Det er bare tre uker til det amerikanske presidentvalget, en konkurranse som har loddet dybdene av politisk reaksjon.

Trump kommer i de siste ukene av valgkampen med uttalelser som er absolutt fascistiske. I forkant av et besøk til Aurora, Colorado på fredag, postet Trump en uttalelse der han erklærte at han ville «påkalle Alien Enemies Act of 1798» for å arrestere og utvise immigranter som har «invadert og erobret landet».

På søndag erklærte Trump, i et intervju med Fox News’ Maria Bartiromo, at enda mer enn immigranter og flyktninger «er det større problemet fienden innenfra … syke mennesker, radikale venstregalninger». Han erklærte at denne «fienden» burde «bli lett håndtert av, om nødvendig, Nasjonalgarden, eller om virkelig nødvendig, av militæret.» Det vil si, han truer et militærdiktatur.

Trumps fascistutblåsinger uttrykker det faktum at en betydelig del av styringsklassen er for et diktatur. Dette finner sin mest åpne form i Elon Musks offentlige kampanje for hans valg, verdens rikeste mann. De er på linje med Trumps stadig mer åpne og forvirrede angrep på venstresiden, på sosialisme, på alle protester mot styringsklassens politiske orienteringer.

Under disse betingelsene, og fire år etter det fascistiske kuppet den 6. januar 2021, kan Trump godt vinne valget, med meningsmålinger som viser et nesten jevnt løp. Dette er ikke fordi det er et massegrunnlag av velgere for fascistdiktatur, eller engang stor entusiasme for Trump. Det uttrykker heller den breie massen av befolkningens dype fremmedgjøring fra helheten av det politiske systemet. Det er, framfor alt, en svimlende tiltale av Det demokratiske partiet.

Det demokratiske partiet kan ikke respondere på eller artikulere den dype sosiale frustrasjonen som eksisterer i USA. Biden-Harris-administrasjonens respons på Trumps fascistiske agitasjon er å forflytte seg lenger til høyre. Harris har gjentatte ganger uttalt at hun ville vurdere å inkludere republikanere i hennes kabinett, og hun har skrytt av støtte fra krigsforbrytere som Dick Cheney og Alberto Gonzales.

Demokratenes sentrale bekymring er og forblir: 1) å forsvare rikdommen og privilegiene til de rike, og 2) å forsvare amerikansk imperialismes globale interesser.

Biden-administrasjonens hovedfokus de fire siste årene har vært krigen mot Russland i Ukraina, som ikke er populær, og genocidet i Gaza, som har utløst masseprotester i USA og over hele verden.

Der de demonstrerer deres totale forakt og fiendtlighet til antikrigbevegelsen, under selve opptakten til valget, der Israel intensiverer sitt genocid i Gaza og bombardement av Libanon – og hver dag bringer nye uhyrligheter – kunngjorde Det hvite hus at de ville utplassere 100 tropper til Israel for å operere et missilsystem som målretter Iran. Dette er den første direkte utplasseringen av det amerikanske militæret til Israel siden genocidet startet for ett år siden.

En spesielt avslørende meningsmåling fra The New York Times på søndag viser at Harris taper betydelig terreng blant latino og svarte velgere. Mens demokratene fortsatt har et betydelig flertall, 78 prosent mot 15 prosent blant svarte velgere og 56 prosent mot 37 prosent blant latinamerikanske velgere, er dette en skarp nedgang selv fra det forrige valget.

Demokratene har i flere tiår konstruert deres valgstrategi rundt å bygge en «koalisjon» basert på forskjellige identitetsgrupper, først og fremst gjennom appeller til mer privilegerte deler av middelklassen langs skillelinjene hudfarge og kjønnsidentitet. Dette har skapt betingelser der Trump er i stand til å utnytte sosialt misbehag, og ikke bare blant hvite arbeidere.

Demokratene brakte i forrige uke ut tidligere president Barack Obama for å prøve, på en eller annen måte, å stoppe velgerblødningen ved å klandre svarte menn for ikke å støtte Harris og forlange at svarte arbeidere skulle støtte demokratene, ikke på grunnlag av deres økonomiske interesser, men deres hudfargeidentitet.

Demokratene gir inntrykket at de er helt uvitende om den sosiale nøden i USA. Inflasjonen stiger, lønningene har stagnert, og massepermitteringer feier gjennom industrier. Boeing annonserte nettopp planer om å permittere 17 000 arbeidere, selskapets respons på Boeing-arbeideres pågående streik. Stellantis kuttet over 2 000 jobber ved fabrikken Warren Truck Assembly, og General Motors annonserte nettopp hundrevis av permitteringer ved fabrikken Fairfax Assembly i Kansas City.

Poenget er ikke å håpe at Det demokratiske partiet vil gjøre noe annerledes, men å innse hvorfor det er ute av stand til å gjøre det. Det er et parti for Wall Street og det militære etterretningsapparatet, støttet av en øvre middelklasse som er besatt fiksert på anliggender av hudfarge og kjønn.

Dette er resultatet og kulmineringen av en forlenget politisk prosess. Det har nå gått mer enn et halvt århundre siden Det demokratiske partiet ble assosiert med noen betydelige sosiale reformer. Perioden med FDRs «New Deal» og Johnsons «Great Society» tilhører den fjerne fortiden.

Relatert til Obama, kandidaten for «håp og endring», den sentrale politiske orienteringen i hans presidentskap var redningen av bankene etter 2008-finanskrisa, som delte ut billioner til Wall Street mens millioner av amerikanere mistet deres hjem og jobber. Det var de åtte årene av Obama-administrasjonen, og den gjennomgående reaksjonære karakteren av Hilary Clintons valgkamp, som skapte forutsetningene for Trumps seier i 2016.

Biden-administrasjonens hovedprioritet, og for enhver framtidig Harris-administrasjon, er en enorm eskalering av krig. Etter 6. januar-kuppforsøket uttrykte Biden hans ønske om et ‹sterkt› Republikansk parti for å kunne føre krig i utlandet.

Det gjennomgående reaksjonære, høyreorienterte programmet til Demokratene er det som gir Trump muligheten til å utnytte frustrasjoner som faktisk eksisterer, under betingelser der det ikke er noen reell artikulering av interessene til det store flertallet av befolkningen innen helheten av kapitaliststyrets politiske strukturer.

De politiske orienteringene om «det mindre onde», påstanden at arbeidere må støtte demokratene for å opponere mot republikanerne, har bare forsterket faren for reaksjon og diktatur. Ikke bare vil demokratene intensivere en krig i utlandet som truer nukleær utslettelse, hele erfaringen med Biden-administrasjonen demonstrerer at de ikke tjener til å undergrave, men snarere til å styrke det fascistiske høyre.

Hele valgets rammeverk avslører et dypt sykt politisk system, fullstendig underordnet et oligarki som stuper i retning diktatur og verdenskrig.

Løsningen på denne krisa krever at det bygges et sosialistisk politisk lederskap innen arbeiderklassen. Det er, faktisk, dypt sosialt raseri og opposisjon som vokser gjennom hele arbeiderklassen, men det finner ikke noe genuint uttrykk gjennom dagens politiske system. Streikene ved Boeing, blant havnearbeidere og andre deler av arbeiderklassen er tydelige tegn på denne tiltakende misnøyen, som streber etter å bryte seg løs fra fagforeningsapparatets kontroll.

Under disse betingelsene er det nødvendig å legge til side søket etter halvveis tiltak og falske løsninger som ikke adresserer krisas rotårsak: kapitalistystemet. Det er nødvendig å bygge et sosialistisk lederskap innen arbeiderklassen, for å ta makten ut av kapitalistoligarkiets hender og kartlegge en ny vei framover, i USA og internasjonalt. Dette er det grunnleggende anliggendet arbeiderklassen og ungdommen står overfor i valgene og perioden som følger.