Berlin International Film Festival (Berlinalen) skiller seg ut i festivallandskapet for dens åpne dør for offentlighetens deltakelse. Festivalens årlige publikumspris er en ettertraktet utmerkelse og en indikasjon på den tyske offentlighetens preferanser, ofte i motsetning til profesjonelle filmkritikeres oppfatning. I et betydelig slag for det tyske politiske etablissementet og media vant dokumentarfilmen No Other Land Panorama Publikumsprisen på årets filmfestival. I tillegg til publikumsprisen fikk filmen også dokumentarfilmprisen Berlinale Documentary Award.
WSWS-omtalen bemerker at No Other Land allerede på dens urpremier, ved starten av festivalen, ble møtt med vedvarende applaus fra publikum. Produsert av det palestinsk-israelske kollektivet Basel Adra, Hamdan Ballal, Yuval Abraham og Rachel Szor, beretter filmen om den brutale utvisningen av palestinske landsbyboere fra Masafer Yatta, en bosetting med 19 landsbyer sør for Hebron på Vestbredden. Berlinale-juryen berettiget pristildelingen ved å erklærte at No Other Land «kommer seg under huden» og viser de «umenneskelige, ignorante politiske orienteringene til den israelske regjeringen».
Filmen slo tydeligvis an en sterk akkord med sjikt av den tyske befolkningen som ser med tiltakende avsky, raseri og opposisjon på den genocidale politikken den israelske regjeringen fører i Gaza og på Vestbredden.
Tyske media valgte først i vesentlig grad å ignorere visningen av No Other Land på festivalen. De kunne imidlertid ikke ignorere Publikumsprisen og de mange solidaritetserklæringene med palestinernes situasjon i det beleirede Gaza som det ble gitt uttrykk for under festivalens avsluttende prisutdelingsseremoni lørdag kveld.
Medregissør Basel Adra takket juryen da han tok imot prisen for No Other Land under seremonien, og erklærte: «Jeg er her og feirer prisen, men (det er) også veldig vanskelig for meg å feire når det er titusenvis av mitt folk som blir slaktet, massakrert av Israel i Gaza.» Han fortsatte: «Jeg ber om en ting fra Tyskland, siden jeg er her i Berlin, om at FNs oppfordringer respekteres og deres slutter å sende våpen til Israel.»
Kommentarene hans ble møtt med høy applaus fra publikum i det enorme Berlinale Palast. No Other Land-medregissør, den israelske journalisten Yuval Abraham, la til: «Jeg er israeler, Basel er palestiner. Og om to dager skal vi tilbake til et land hvor vi ikke er likeverdige... Denne situasjonen med apartheid mellom oss, denne ulikheten må ta slutt.»
Han skrev seinere på X at «Israels kanal 11 sendte dette 30 sekunders segmentet fra talen min, og kalte det vanvittig ‹antisemittisk› – og jeg har siden mottatt drapstrusler. Jeg står bak hvert ord.»
Publikumsprisen ble overrakt til filmens regissører av Berlinale-jurymedlemmet Verena Paravel, som på ryggen bar et tegn som oppfordret til «Våpenhvile nå».
I løpet av prisutdelingsseremonien uttrykte andre filmskapere deres solidaritet med palestinernes situasjon, der noen opptrådte på scenen iført den tradisjonelle kaffiyeh (palestinsk skjerf). Da han tok imot en pris for hans film Direct Action, som ble vist på festivalen, bemerket regissøren Ben Russell, iført en kaffiyeh: «Og selvfølgelig står vi også her for livet, og vi står imot genocid og for en våpenhvile med alle våre kamerater.» Også hans kommentarer ble møtt med jubel og applaus fra publikum.
Vinneren av Gullbjørnen, Berlinalens hovedpris for beste film, den fransk-senegalske regissøren Mati Diop (for hennes film Dahomey) brukte også hennes takketale til å oppfordre til våpenhvile i Gaza.
I en separat utvikling dukket det opp innlegg på Instagram-kanalen til Berlinalens Panorama-seksjon med slagordet: «Fritt Palestina fra elva til havet», som sionistkrefter konsekvent og feilaktig har erklært å være et antisemittisk slagord. Slagordet ble ledsaget av emneknaggen ‹#ceasefirenow›.
Et annet Instagram-innlegg erklærte: «Genocid er genocid. Vi er alle medskyldige.» Det anklaget Israel for å «etnisk rense Palestina» og oppfordret på vegne av «Panorama»-seksjonen om våpenhvile. Andre innlegg som påsto å være relatert Berlinalen oppfordret til en «Slutt på statsterroren finansiert av Tyskland». På et bilde av barn sto det: «Stopp genocidet i Gaza».
I et desperat forsøk på skadebegrensning og tilsynelatende under press fra en høyreorientert mediekampanje, tok festivalledelsen avstand fra disse uttalelsene. I en pressemelding publisert på mandag, erklærte Berlinale-ledelsen at Instagram-kanalen til Berlinale Panorama-seksjonen «ei kort stund ble hacket og antisemittiske bilde-tekst-innlegg» ble lagt ut på kanalen. Berlinale «fordømmer denne kriminelle handlingen på det sterkeste, og har slettet innleggene og startet en etterforskning».
Festivalledelsen uttalte også at «de noen ganger ensidige og aktivistiske uttalelsene fra prisvinnere var uttrykk for individuelle personlige oppfatninger. De gjenspeiler på ingen måte festivalens posisjon.» Samtidig insisterte uttalelsen på at Berlinalen som en «plattform for åpen dialog på tvers av kulturer og land» ville «tolerere meninger og uttalelser som motsier våre egne oppfatninger.»
De mange eksplisitte og korrekte kritiske bemerkningene til både den israelske og den tyske regjeringen som ble uttrykt under avslutningsseremonien, til stor applaus fra festivalpublikummet, har framkalt det som bare kan beskrives som en apoplektisk respons i tyske medier og fra ledende politikere fra hele det politiske spekteret.
Christian Tretbar, medredaktør for den berlinske dagsavisa Tagesspiegel, som betingelsesløst har posisjonert seg bak israelsk politikk (og også bak den tyske regjeringens støtte til krig mot Russland) var rasende. Ifølge Tretbar: «Avslutningskvelden av Berlinalen lørdag i Berlin var én ting framfor alt: skammelig.» Tretbar fortsatte med å klage på henvisningene til et genocid mot palestinerne og kravet om at Tyskland skulle slutte å levere våpen til Israel. «Palestinske skjerf ble stolt vist fram,» bemerker Tretbar med forferdelse, og skummet: «Alle erklæringer om slutt på krigen var ensidig rettet mot Israel.»
Mest urovekkende for Tagesspiegel-redaktøren var at «det hele ble ivrig applaudert av kulturpublikummet i salen. Dette hadde ingenting å gjøre med dialog og ingenting å gjøre med en politisk begivenhet ... det var bare pinlig, aktivistisk og propagandistisk.»
I rivaliserende konkurranse med Tagesspiegel for dens uopphørlige støtte til Israels genocidale angrep mot palestinerne gikk hovedavisa til Springer-forlaget, Die Welt, enda lenger. Dagsavisas sjefreporter Anna Schneider førte som tittel på hennes kommentar til avslutningsseremonien: «Sitter i feil film på Berlinalen», og skrev: «Det var skremmende å se hvordan et realitetsblindt miljø søkte den store scenen for deres antisemittisme på filmfestivalens prisutdeling, i en særegen selvbedrukken tilstand. Det er uansvarlig at millioner av skattebetalernes penger ble brukt på dette.»
På truende vis avsluttet hun hennes kommentar med en ny trussel om å kutte festivalens finansiering. Schneider bemerket at Berlinalen mottar over € 12 millioner i finansiering fra den tyske regjeringens kulturdepartement (ledet av Die Grünen-politikeren Claudia Roth), der hun erkjente: «Kunsten er fri, det er kunstnere også» ... men «det faktum at skattebetalernes penger blir brukt på dette, det er uforsvarlig.»
Kommentarene fra ledende politikere fra etablissementspartiene var tilsvarende aggressive og hadde en truende undertone.
Nestlederen i Forbundsdagens kulturkomité, Marco Wanderwitz (CDU), erklærte på X at det var «uimotsagte antiisraelske uttalelser på scenen og fra publikum som var uakseptable» og konkluderte illevarslende: «Vi må analysere denne @berlinale veldig nøye i tråd med føderal kulturpolitikk.»
Wanderwitz’ bemerkninger ble gjentatt av Berlins regjerende borgermester Kai Wegner (også CDU). «Det er ingen plass for antisemittisme i Berlin, og det gjelder også kunstscenen», skrev han på X. «Jeg forventer at den nye ledelsen av Berlinalen sørger for at slike hendelser ikke gjentas.»
Melanie Kühnemann-Grunow, som uttalte seg på vegne av SPD, kritiserte også prisutdelingen, der hun klaget: «Noen kulturarbeidere mangler tydeligvis evnen til å differensiere – og også se Israels lidelser.» SPD-politikeren erkjente det faktum at medfestivalsjef Mariette Rissenbeek ved begynnelsen av prisutdelingsseremonien hadde bedt om løslatelse av israelske gisler, men bemerket så at filmfestivalen mottok 2 millioner euro fra delstaten Berlins budsjett og stilte spørsmålet: «Hva tjener Berlin på Berlinalen? Om det blir en skade, må vi til slutt leve med den.»
Anne Helm, mediepolitisk talsperson for Die Linke, uttrykte hennes bekymringer over at «tusenvis av uskyldige mennesker blir ofre i Gaza», men falt også inn på linje med alle de andre Forbundsdagspartiene og kritiserte det faktum at «gislene og ofrene for terroristoffensiven ikke ble nevnt». Helm la til: «Den ubestridte beskyldningen om et planlagt genocid krysser ei linje.»
Ute av stand til å demme opp for deres forargelse slapp ei rekke av Die Grünens partipolitikere løs deres raseri over forløpet av festivalens avslutningsseremoni på lørdag. I en direkte kommentar til forlangendet fra den palestinske filmskaperen Basel Adra om at Tyskland skulle slutte å levere våpen til Israel, erklærte Volker Beck (Die Grünen), presidenten for det tysk-israelske samfunn, at Adras kommentarer og den påfølgende publikumapplausen representerte festivalens «kulturelle, intellektuelle og etiske lavpunkt».
Den raske og rabiate responsen fra tyske medier og regjeringspolitikere på den fullstendig berettigede og nødvendige kritikken av den israelske og den tyske regjeringens støtte til genocidet i Gaza avslører kløfta mellom breie sjikt av befolkningen og det politiske etablissementet. Den tyske regjeringens forsøk på å sette landet på krigsfot og dens bruk av den israelske aggresjonen i Gaza for å betinge befolkningen til massive sivile dødtall blir i økende grad møtt med utbredt opposisjon.
Ståket fra dem som har rettferdiggjort genocidet siden begynnelsen av krigen og har forsøkt å intimidere og få brakt til taushet alle som uttaler seg mot det, vil ikke endre dette. Den modige opptredenen til artister og publikum på Berlinalen har vist at den hysteriske kampanjen ikke lykkes og at motstanden bare vokser. Stemningen i den internasjonale arbeiderklassen mot militarisme, genocid og krig er enda mer eksplosiv.