Devlet Bahçeli, leder av fascistpartiet Nasjonalistbevegelsens parti (MHP), del av «Folkealliansen» ledet av president Recep Tayyip Erdoğan, erklærte tirsdag: «Når isolasjonen av terroristsjefen [den fengslede Abdullah Öcalan, leder av Kurdistans arbeiderparti (PKK)] blir hevet, da burde han komme og tale på partigruppemøtet til DEM [det kurdiske partiet Folkets likhet og demokrati] i det tyrkiske parlamentet.»

«La ham rope ut at terrorisme er fullstendig over og at organisasjonen [PKK] er avviklet. Dersom han viser den motstandskraften og besluttsomheten, da bør veien for den juridiske reguleringen av ‹retten til håp› og dens bruk være vidåpen,» la han til.

Denne enestående uttalelsen kommer der sionistregimet til Israels statsminister Benjamin Netanyahu, med full støtte fra USA og europeiske makter, har eskalert genocidet av palestinere i Gaza og angrepene på Libanon, og forbereder et omfattende militært angrep på Iran.

Det overveldende flertallet av det tyrkiske folket opponerer mot det amerikansk-israelske genocidet i Gaza og en eskalering av krigen mot Iran. Erdoğan-regjeringen, som merker seg den tiltakende faren, har erklært dens opposisjon mot utvidelsen av krigen i regionen.

Erdoğan-regjeringens initiativ følger Ankaras søknad om å bli med i BRICS som del av dens politikk for å manøvrere mellom Tyrkias NATO-allierte, og Russland og Kina, samtidig med eskaleringen av Ukraina-krigen. Erdoğan var onsdag forventet å møte Russlands president Vladimir Putin i Kazan, Russland, på sidelinja av BRICS-møtet. Iran ble også med i organisasjonen, tidlig i 2024.

Irans utenriksminister Abbas Araghchi uttalte i Qatar: «Alle våre naboer har forsikret oss at de ikke vil la deres grunn eller luftrom brukes mot Den islamske republikken Iran. Kuwait er det 11. landet jeg har besøkt i regionen. Alle landene i regionen har uttrykt deres opposisjon mot et israelsk angrep på Iran.» Araghchi var sist fredag også i Tyrkia.

Bahçelis oppfordring til å gjenåpne forhandlinger med PKK, som Ankara anser som ei «terroristgruppe» og siden 1984 har undertrykt, fikk Erdoğans godkjenning og støtte.

Kort etter Bahçelis tale erklærte Erdoğan: «Det historiske mulighetsvinduet vi har åpnet som Folkealliansen burde ikke ofres for grådighet. Som det politiske etablissementet, parlamentet, sivilsamfunnet, pressen, akademia og samfunnet, la oss bygge et Tyrkia uten terrorisme.»

Bak Erdoğan-regjeringens signal om en endring i dens politikk for «militær utslettelse» av PKK ligger den tyrkiske styringselitens bekymring for at opptrappingen av den amerikansk-israelske krigen mot Iran og landets allierte kan trekke inn Tyrkia og føre til en nytegning av grensene i Midtøsten, inkludert etableringen av en uavhengig kurdisk stat.

Erdoğan gjorde det klart i hans kommentarer tirsdag at dette var rettet mot å styrke den tyrkiske styringselitens hånd mot den eskalerende krigen på tvers av regionen: «Mens kartene blir nytegnet i blod, mens krigen Israel har ført fra Gaza til Libanon nærmer seg våre grenser, prøver vi å styrke vår indre front. Vi vil at 85 millioner av oss skal komme sammen under fellesnevneren Tyrkia.»

Den kurdiske befolkningen i Tyrkia er estimert til å være fra 15 til 20 millioner, i Iran fra 10 til 12 millioner, i Irak 8 millioner og i Syria 3,5 millioner. PKK har innflytelse i alle disse landene gjennom partiets paraplyorganisasjon Forbundet av kurdiske samfunn (KCK), og militsen PYD/YPG som kontrollerer det nordøstlige Syria, er nært alliert med USA – arkitekten bak krigen for regimeskifte i Syria som begynte i 2011.

Erdoğan har nylig gjentatte ganger advart om en mulig krig mellom Tyrkia og Israel. «Det israelske lederskapet, som handler med deliriet om det lovede land og med en rein religiøs fanatisme, vil etter Palestina og Libanon rette dets sikter mot vårt hjemland,» sa han i begynnelsen av oktober.

Muligheten for en krig mellom Tyrkia og Israel som del av eskaleringen i Midtøsten er reell. Denne kritikken av USA og Israel kommer imidlertid fra en regjering alliert med Washington og Tel Aviv.

De tyrkiske styringselitene har i mer enn tre tiår støttet amerikansk imperialismes intervensjoner og kriger for regimeskifte i regionen i tråd med dens pådriver for å dominere Midtøsten og har, som andre araberregimer, vært medskyldige med Israel i å undertrykke det palestinske folket.

Med Tyrkias støtte til invasjonen av Irak som startet i 2003, og krigen for regimeskifte i Syria som startet i 2011, har de ikke bare vært medskyldige i millioner av menneskers død eller fordrivelse. De har også bidratt til dynamikken for at disse landene har desintegrert og til den tiltakende amerikansk-israelske aggresjonen på tvers av regionen.

Som Socialist Equality Group forklarte den gangen var den såkalte «fredsprosessen» mellom Erdoğan-regjeringen og PKK, som startet i 2009, et initiativ utviklet med godkjenning fra USA og europeiske makter som del av imperialismens plyndringskrig i Midtøsten. Da USA gjorde YPG-militsen til den viktigste stedfortrederstyrken i krigen for regimeendring i Syria – og en YPG-ledet proto-stat oppsto i nordøst i Syria – avsluttet Erdoğan samtalene og lanserte en voldelig offensiv mot den kurdiske bevegelsen både i Tyrkia og Syria.

Mens Erdoğan-regjeringen offisielt kuttet av handelen med Israel i mai, konfrontert med folkelig harme og opposisjon, har det blitt avslørt at eksporten av avgjørende produkter som stål til Israel fortsetter å strømme via Palestina. Tyrkias strategiske partner Aserbajdsjan er forøvrig Israels hovedleverandør av olje, som fortsetter å fore Israels krigsmaskin gjennom tyrkiske rørledninger og havner. USA-NATO-baser i Tyrkia, som antas å besørge Israel etterretning for landets aggresjon mot palestinere, Libanon og Iran, fortsetter å operere.

Som World Socialist Web Site nylig uttalte: «Ved røttene til denne motsetningen er borgerskapets dypt forankrede tilknytning til imperialismen. Den tyrkiske styringsklassen største frykt, som, langt fra å være i stand til å opponere mot imperialismen, fungerer som dens stedfortreder i Midtøsten, er at det skal utvikles en revolusjonær bevegelse av arbeiderklassen mot imperialisme og sionisme.»

Tülay Hatimoğulları, medstyreleder for det kurdiske nasjonalistpartiet DEM, ønsket Bahçelis oppfordring velkommen, og sa: «Om det skal bli en start, isolasjonen må oppheves umiddelbart. Kompasset for løsningen av det kurdiske spørsmålet er demokratiske forhandlinger og en ærverdig fred.» Det legale kurdiske lederskapet, og dets pseudo-venstre allierte, støttet fullt ut de tidligere forhandlingene under banneret «fred og demokrati», som del av deres orientering til imperialistmaktene og det kurdiske og tyrkiske borgerskapets reaksjonære mål.

Özgür Özel, leder av Det republikanske folkets parti (CHP), som kom først i lokalvalgene i mars, sa: «Som CHP vil vi fullt ut støtte slutten på terrorisme... Hva enn som må gjøres burde gjøres i parlamentet. Det vil ikke bli noe resultat uten en full sosial konsensus. Skal dette problemet løses, må det diskuteres ved et bord som inkluderer alle partier.»

Öcalan har vært fengslet på İmralı-øya i Marmarahavet siden han ble pågrepet i Kenya i 1999 i en CIA-støttet operasjon og ble utlevert til Tyrkia. Han har vært utsatt for vilkårlig isolasjon de siste 44 månedene.

** image 4; caption: Abdullah Öcalan, grunnleggeren av partiet PKK, avbildet i 1997 [Foto: Halil Uysal – Arkiv for Det internasjonale initiativet «Frihet for Abdullah Öcalan – Fred i Kurdistan» / CC BY-SA 3.0]

«Retten til håp» som Bahçeli refererte til betyr en mulighet for at fanger kan bli «betinget løslatt for god oppførsel innen tidsfristene fastsatt av lov». Den europeiske menneskerettighetsdomstolen dømte i 2014 mot Tyrkia basert på «retten til håp», og fant at en dom med skjerpet livsvarig fengsel uten rett til betinget løslatelse brøyt med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Bahçelis uttalelse, støttet av Erdoğan, er en innrømmelse av den politiske karakteren av Öcalans isolasjon og fengsling. Mange mennesker som har reist dette anliggendet om grunnleggende demokratiske rettigheter og forlangt løslatelse av alle politiske fanger i Tyrkia, har blitt fengslet.

Bahçelis uttalelser om det kurdiske spørsmålet siden begynnelsen av oktober ble ønsket velkommen av DEM, men fikk en skarp reaksjon fra en KCK/PKK-leder.

Besê Hozat, medstyreleder i KCKs hovedstyre, sa 7. oktober at disse trekkene var et «spill og en konspirasjon» fra Erdoğan og Bahçeli, og at målet var «fullstendig å nøytralisere den interne opposisjonen, og skape forvirring blant kurderne... for å skape en oppløsing innen partiet DEM, innen demokratisk politikk, om de kan, om de lykkes, for fullstendig å ta over CHP og stille partiet til deres tjeneste.»

Hun la til: «Tyrkias frykt er ikke at Israel skal angripe Tyrkia. Det er at kurderne kan ha nytte av dette krigsmiljøet. Kurderne kan oppnå mer.» Denne uttalelsen, som bekrefter kalkylen til PKK-ledelsen om å tjene på opptrappingen av krigen, bekrefter impulsen som drev det tyrkiske borgerskapet til dette skrittet. Den vitner også om både tyrkisk og kurdisk nasjonalismes reaksjonære karakter.

Noen dager etter denne uttalelsen hevdet en rapport i Al Monitor, som refererte ikke-navngitte kilder, at Öcalan nylig hadde snakket på telefon med KCK/PKK-ledere i Mount Qandil i det nordlige Irak. «Öcalan fortalte dem at det var på tide å diskutere nedlegging av våpen,» sa en av kildene. En annen kilde sa: «De ønsker å forhindre et nytt Syria [en henvisning til styrkingen av YPG]. De ønsker å være proaktive denne gangen,» sa en annen kilde.

En ny «fredsprosess» mellom den tyrkiske styringseliten og den kurdiske nasjonalistbevegelsen, allierte av USA-NATO-imperialismen – kreftene bak en aggresjon som kunne involvere stormaktene i Midtøsten – er like uredelig som den forrige. Som Leo Trotskij forklarte i hans teori om permanent revolusjon, det tyrkiske og kurdiske borgerskapet, i likhet med borgerskapet i Midtøsten og andre deler av verden med forsinket kapitalistisk utvikling i den imperialistiske epoken, er organisk ute av stand til å motsette seg imperialismen, eller etablere et demokratisk regime. Dette er arbeiderklassens oppgaver.

Den demokratiske løsningen på det kurdiske spørsmålet, og en slutt på det eskalerende genocidet og krigen i Midtøsten betinger å forene og mobilisere den internasjonale arbeiderklassen på et sosialistisk antikrig program for å ta makten, mot imperialistmaktene og deres borgerlige stedfortredere.