Med litt over tre uker igjen til valgdagen i USA bryter bekymringer i Det demokratiske partiet over valgutsiktene til Harris-kampanjen ut i det åpne. Bølga av entusiasme, som medias snakkehoder universelt spådde ville følge Bidens erstatning av Harris, har ikke blitt materialisert. En heading i New York Times 7. oktober stiller nervøst spørsmålet: «Hvordan kunne valget bli så tett?»

Til tross for hans løfte om å fullføre kuppforsøket han startet den 6. januar er et andre Trump-presidentskap en veldig reell mulighet. Meningsmålinger viser et statistisk dødt løp, absolutt tett nok til at Trump falskt kan hevde at enhver pro-Harris-margin er produktet av stemmer avgitt av «illegale immigranter», og igangsette hans plan for å stjele valget dersom han taper valgdelegatkollegiet. Harris ligger på meningsmålingene langt bak hvor Hillary Clinton og Joe Biden sto tre uker før valgene i 2016 og 2020 i de avgjørende vippedelstatene Pennsylvania, Michigan og Wisconsin, delstater som Clinton tapte og Biden vant bare knepent. Demokratenes kandidater sier interne meningsmåling bekrefter disse bekymringene, og senatskandidat Elissa Slotkin sier Harris er «under vann» i Michigan.

I denne konteksten sendte Det demokratiske partiet ut tidligere president Barack Obama til Pittsburgh, Pennsylvania, hvor han holdt hans første offentlige støttetale for Harris-valgkampen. Før talen snakket Obama også separat med Harris-frivillige ved et valgkampkontor i East Liberty.

Obama begynte hans støttetale: «Dette valget kommer til å bli tett fordi mange amerikanere fortsatt sliter, de streber for å gjøre livet bedre for dem selv, deres familier og deres barn,» sa han. «Vi har vært gjennom mye de siste årene. En historisk pandemi skapte kaos for lokalsamfunn og næringsvirksomheter, forårsaket prisstigninger og anstrengte familiebudsjetter. Det føles som om arbeidende menneskers aspirasjoner har tatt et baksete til de rike og mektiges prioriteringer.»

Den tidligere presidenten er selvsagt ikke blant dem som sliter med å klare seg. Etter at Obama overrakte Det hvite hus’ nøkler til Trump, ønsket ham «lykke til» og kalte 2016-valget «an intramural scrimmage», en lagintern dyst, stakk Obama av til Karibia for å kjøre vannscooter med milliardæren Richard Branson. Han ble i 2017 betalt $ 2 millioner for å holde tre taler, og i 2018 signerte han en avtale på $ 50 millioner for å lage filmer for Netflix.

Ikke desto mindre, Obamas bemerkninger uttrykker reell bekymring i styringsklassen over veksten av sosial misnøye over den økonomiske situasjonen og harmen over sosial ulikhet. De siste årene har sett veksten av kraftfulle streiker og sosiale kamper blant industriarbeidere ved kjernen av den produktive prosessen, deriblant på jernbanene, i bilindustrien, luft- og romfartsindustrien, ved UPS og på havnene.

I frykt for at den potensielle makten til den framvoksende bevegelsen skal forpurre profitter eller undergrave partiets evne til å føre imperialistkrig i utlandet, er Det demokratiske partiet ikke i stand til å gjøre noen genuin appell til «arbeidende menneskers aspirasjoner», som Obama nevnte.

Han lanserte i stedet en nedlatende fordømmelse av arbeiderklassens svarte menn, der han antydet at de er kvinnefiendtlige for ikke i tilstrekkelig antall å stemme for Harris:

«Min forståelse, basert på rapporter jeg får fra kampanjer og lokalsamfunn, er at vi enda ikke har sett den samme typen energi og deltakelse i alle deler av våre nabolag og lokalsamfunn som vi så da jeg stilte til valg. Dette ser ut til å være mer uttalt hos brødrene.»

Obama henvendte seg til svarte menn, og sa: «Dere kommer fram med alle slags grunner og unnskyldninger» – en tilslørt referanse til klager over økonomiske betingelser – «En del av det får meg til å tenke at, vel, dere føler bare ikke tanken på å ha ei kvinne som president.» Der han plasserte seg selv sammen med arbeiderklassens svarte ungdommer som konfronterer politivold, sa den tidligere øverstkommanderende: «Når vi havner i trøbbel og systemet ikke fungerer for oss, de [de svarte kvinnene] er dem som marsjerer og protesterer.» Han avsluttet hans harang med å referere til Harris som «en som vokste opp som dere, kjenner dere, gikk på college med dere, forstår kampene og smerten og gleden som kommer fra de erfaringene».

Det er noe dypt antidemokratisk og usmakelig i at denne svarte multimillionæren og representanten for amerikansk imperialisme forteller svarte arbeidere at de skylder deres stemme til Harris fordi de tilhører det samme hudfargebaserte «fellesskapet». Obama selv spiller på rasistiske troper ved å fornærme svarte menn som «misogynister» om de ikke stiller opp i november.

Det Obama nedlatende kaller «unnskyldninger» er faktisk legitim misnøye over brennende sosiale behov som føles innen hele arbeiderklassen. De øverste 10 prosentene av husholdningene eier 67 prosent av formuen, mens de nederste 50 prosentene eier bare 2,5 prosent. Over 20 millioner mennesker har dødd av Covid-19 globalt, og forventet levealder faller i USA for første gang i landets historie.

Hva angår svarte menn har bare 27 prosent av dem en høyskoleeksamen. En femtedel av afrikansk-amerikanske menn lever under den føderale fattigdomsgrensa, og én av 15 er for tiden fengslet. Den tidligere aktoren Harris har ikke engang kommentert Missouris henrettelse av Marcellus Williams, en uskyldig afrikansk-amerikansk mann.

Disse betingelsene er produktet av Det demokratiske partiets mange tiår lange forlatelse av sosialprogrammene fra New Deal og Great Society, programmer som først sto for skiftet blant afrikaner-amerikanere fra republikanerne til demokratene ved midten av forrige århundre. Demokratene har i stedet adoptert den typen politikk basert på hudfarge og kjønnsidentitet som produserte Barack Obamas høyreorienterte imperialistkarriere.

Trump og Det republikanske partiet utnytter at afrikaner-amerikanerne er desillusjonerte over Det demokratiske partiet, en langtrukken prosess som var åpenbar i 2016-valgresultatene.

Trump og visepresidentkandidat JD Vance har demagogisk angrepet masseoppsigelsene som nylig blir håndhevet på tvers av hele bilindustrien, inkludert ved Stellantis, hvor 2 400 arbeidere forrige uke ble permittert ved Warren Truck Assembly Plant i en forstad til Detroit. Der han talte dager seinere på Detroits Eastern Market, sa Vance: «Jeg tror Michigan-bilarbeidere vil si seg enige med meg i at vi må bygge våre egne biler, og at amerikanere kan kjøre hva faen de vil, fordi dette er USA, og vi tror på frihet.» Trump og Vance kombinerer slik nasjonalistisk demagogi med fascistangrep på immigranter, som Trump har beskyldt for å «stjele» jobber fra afrikaner-amerikanere.

Socialist Equality Party avviser Trumps fascistdemagogi og den hudfargebaserte krigshissingen til Obama, Harris og demokratene. Potensialet for å vinne et publikum for et revolusjonært program vokser, og det kommer til uttrykk i den økende innflytelsen og autoriteten til ICFI internasjonalt, og til SEP i USA spesielt.