de undertrykte arbeiderne og bøndene i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Dette ligger bak appellene for «multipolaritet» og BRICS-landenes oppfordring til omorganisering av verdensordenen. Det er ikke for å bringe arbeiderklassen til makten og få unna det utdaterte nasjon-stat systemet, men snarere for å fremme interessene til de reaksjonære styringsklassene i disse landene. De verdifulle og opplysende elementene i Soundtrack to a Coup d’Etat må sees i den konteksten.