Det er en ekstraordinær dikotomi i verdensøkonomien som det ikke finnes noen parallell til bortsett fra «de brølende tjueårene» for et århundre siden, da en amerikansk boom førte til børskrakket i 1929 og begynnelsen av Den store depresjonen.
Mens resten av verden – alle de store økonomiene – sliter med å registrere til og med en positiv vekstrate, enn si konsekvent ekspansjon, er USA midt i en finansiell boom der penger strømmer inn i landets aksjemarked og finanssystem fra resten av verden.
Dette fenomenet, som har økt markant siden utbruddet av pandemien, har blitt akselerert av den finansielle hypen rundt utviklingen av kunstig intelligens (KI), som gjenspeiles i framveksten av KI-selskapet Nvidia, fra en som også deltok blant tech aksjer, til det nest største amerikanske selskapet etter markedsverdi.
Og det har blitt intensivert med valget av Trump til det amerikanske presidentskapet, hans plassering av finansoligarker i kontroll over sentrale områder av hans administrasjon, hans forpliktelse til kutt i selskapsskatter og den regelrette skrotingen av det som gjenstår av finansreguleringer.
Det ville ta mer plass enn vi har tilgjengelig her for å detaljere alle indikasjonene på den tiltakende nedgangen i den globale økonomien. Det er nok å peke på noen framragende uttrykk for denne prosessen.
I Tyskland, verdens tredje største økonomi og en gang Europas kraftsenter, er ei bølge av oppsigelser i gang på tvers av produksjonsindustrien, ryggraden i landets økonomi. Dette er ikke en konjunkturell nedtur, som det kan forventes en «gjenoppretting» fra i løpet av konjunktursyklusen, men oppløsingen av økonomiens faktiske fundamenter.
Overskrifter i finanspressen stiller spørsmålet «Er den tyske forretningsmodellen ødelagt?» Svaret som i økende grad blir gitt er, ja.
Financial Times (FT) refererte i november kommentarer fra Deutsche Banks sjeføkonom Robin Winkler om at fallet i industriproduksjonen var «den mest markante nedturen» i Tysklands etterkrigshistorie.
Siegfried Russwurm, president for Føderasjonen av tysk industri, advarte i september: «Tysklands forretningsmodell i alvorlig fare – ikke en gang i framtiden, men her og nå.» Han sa at innen år 2030 kan en femtedel av Tysklands industriproduksjon forsvinne, og at «deindustrialisering er en reell risiko».
Masseoppsigelsene i stål- og bilindustrien – den truede nedleggelsen av tre VW-fabrikker – har vakt internasjonal oppmerksomhet. Men krisa stopper ikke der. Kjemisk produksjon, der Tyskland har vært verdensledende siden de siste tiårene av 1800-tallet, er nå ned 18 prosent fra dens 2018-nivåer.
En rapport fra Tysklands Bundesbank utstedt i forrige uke kuttet prognosen for vekst i 2025 fra 1 prosent til nært null og advarte at en amerikansk tollkrig kunne skyve den inn i resesjon.
Sentralbanken sa at under nåværende antakelser vil Tyskland vokse med bare 0,1 prosent neste år, men dersom Trump skulle følge opp hans trusler om å innføre en toll på 10 prosent på europeiske varer og 60 prosent på kinesiske eksporter til USA, kunne tysk BNP falle med 0,6 prosentpoeng.
Bemerkelsesverdig er at Bundesbank-president Joachim Nagel, som i september insisterte på at «Tyskland ikke er i nedgang», bemerket i hans kommentarer til den siste rapporten: «Den tyske økonomien sliter ikke bare med vedvarende sykliske motvinder, men også med strukturelle problemer.»
De siste dataene som kommer ut fra Kina, verdens nest største økonomi, og den viktigste kilden til global økonomisk vekst siden den globale finanskrisa i 2008 og 2009, viser at landet sliter med å oppnå sitt offisielle vekstmål på «rundt 5 prosent» inneværende år – den laveste på mer enn tre tiår – og veksten kan falle enda lavere neste år.
Alarmklokkene ringer i Beijing, og de blir stadig høyere. Tall som ble offentliggjort tidligere denne uka viste at forbruksutlegg vokste med bare 3 prosent i året til november, under prognoser om en 4,6 prosent stigning, og økningen den foregående måneden på 4,8 prosent.
Lederskapet i Det kinesiske kommunistpartiet oppfordret på sin årlige Sentrale økonomiske arbeidskonferanse i forrige uke, om «kraftige» tiltak for å øke forbruket, og rapporten anførte anliggendet som førsteprioriteten, betydelig foran oppfordringen om å utvikle «nye produktivkrefter» som har vært den sentrale pillaren i det økonomiske programmet fremmet av president Xi Jinping.
Regjeringen oppfordret tidligere denne måneden til et skifte i holdningen til pengepolitikken fra «forsiktig» til «moderat løs» – første gang et slikt språk har blitt brukt siden krisa i 2008 – i et forsøk på å underbygge økonomien.
Japan har i flere tiår vært godt ute av bildet som et senter for global vekst, og har kjempet mot vedvarende deflasjonspress, med landets vekstrate i beste fall på bare mellom 1 og 2 prosent. Landets nedgang ble uttrykt tidligere i år da det mistet sin posisjon som verdens tredje største økonomi til Tyskland, og ble degradert til en fjerdeplass.
Man kan også nevne tilfellet Storbritannia eller mellomøkonomier som Australia, der økonomien, om ikke for offentlige utlegg ville gått tilbake, og per capita BNP har falt syv kvartaler på rad.
Som kontrast, den amerikanske økonomien ser ut til å brøle framover mens pengene strømmer inn i landets finansmarkeder. Mens det rådende sentimentet er at USA vil fortsette å storme fram, blir det hørt advarsler.
Den faste FT-kommentatoren Ruchir Sharma, styreleder for Rockefeller International, beskrev i en nylig artikkel med tittelen «Alle boblers mor» den ekstraordinære tilstrømningen av penger til Wall Street og bemerket stigningen av «amerikansk eksepsjonalisme» i finanskretser.
Globale investorer, skrev han, «forplikter mer kapital til et enkelt land enn noen gang før i moderne historie» med det resultat at USA «står for nesten 70 prosent av den ledende globale aksjemarkedsindeksen, opp fra 30 prosent på 1980-tallet.» Finanssektorens atskillelse fra den underliggende realøkonomien framheves av det faktum at USAs andel av verdensøkonomien er 27 prosent.
USAs tiltrekningskraft i globale gjelds- og privatmarkeder er sterkere enn noen gang. Så langt i 2024 har «utlendinger pøst kapital inn i amerikansk gjeld med en årlig rate på $ 1 billion, nesten det dobbelte av strømmene inn i eurosonen», med USA som tiltrekker seg 70 prosent av strømmene inn i $ 13 billioner-markedet for private investeringer.
Sharma sa det å snakke om teknologi- eller KI-bobler tilslørte det breiere bildet. «Der Amerika gjennomgående dominerer globale investorers tankerom, er landet over-eid [i betydningen at alle som ønsker å ha aksjer allerede har det], overvurdert og overhypet i en grad aldri før sett.»
I en oppfølgingsspalte bemerket han at han hadde blitt imøtegått som respons på hans første vurdering, med praktisk talt alle Wall Street-analytikere som insisterte at amerikanske aksjer ville fortsette å stige. Men der han klart trakk på historisk erfaring, bemerket han at «all denne entusiasmen har bare en tendens til å bekrefte at bobla er på et veldig framskredent stadium.»
Feilen i den amerikanske økonomien, bemerket han, var dens «skarpt økende avhengighet av gjeld» og at det nå tar nesten $ 2 i tilleggsgjeld for å generere ytterligere $ 1 av BNP, en økning på 50 prosent de fem siste årene.
«Hvis noe annet land brukte penger på denne måten ville investorer flyktet, men foreløpig tror de at USA kan slippe unna med hva som helst, som verdens ledende økonomi og utsteder av reservevalutaen.»
En annen faktor som gir næring til den amerikanske bobla er troen, i det minste i enkelte deler av finansmarkedene, at Trumps tollkrig, spesielt mot Kina, kommer til å ha gunstige effekter.
Mangeårig Kina-analytiker Stephen Roach, den tidligere sjefen for Morgan Stanley Asia, skisserte noen av de underliggende realitetene i den økonomiske relasjonen mellom USA og Kina. Han begynte med å peke på Beijings respons på de siste amerikanske tiltakene, med forbud mot eksport av avgjørende mineraler. Disse var en «påminnelse om at gjengjeldelse er høyoktan-drivstoffet til konflikteskalering».
Han sa det er et feilaktig syn i amerikanske politiske kretser at relasjonen med Kina går én vei, og utelater den andre halvdelen av ligninga.
«USA er også sterkt avhengig av billige kinesiske varer for å få endene til å møtes for forbrukere med begrensede inntekter; USA trenger kinesisk overskuddssparing for å bidra til å fylle tomrommet av innenlandsk sparing; og amerikanske produsenter baserer seg på Kina som USAs tredje største eksportmarked. Denne med-avhengigheten betyr at USA er avhengig av Kina, akkurat som Kina er avhengig av Amerika.»
Han pekte på det ultimate kinesiske finansielle våpenet – landets beholdning av US Treasury bonds, amerikanske statsgjeld, som beløper seg til mer enn $ 1 billion, sammensatt av $ 772 milliarder fra Folkerepublikken og $ 233 milliarder fra Hong Kong.
Dersom Kina begynte å trekke ut sine beholdninger eller til og med unnlot å dukke opp på auksjoner av statsgjeld, «ville dette være ødeleggende for USAs underskuddsutsatte økonomi og ville utløse kaos i det amerikanske obligasjonsmarkedet, med inngripende følgeskader i verdens finansmarkeder».
Den rådende oppfatningen blant «overfladiske amerikanere» er at Kina ikke ville «tørre å flørte med dette nukleære alternativet» fordi skaden ville være for stor. Men selv om et slikt scenario kan virke fjernt, fordi det ville føre til en finansiell nedsmelting, ville det være «hensynsløst å avfeie de ‹medfølgende risiko›-konsekvensene av en fanget motstander».
Som vi bemerket innledningsvis, den eneste parallellen med den nåværende situasjonen er «de brølende tjueårene». Det er en oppfatning at Wall Street-krakket, som utløste Den store depresjonen, ganske enkelt oppsto ut av det blå.
Det var faktisk voksende tegn på hva som skulle komme før hendelsene i oktober 1929. I årene 1927 til 1928 var det klare indikasjoner på en utviklende lavkonjunktur, spesielt i Tyskland, som førte til ei rekke politiske kriser.
Den økonomiske katastrofen som fulgte – depresjon, massearbeidsledighet, fascisme, diktatur og til slutt verdenskrig – reiste den objektive nødvendigheten for verdens sosialistiske revolusjon som det eneste svaret på barbariet som ble utløst av kapitalismens krise.
Arbeiderklassen, på grunn av dens lederskaps svik, de stalinistiske Kommunistpartiene og sosialdemokratiets partier, var ikke i stand til å utføre denne historisk nødvendige oppgaven.
Historien gjentar seg selvfølgelig ikke, men som Mark Twain kommenterte, har den en tendens til å rime. Og alt tyder på at kapitalismens krise, dens dødslidelser, er på et enda mer framskredent stadium enn den var på den tiden.
På dette punktet er derfor det avgjørende spørsmålet byggingen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) som verdenspartiet for sosialistisk revolusjon, for å besørge det nødvendige lederkapet i de massive klassekampene som umiddelbart blir satt på agendaen av det stadig dypere økonomiske sammenbruddet av den kapitalistiske økonomiske orden som oppsluker verden, og der det ikke vil være noen «amerikansk eksepsjonalisme».