No Other Land, en skoldende tiltale av sionistisk undertrykkelse og vold på den illegalt okkuperte Vestbredden, mottok tre store priser ved den 40. prisutdelingen til International Documentary Association (IDA) i Los Angeles, den 5. desember.

Filmdistribusjonsnettverket, også med hovedkontor i samme by, har imidlertid nektet å sørge for at verket faktisk vises for et allment publikum i USA. Dette er en eksplisitt handling for å innordne seg med pro-israelsk intimidering og objektivt dekke over massive, verdenshistoriske forbrytelser.

Filmen er regissert av et israelsk-palestinsk team av medregissører, Basel Adra, Hamdan Ballal, Rachel Szor og Yuval Abraham. Som WSWS forklarte tidligere i år, da filmen ble vist til stor suksess (og ondsinnede angrep fra det tyske etablissementet) på filmfestivalen i Berlin, No Other Land

beretter om palestinske landsbyboeres brutale utvisning fra Masafer Yatta, en bosetting bestående av 19 landsbyer sør for Hebron på Vestbredden.

Regissørene

formidler de opprivende hendelsene intimt og i sanntid. De filmer alt de opplever, utveksler materiale med hverandre, prøver å spre det via sosiale medier og får oppmerksomhet i internasjonale medier. De er tvunget til å beskytte seg mot de aggressive handlingene fra den israelske hæren og de fascistiske nybyggermilitsene som er alliert med den. Venner og slektninger hjelper gjentatte ganger med å skjule dem og deres opptak.

Enhver som opponerer mot utkastelsen av palestinerne fra deres land

blir nådeløst angrepet. Adras fetter er en av dem. Han overlever først, men er lammet. Han ligger på en madrass på bakken i ei hule, bevoktet dag og natt av hans desperate mor. Hans skjebne utløser betydelige protester fra hans venner og landsbyboerne. De forlanger medisinsk bistand, men det er ikke plass på en helseinstitusjon, og familiens hus og senger er ødelagt. Han dør til slutt, som filmen avslører på slutten.

Etter utkastelsen av de palestinske innbyggerne, kommer de [israelske] bulldoserne og river alt folk trenger for å leve – deres hus, deres møbler, lamper, elektrisk utstyr, sau- og hønseskur, strømforsyningen, veier. Sjokkerende opptak viser en bulldoser ødelegge et moderne, velholdt bad, etterfulgt av to eller tre israelske soldater som kutter vannrøret med ei sag. …

Flyktningene finner tilflukt i nærliggende huler, som dateres tilbake til antikken, med de få eiendelene og teppene de klarte å berge. Uten vann og elektrisitet prøver de å klare seg under de mest primitive betingelser, der de må samle ved til oppvarming og matlaging.

Til slutt ødelegger også de israelske okkupantene skolen som landsbyboerne selv bygde etter at skolebussene deres gjentatte ganger ble angrepet og stoppet på vei til den neste landsbyen.

På IDA-seremonien torsdag, som ble avholdt i Orpheum Theatre, mottok medregissørene av No Other Land først prisen Pare Lorentz Courage Under Fire, som en anerkjennelse av de farlige og vanskelige forholdene filmen ble innspilt under. Filmskaperne av No Other Land fortsatte med å bli tildelt prisen for beste regissør, og topp-prisen, for beste helaftens dokumentar.

Basel Adra og Yuval Abraham, som ikke kunne delta på arrangementet, sendte videomeldinger som respons på de forskjellige utmerkelsene de fire regissørene ble tildelt. De refererte til filmen som «en handling av kreativ motstand.» De forklarte at «betingelser forhindrer oss fra være med dere i kveld», men at «vårt team» begynte arbeidet med filmen for fem år siden.

Adra og Abraham uttrykte takknemlighet og tilfredshet for å bli tildelt de flere utmerkelsene, noen av de mest prestisjefylte i sakprosafilmskapingens verden, «til tross for mørket vi lever i dag». De indikerte at «ting bare blir verre» og at anerkjennelsen for deres film fra IDA bidro til å gi dem styrke «til å fortsette kampen mot okkupasjonen».

Talende refererte Adra og Abraham tilslørt til det faktum at No Other Land ikke hadde noen distributør i Amerika. «En film som vår er ikke så lett å få vist i USA,» sa Abraham, en film «kritisk av okkupasjonen». Han la til: «Vi håper virkelig den når folk i USA.

Det er selvfølgelig ingen uskyldig forklaring på at filmen ikke blir vist i USA. Det er en naken handling av politisk sensur.

No Other Land vant ved IDA-pristildelingene over dusinvis av andre filmer. IDA selv bemerket at organisasjonen hadde

mottatt mer enn 700 påmeldinger fra 77 land, en økning fra fjoråret både i det totale antallet påmeldinger og landene som er representert. Bidragene til IDA Documentary Awards ble vurdert av jurymedlemmer bestående av 300 profesjonelle dokumentarfilmere fra mer enn 40 land.

Deadline bemerket at torsdag hadde det vært

ei ekstraordinær uke for No Other Land, den tidsriktige dokumentaren regissert av et kollektiv av israelske og palestinske filmskapere. No Other Land feide de fleste av prisene som ble annonsert denne uka: mandag vant den Beste dokumentar ved Gotham Awards, og tirsdag kåret New York Film Critics Circle den til årets beste dokumentar. Onsdag vant den National Board of Review Freedom of Expression Award, selv om Sugarcane vant NBRs pris for Beste dokumentar.

Og likevel er det ingen amerikansk distribusjon.

På IndieWire påpekte Chris O’Falt at

Denne høsten ble dusinvis av flotte filmer presentert på de øverste filmfestivalene over hele verden, og mange av de som ble vist i Venezia, Telluride, Toronto, New York og AFI Fest vil forme prissesongen i løpet av de tre neste månedene. Den aller best anmeldte av disse (høyere på Metacritic enn The Brutalist, Anora og Nickel Boys, eller en hvilken som helst annen dokumentar som hadde premiere) er No Other Land, en film som ser ut til å være bestemt for en Oscar-nominasjon for Beste dokumentar. Om den bare kunne finne en distributør.

O’Falt, som skrev i november, refererte til den ukelange visningen av No Other Land på Lincoln Center i New York som da bare var delvis gjennomført.

Hver av de fire gjenværende visningene på Lincoln Center...er utsolgt. Et tegn på at filmen ikke bare er betimelig, men utmerker seg hos mer enn bare kritikere. Det er en kraftfull kombinasjon for en distributør med mot.