Spanias regjering, ledet av Sosialistpartiet (PSOE) og dets pseudo-venstre partner Sumar – en avsplitting fra Podemos, PSOEs tidligere regjeringspartner – har kunngjort at den vil innvilge fascisten Giorgia Meloni en av den spanske statens høyeste utmerkelser: Storkorset av den katolske Isabellas orden. Utnevnelsen ble vedtatt av ministerrådet, som inkluderer fem statsråder fra Sumar.
Melonis parti, Brødre av Italia, vant det største antallet stemmer i valget i september 2022. Hun leder nå en høyreorientert koalisjonsregjering av tre partier, deriblant Forza Italia, partiet grunnlagt som hans personlige instrument av den avdøde milliardæren Silvio Berlusconi, og Liga, ledet av Matteo Salvini, en forfekter av maksimal represjon mot immigranter og streikende.
Medlemmer av Forza Italia vil også bli beæret med Storkorset av katolikken Isabellas orden. Dette inkluderer Maria Tripodi, viseutenriksminister, og Antonio Tajani, visepresident og utenriksminister, som på 1990-tallet fungerte som talsperson for Silvio Berlusconis regjering.
Meloni’s parti Brødre av Italia ble grunnlagt av tidligere tilhengere av de forskjellige partiene som oppsto fra Mussolinis Fascistparti. Det ble dannet midt under Italias nederlag og okkupasjon av USA og Storbritannia i den andre verdenskrigen da Mussolini var alliert med Hitler. Melonis ultrahøyre-politikk er nesten umulig å skille fra Marine Le Pens i Frankrike eller den til påtroppende president Donald Trump.
Korset av katolikken Isabellas orden anerkjenner ekstraordinære sivile fortjenester av individer som bidrar til vennskapelige relasjoner med Spania – det vil si, med den spanske kapitalistklassen. Tildelingen av denne ordenen til denne fascisten reflekterer faktisk den sterke tilpasningen mellom den reaksjonære politikken implementert av Melonis regjering og de politiske orienteringene til den nåværende PSOE-Sumar-regjeringen, og dens forgjenger, PSOE-Podemos-regjeringen.
I løpet av hennes periode har Meloni ledet Europas antiimmigrasjonspolitikk gjennom en strategi med å betale regjeringene i Tunisia og Libya for å opptre som et voldelig grensepoliti, ved bruk av tortur, drap og andre overgrep for å forhindre desperate migranter fra å nå Europa. Dette kompletteres ved å kriminalisere frivillige organisasjoner som er engasjert i redningsoppdrag i Middelhavet, og pålegger dem alle slags hindringer for å forhindre dem fra å redde båter som frakter migranter. For Meloni er det å foretrekke at de drukner til sjøs framfor å ankomme Italia.
Sosialistpartiet (PSOE) og partiets pseudo-venstre allierte har vært sentrale støttespillere for denne kriminelle og morderiske politikken. PSOE-Podemos-regjeringens utenriksminister oppfordret på NATO-toppmøtet i Madrid i 2022 NATO til å erkjenne «at det også kommer alvorlige trusler fra den sørlige flanken», deriblant migrasjon, som de definerte som en «hybrid trussel». Dette åpnet døra for å rettferdiggjøre den brutale undertrykkelsen av migranter utført av Meloni, og for framtidige intervensjoner i Afrika for å plyndre kontinentets ressurser.
Begge regjeringene er også på samme linje med implementering av rekordøkninger av militærutlegg, som følger NATO-direktiver samtidig med Ukraina-krigen mot Russland og alliansens støtte for Israels offensiv i Midtøsten og genocidet i Gaza. Dette blir finansiert av sosiale nedskjæringer og større utbytting av arbeidere, med skarve lønnsøkninger langt under inflasjonen.
Samarbeidet mellom den spanske regjeringen og det europeiske ytre høyre har blitt ganske rutinemessig. Spanias statsminister Pedro Sánchez ble i november enig med Meloni og Ungarns ytre høyre-lederen Viktor Orbán om å få deres fascistkandidater, Raffaele Fitto og Olivér Várhelyi, utnevnt til EU-kommisjonen.
Meloni opprettholder i tillegg til Pedro Sánchez sterke relasjoner til europeiske sosialdemokratiske statsledere. Hun møter regelmessig den tyske kansleren Scholz fra Det sosialdemokratiske partiet; i september ble de enige om å «styrke politikk relatert til partnerskap med opprinnelsesland og transitt av migranter», så vel som om «tilbakeføring, og bekjempelse av menneskesmuglere» og promotering av «legal migrasjon». Med andre ord, Scholz har godkjent represjonen og drapene av migranter utført av Meloni og hyllet det som et forbilde.
På samme måte beskrev Storbritannias statsminister Starmer hans møte med Meloni i september som «fantastisk», og framhevet hennes rolle i kampen mot immigranter og flyktninger på vegne av EU, og hennes forpliktelse til NATOs involvering i krigen i Ukraina.
Hele det politiske etablissementet forflytter seg voldsomt til høyre, uansett hvilken politisk sjattering den ene eller den andre regjeringen måtte gi seg selv. Pedro Sánchez, Starmer og Scholz er eksempler på dette. Europeiske ledere påla det ytre høyre bare én betingelse: at de støtter NATOs krig mot Russland. Så snart den hindringen var ryddet av veien aksepterte de ikke bare fascistene, men har tatt i bruk stadig større deler av deres program.
Pseudo-venstre har i mellomtiden ikke vist noen motstand verken mot fascistene eller å implementere deres politikk. Etter å ha godkjent beæringen sammen med PSOE, har Sumar opprettholdt en skammelig taushet. Verken partilederne, statsrådene eller noen fra Sumar eller dets tilknyttede partier har hatt anstendigheten å avgi en uttalelse i forsøk på å forklare hva som skjedde.
Spanias venstrepopulister har alle i årevis – først innen Podemos og nå med Sumar – implementert tiltak som ligner på de som forsvares av Meloni. Deres taushet er bare nok en demonstrasjon av Sumars og partiets lederes høyreorienterte, imperialistiske og antiarbeider karakter, så vel som deres politiske feighet.
Sumars tidligere kolleger i Podemos – som for øyeblikket ikke sitter i regjering, men støtter den fra utsiden – er på samme måte også kyniske og hyklerske. Deres med-talsperson Isa Serra uttalte:
«Sánchez kunngjorde i går at regjeringen vil holde mer enn hundre minnearrangementer i anledning 50-årsdagen for Francos død. I dag hedrer den samme regjeringen fascisten Meloni. Det ville vært bedre om de offentlige pengene som vil brukes på disse begivenhetene, innrettet på å styrke deres antifascistimage, i stedet ble brukt til å beskytte migranter som Meloni etterlater for å dø til havs.»
Irene Montero, Podemos’ mest kjente offentlige ansikt, medlem av Europa-parlamentet (MEP) og tidligere likestillingsminister under PSOE-Podemos-regjeringen (2020-2023), erklærte for hennes del: «PSOE hedrer en fascist som det allerede regjerer med i Europa, etter etter å ha stemt for Melonis og Orbáns kandidater.»
Begge to glemmer beleilig at i juni 2022, da Podemos satt i regjering og Montero var minister, ble mer enn 100 migranter drept ved gjerdet som skiller den spanske byen Melilla fra Marokko. Fanget mellom det spanske og det marokkanske politiet, som angrep dem fra alle kanter ved bruk av opprørskontrollvåpen, deriblant tåregass, ble de slaktet.
To dager seinere, under en regjeringspressekonferanse, kom Montero med en feig uttalelse som sa seg enig med PSOE om massakren. Fem ganger spurt av journalister om Podemos’ holdning til massakren, forble hun helt taus. Seinere nektet Podemos å oppfordre til en granskingskommisjon eller engang forlange avvisingen av noen minister.
På denne måten godkjente og støttet Podemos den massakren – hvilket tidligere bare var sett fra ytre høyre-regimer. Det å støtte disse fascisthandlingene hadde imidlertid en dypere strategisk betydning: Hendelsen ble anvendt av PSOE-Podemos-regjeringen, som nevnt tidligere, for å sikre at NATO-toppmøtet som ble avholdt to uker seinere, skulle klassifisere migrasjon som en «hybrid trussel». Podemos bidro dermed også til å legitimere de kriminelle metodene til regjeringer som Melonis.
Hedringen av Meloni framhever nok en gang hvordan PSOE, Podemos og Sumar har forflyttet seg i retning reaksjonære posisjoner, og implementert politikk som nesten ikke kan skilles fra det ytre høyre. De kjemper ikke mot fascisme; de baner vei for den. Det genuine antifascistiske venstre er representert av WSWS og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), med sitt program for å bygge en internasjonal arbeiderbevegelse som forsvarer demokratiske rettigheter gjennom kampen for sosialisme.