President Recep Tayyip Erdoğan kritiserte FNs sikkerhetsråd og hans NATO-allierte etter at israelske styrker som invaderte Libanon angrep FNs fredsbevarende styrker i Libanon (UNIFIL).
«Bildet av FN, som ikke engang kan beskytte sitt eget personell, er en kilde til skam og bekymring for det internasjonale systemet,» sa Erdoğan mandag på X, og la til: «Kan dere tro det? De israelske stridsvognene trenger inn i UNIFIL-sonen, angriper fredsbevarende soldater, sårer til og med noen av dem, men FNs sikkerhetsråd bestemmer seg for bare å se på all denne kriminaliteten fra sidelinja. Dette kalles impotens, overgivelse til israelsk aggresjon.»
Til tross for Erdoğans retoriske kritikk av Israel og imperialistmaktene bak landet, viser nye data som har framkommet de siste ukene at Tyrkias handel med Israel, som landet offisielt erklærte å ha avbrutt, indirekte videreføres. Denne situasjonen avslører ikke bare Erdoğan-regjeringens hykleri, men også det tyrkiske borgerskapets avhengighet av og samspill med imperialismen.
Til tross for utbredt sosial motstand hadde Erdoğan-regjeringen hardnakket fortsatt å handle med Israel inntil mai. Etter hans nederlag i lokalvalget 31. mars erklærte regjeringen, som innså at den hadde mistet sin sosiale legitimitet, at den offisielt hadde avsluttet handelen med Israel og økte kritikken av Israel og landets imperialistallierte.
Ifølge data for utenrikshandelen i august 2024, publisert i slutten av forrige måned av det tyrkiske statistikkbyrået (TurkStat), ser handelen med Israel ut til å ha stoppet i mai, som kunngjort av regjeringen. Den dramatiske økningen i handelen med Palestina i samme periode styrker imidlertid påstandene at handelen med Israel fortsetter indirekte.
Ifølge TurkStat-data ble handelen med Palestina, midt under genocid og ødeleggelse, mer enn tidoblet i juli og august. Blant varene med høyest økning er eksportene av stål, avgjørende for Israels våpen- og forsvarsindustri. Ståleksporter til Palestina økte i august med 119 695 prosent, opp fra $ 17 000 til $ 20,5 millioner.
Ifølge det israelske nyhetsnettstedet ynet blir palestinske selskaper brukt som fronter for å gjennomføre handel. Ifølge rapporten: «Så langt har imidlertid eksporten til de palestinske myndighetene fortsatt, til tross for den tyrkiske embargoen mot eksport av varer til Israel, mye av dette har nådd den israelske økonomien indirekte. Metoden fungerte som følger: Varene forlot Tyrkia med skip, så å si med et konnossement adressert til Den palestinske myndigheten (PA). Om bord på skipene ble alle konnossementer adressert til kjøpmenn i PA-territoriet erstattet av konnossementer adressert til en kommersiell organisasjon i Israel... Som resultat, importen fra Tyrkia nådde ikke PAs territorium, men gikk direkte til de israelske havnene Ashdod og Haifa».
Journalisten Metin Cihan, som har rapportert avsløringer om Erdoğan-regjeringens fortsatte handel med Israel siden begynnelsen av genocidet i Gaza, bekreftet dette med hans uttalelse 6. oktober. Han refererte til data fra nettstedet Marine Traffic og uttalte at 88 skip anløp israelske havner den siste måneden.
Cihan avslørte at rederiet til Erdoğans sønn Burak Erdoğan hadde befordret last fra Israel under bombingen av Gaza. Dette ble avvist av Erdoğan-regjeringen, om enn ikke overbevisende. På mandag la Cihan ut på X et nytt dokument han hadde mottatt om emnet, og skrev:
«Manta Denizciliks handel med Israel ble akseptert, men det ble hevdet at det ikke var noen forbindelse mellom Manta Denizcilik og MB Denizcilik, Burak Erdoğans selskap. Det var ikke mange som tok det for god fisk, men jeg tror dokumentet jeg nettopp har mottatt vil avslutte debatten en gang for alle.»
Ifølge Cihan har skip som tilhører ZIM, et av de største israelske rederiene, vært i stand til å fortsette deres operasjoner i Tyrkia uten avbrudd mens de møter protester over hele verden. I hans video sa Cihan at havner i Istanbul, Izmir, Kocaeli, Bursa og Mersin besørger tjenester til ZIM-skip.
Det er ikke bare gjennom indirekte handel at Ankara besørger næring til Israels krigsmaskin, som har jevnet Gaza med bakken, har smittet over på Libanon og sammen med USA forflytter seg i retning et fullskala angrep på Iran. USA-NATO-baser i Tyrkia fortsetter å støtte Israel, og Tyrkia fortsetter å formidle Aserbajdsjans viktige oljeleveranser til Israel.
Erdoğan har på den annen side også uttrykt hans bekymring for utvidelsen av krigen i Midtøsten, som han frykter skal undergrave det tyrkiske borgerskapets interesser. Erdoğan advarte tidligere denne måneden for en krig mellom Israel og Tyrkia, og sa Israels sionistregime «etter Palestina og Libanon vil rette siktene mot vårt hjemland». I juli sa han Tyrkia kunne intervenere militært mot Israel.
Den hyklerske Palestina- og Midtøsten-politikken og Erdoğan-regjeringens medvirkning er essensielt sett et uttrykk for det tyrkiske borgerskapets avhengighet av imperialismen. Det tyrkiske borgerskapet har en lang historie for å støtte USA-NATO-krigene i Midtøsten. Nå medfører krigen USA eskalerer med Israel for å dominere Midtøsten en risiko for å trekke inn Tyrkia.
Som en av hovedsupporterne av den amerikanske stedfortrederkrigen i Syria med siktemål å styrte Assad-regimet, hadde Tyrkia bidratt til dynamikken som førte til opprettelsen av en kurdisk stat på landets sørlige grense.
Erdoğan-regjeringen mener i dag at en fullskala amerikansk-israelsk krig mot Iran kan skape større problemer og kritiserer landets imperialistallierte for risikoen for å spre krigen.
Det tyrkiske borgerskapet mangler imidlertid strukturelt kapasiteten til å opponere mot imperialismen og krigen. Som Leo Trotskij forklarte i hans teori om Permanent revolusjon, i imperialismens tidsalder, i land med sein kapitalistisk utvikling, er borgerskapet ute av stand til å utføre oppgaver som uavhengighet fra imperialismen og etableringen av et demokratisk regime. Mer enn imperialismen frykter borgerskapet at en revolusjonær bevegelse av arbeiderklassen mot imperialismen skal true dets egen makt.
Som World Socialist Web Site forklarte i en uttalelse som markerte ett år for genocidet i Gaza, er tilnærmingen med å presse imperialistmaktene til å vedta mer human politikk bankerott, og det kreves en ny strategi for antikrigbevegelsen: «Kampen mot Gaza-genocidet og krigen med Iran kan bare utvikles som en kamp mot imperialismen, som Lenin kalte ‹kapitalismens høyeste stadium.›»
For arbeiderne i Tyrkia og Midtøsten betyr dette å bekjempe både USA-NATO-imperialismen og sionismen i tillegg til deres egne reaksjonære borgerlige regimer, basert på et internasjonalt program for sosialisme.