Yuri Ushakov, visepresident i Russland, lederlandet for BRICS, kunngjorde i begynnelsen av september at «Tyrkia har søkt om fullt medlemskap, og at BRICS-land ville vurdere Ankaras forespørsel».

Uttalelsen kom i forkant av president Recep Tayyip Erdoğans deltakelse på BRICS-toppmøtet i Kazan fra 22. til 24. oktober. Erdoğan hadde tidligere kunngjort hans intensjon om å bli med i Shanghai Cooperation Organization i 2022.

Diskusjonen om Tyrkias mulige medlemskap i BRICS kommer samtidig med amerikanske planer om å autorisere at Ukraina angriper dypt inn i Russland med langtrekkende NATO-våpen, som bringer de to atomvåpenmaktene til randen av direkte krig. USAs forberedelser til krig mot Kina intensiveres også, og handelskrigen eskalerer. Under disse omstendighetene ville Tyrkia være det første NATO-medlemmet som tilslutter seg BRICS-gruppa.

Tyrkia har enda ikke utgitt en klar uttalelse om landets offisielle søknad om å bli med. Ömer Çelik, talsmann for Erdoğans Parti for rettferdighet og utvikling (AKP), sa som respons på et spørsmål: «Vår forespørsel om dette anliggendet er klar, denne prosessen er i gang. Men det er ingen konkret utvikling i denne forbindelse.»

BRICS ble etablert i 2006 av Brasil, Russland, India og Kina for å utvikle økonomisk samarbeid mellom medlemslandene. Sør-Afrika ble med i gruppa i 2010. På BRICS-toppmøtet i 2023 bestemte lederne for medlemslandene å utvide gruppa, og Egypt, Etiopia, Iran og De forente arabiske emirater ble med den 1. januar 2024. Aserbajdsjan og Malaysia har formelt søkt om medlemskap.

BRICS-landene er hjemstavn for rundt 45 prosent av verdens befolkning. De står for 36 prosent av verdens totale bruttonasjonalprodukt, foran G7 som består av USA, Canada, Frankrike, Storbritannia, Japan, Tyskland og Italia.

Ankara hevder at landets mulige medlemskap i BRICS ikke vil endre Tyrkias posisjon som en avgjørende militær-strategisk alliert av USA-NATO-imperialismen i Midtøsten. Erdoğan-regjeringen, som prøver å manøvrere mellom dens imperialistallierte og Russland og Kina, ser på utviklingen av relasjonene med BRICS som et virkemiddel for å promotere det tyrkiske borgerskapets økonomiske interesser.

Utenriksminister Hakan Fidan sa i juni: «Når vi ser på BRICS-anliggendet må vi følge veldig nøye med på hvordan alternative økonomiske plattformer dannes i verden, og hvordan markeder formes... Alle disse alternative plattformene, faktisk, vi må se dem som komplementære snarere enn alternative til hverandre, og vi gjør en seriøs innsats for å evaluere disse plattformene til fordel for vårt land.»

Tyrkia har vært et medlem av NATO siden 1952 og av Europarådet siden 1949. Landet er medlem av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), er et mangeårig kandidatmedlem i Den europeiske union (EU) og har tollunion og assosiasjonsavtaler med EU.

Regimet til Russlands president Vladimir Putin retter spesiell oppmerksomhet til BRICS for å lette sanksjonene som er pålagt landet av de USA-ledede imperialistmaktene og for å styrke «multipolariteten» han har erklært som hans mål. Innen BRICS prøver Kina og Russland å utvikle et alternativ til dollaren i utenrikshandelen. Den russiske sentralbanken har i noen tid i dens rapporter understreket at andelen av den kinesiske valutaen, yuan, fortsetter å øke i utenrikshandelstransaksjonene, mens andelen av dollar og euro fortsetter å synke.

Svekkelsen av dollarens posisjon i verdenshandelen blir av USA ansett som en uakseptabel utfordring for landets dominans. Washington prøver å oppveie den fortsatte nedgangen i sin økonomiske stilling ved å ty til militær makt, slik den har gjort i mer enn 30 år i imperialistkrigene i Midtøsten, Sentral-Asia og Afrika. USA retter seg nå mot Russland og Kina i navnet av «stormaktsrivalisering».

EU-kommisjonens utenriks- og sikkerhetspolitiske talsperson Peter Stano sa i en kommentar til påstandene at Tyrkia har søkt om medlemskap i BRICS: «Vi forventer at kandidatland deler EUs verdier og tilpasser deres utenrikspolitiske orienteringer med våre.»

USAs ambassadør til Tyrkia Jeff Flake sa i et intervju i juni at han håpet Tyrkia ikke ville tilslutte seg BRICS, og at han mente Ankara var «fast forankret i Vesten».

Russlands utenriksminister Sergey Lavrov sa: «USA, om jeg husker riktig, har antydet at BRICS-medlemskap er uforenlig med NATO-tilknytning.»

«En representant fra EU-kommisjonen var mer direkte, og sa Tyrkia må forstå at det å forflytte seg i retning av EU er uforenlig med å bli med i BRICS, og omvendt. EU-kandidater er pålagt å innrette seg etter en enhetlig utenriks- og sikkerhetspolitikk, som innebærer at Tyrkia må slutte seg til antiRussland-sanksjoner dersom landet ønsker å forfølge EU-medlemskap.»

«Det voksende antallet land som uttrykker interesse for å samarbeide med assosiasjonen overstiger nå 30. Dette gjenspeiler virkelig det globale landskapets multipolare karakter,» la Lavrov til.

Som del av NATO-alliansen prøver den tyrkiske styringsklassen desperat å forfølge en balansepolitikk for å beskytte sine interesser. Men konsekvensene av de amerikanske krigene som har ruinert Midtøsten, med den tyrkiske styringselitens medvirkning, har ført til forskjellige konflikter mellom Ankara og landets NATO-allierte.

USAs bruk av kurdiske nasjonaliststyrker (YPG/SDF) som deres stedfortrederstyrke i krigen for regimeskifte som ble lansert i 2011 mot den russiskstøttede syriske regjeringen, og økende spenninger etter hvert som Ankara forsøkte å styrke sine tilknytninger til Moskva, var blant de viktigste årsaker til det NATO-støttede kuppforsøket den 15. juli 2016. Erdoğan responderte på det mislykkede kuppet med å kjøpe S-400 luftvernsystemer fra Russland, og ytterligere styrke tilknytningene til Putin-regimet. Men til tross for all hans retorikk har han forblitt en avgjørende alliert av USA-NATO-imperialismen.

Tyrkia og Russland har holdt dialogveien åpen, selv om de er på motsatte fronter i konfliktområder som Libya, Syria og Nagorno-Karabakh. I krigen i Ukraina prøvde Ankara å føre en meklingspolitikk mellom NATO og Russland på grunn av det tyrkiske borgerskapets sterke kommersielle og militære tilknytninger til begge parter, og dets frykt for konsekvensene av en utvidelse av krigen.

Ankara støtter ukrainske krigsmål i USA-NATOs stedfortrederkrig mot Russland, men favoriserer en forhandlet overenskomst med Moskva, og deltar ikke i sanksjoner mot Russland. I februar 2022 kunngjorde Ankara stengingen av Svartehavsstredene for NATOs og Russlands krigsskip.

I en uttalelse den 31. august forklarte Erdoğan hans regjerings balansepolitikk som følger: «Mens vi styrker våre relasjoner med Østen, vil vi se etter måter å forbedre vårt dypt forankrede samarbeid med Vesten. Tyrkia kan være et effektivt land dersom det utvikler sine forbindelser med øst og vest samtidig. Enhver annen vei vil utelate Tyrkia fra ligningen. Vi velger ikke mellom EU og Shanghai. Vi trenger ikke velge.»

Den amerikanske opptrappingen av krigen mot Russland og dets sionistallierte Israels genocid i Gaza og forberedelsene til krig mot Iran, innsnevrer imidlertid Ankaras handlingsrom. En direkte krig mellom USA-NATO og Russland, som uunngåelig ville smitte over i Svartehavet, eller en krig mellom USA og Israel mot Tyrkias nabo Iran, ville tvinge Erdoğan-regjeringen til å velge side.

Ankaras pragmatiske politikk med å manøvrere mellom USA-NATO og Russland og Kina er uansett en måte å fremme de reaksjonære interessene til det tyrkiske borgerskapet, og tilbyr ingen vei framover mot imperialistkrig og genocid.