Socialist Equality Party (USA) var onsdag vertskap for en live-streamet diskusjon for å markere ettårsdagen for Gaza-genocidet, som analyserte de historiske røttene til den amerikansk-israelske herjingen i Midtøsten og fremmet en sosialistisk strategi for å stoppe den.
Arrangementet presenterte Joseph Kishore, 2024-presidentkandidat for Socialist Equality Party; SEPs visepresidentkandidat Jerry White; og David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd.
Amerikanske media har i løpet av det siste året forsøkt å presentere genocidet i Gaza som biproduktet av angrepene den 7. oktober 2023, som angivelig var en uforklarlig manifestering av «rein ondskap». Hele århundrers historie med kolonistyre over Midtøsten, arven av Palestinas etniske rensing, det faktum at Israel har illegalt okkupert det palestinske territoriet siden 1967, og USAs kriger i hele regionen siden 1991, alt har ganske enkelt blitt ignorert.
Onsdagens begivenhet presenterte imidlertid det stikk motsatte av denne forenklede og ahistoriske tilnærmingen, og omrammet Gaza-genocidet som produktet av den stadig dypere krisa i den kapitalistiske sosiale orden, sammenkoblet med alle de store sosiale og politiske problemene menneskeheten konfronterer.
Med dette demonstrerte begivenheten den brennende relevansen av den marxistiske politiske metodens kraft og av trotskistbevegelsens historie.
Kishore innrammet, i hans innledende bemerkninger, genocidet i Gaza som del av det kapitalistiske samfunnets breiere «normalisering av barbari». Han påpekte at mens det offisielle dødstallet er på 41 000, kan det sanne tallet være nærmere 200 000, tatt i betraktning de som er gravlagt under ruinene eller drept av sult og sykdom. Han beskrev den bevisste ødeleggelsen av Gazas utdannings- og helsevesen med begrepet «skolasticid», med referanse til utryddelsen av universiteter og skoler.
Dette er et uttrykk for et samfunn som har nådd ei historisk blindgate: kapitalismen. Man kan egentlig ikke forstå hva som skjer som ganske enkelt uttrykk for individer som er kriminelle. Alle de ansvarlige hører hjemme bak murene, men de uttrykker en sosial klasse og et sosialt system som har nådd ei historisk blindgate, og som må omveltes. Og det er det sentrale anliggendet som oppstår fra ett år av genocidet i Gaza.
I hans bemerkninger ved begynnelsen av møtet, forklarte North: «Alle disse hendelsene er forankret i historie.»
I kjølvannet av oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, så USA, den sentrale imperialistmakten, at tiden hadde kommet for å gjenopprette alt slik det ville vært om det ikke hadde vært for [1917] Oktoberrevolusjonen [i Russland]. For å gjenopprette kolonialismen, for å gjenopprette imperialistsystemets ubehindrede dominans over hele verden.
North la til: «Det vi nå er konfrontert med er ei historisk krise som essensielt sett er forankret i kapitalistsystemets manglende levedyktighet, og det har selv dype røtter.»
Han fortsatte: «Marx sa en gang: ‹Å være radikal er å gå til røttene.› Hva er denne krisas rot? Hvordan plasserer vi de nåværende grusomhetene på en måte som lar oss både forstå dem, og til å utvikle effektiv handling for å hanskes med den?»
North bemerket at millioner av mennesker over hele verden har protestert mot Gaza-genocidet, men «så langt har protestene holdt seg veldig mye på nivået av uttrykk for moralsk forargelse, og har ikke artikulert et klart definert politisk program for å adressere rotårsaken, jeg mener, det er for å forstå hva som driver dette.»
North gjennomgikk de grunnleggende motsetningene i kapitalistsystemet identifisert av marxister, mellom verdensøkonomi og det nasjonale statssystemet, og mellom produksjonens sosiale karakter og dens dominans av privat eiendom.
Hvordan kan disse motsetningene løses? Historien viser oss at det er én av to måter. Enten løses de, som vi nå ser, gjennom krig, globalt og innenlands, gjennom diktatoriske, til og med fascistiske styresystemer, eller de løses gjennom en oppstand av den internasjonale arbeiderklassen og etableringen gjennom sosial revolusjon av en global føderasjon av menneskeheten som river ned grensene.
Nå er dette vår tids store utfordring. Hvilken av de to måtene vil seire? Vil tendensene til ødeleggelse seire, eller vil tendensene i retning sosial regenerering seire? Det vil si, vil styringsklassene oppnå deres mål gjennom krig og masserepresjon, eller vil arbeiderklassen løse de historiske problemene den står overfor gjennom omveltingen av kapitalistsystemet?
North konkluderte: «Det finnes ikke noe midtveis reformistisk svar på vår tids problemer.»
Et sentralt tema som ble utviklet gjennom hele møtet var relasjonen mellom eskaleringen av krig i utlandet og krigen mot arbeiderklassen hjemme, at dette er to sider av den samme kapitalistkrisa.
Jerry White pekte på motstanden mot genocidet blant bilarbeidere i Detroit. «Det er en dyp avsky blant arbeidere. ... Jeg kjenner en Warren Truck-arbeider [fra GMs monteringsfabrikk utenfor Detroit] som i lunsjrommet spurte hans arbeiderkolleger, ‹hvor tror dere deres skattedollar går? De går til å kjøpe missiler for å myrde palestinerne.›»
White pekte på fagforeningsapparatets rolle i forsøket på å underordne arbeiderklassen til styringselitens krigspolitikk. Han sa at det er nødvendig for arbeidere å koble «deres daglige kamp mot inflasjon, mot fabrikknedleggelser og permitteringer, deres kamp for å forsvare en anstendig levestandard, for å gjenopprette pensjoner som ved Boeing, for å forstå at dette er nært forbundet med kampen mot kapitalisme og mot krig, fordi det, tross alt, er nettopp de samme selskapene som fører en krig mot arbeidere.»
Talerne understreket at det er arbeiderklassen som må mobiliseres mot imperialismen, ikke mot en eller annen kapitaliststat.
North svarte, der han ble bedt om å respondere på et spørsmål fra en lytter som spurte: «Vil Kina og Russland intervenere på vegne av palestinerne, ved å støtte Libanon, Syria, Jordan, Tyrkia, Irak og Iran med avanserte våpen?»:
Vi har ikke et program for verdenskrig. Vi favoriserer ikke, og vi er ikke supportere av Russland mot USA, eller Kina mot USA. Svaret på dette ligger ikke i et program for nasjonalt forsvar basert på eksisterende regimer, men på grunnlaget av den internasjonale mobiliseringen av arbeiderklassen.
Kishore utviklet temaet for arbeiderklassens revolusjonære rolle, der han uttalte at det avgjørende spørsmålet er: «Er det en sosial kraft som er i stand til å motsette seg imperialismen?» Svaret, sa han, er ja, den internasjonale arbeiderklassen. «Den har den makten objektivt sett, men den makten kan bare realiseres gjennom organisering, kampen for å forene arbeiderklassen, og framfor alt politisk perspektiv og forståelse. Det må utvikles i arbeiderklassen.»
Mot slutten av møtet uttalte North: «Det grunnleggende spørsmålet som kommer opp i en eller annen form er, kan du ikke tilby en noe enklere vei? Finnes det ikke en eller annen enklere løsning? Vel, spørsmålet vi ville reise som respons er, kan du tenke deg noen seriøs løsning på noen av problemene vi står overfor uten en enorm overføring av rikdom fra kapitalistsamfunnets høyder til den breie massen av mennesker?»
Kan du tenke deg et sett av omstendigheter der de rike, de hyperrike, de ondartet rike kommer til å akseptere noen restriksjon på deres akkumulering av rikdom? Klasser tar ikke slike avgjørelser. Og i alle fall, det er ikke engang et spørsmål om deres individuelle ønsker. Det er et spørsmål om hvordan et økonomisk system fungerer. Kapitalisme streber etter dominans.
North konkluderte: «Vi er ved et punkt i historien hvor det er mulig å påvirke den mest dramatiske endringen i menneskehetens historie. Det er derfor, som i alle store perioder, det er enten-eller. Enten går menneskeheten fram eller så står den overfor ødeleggelse. Dersom den sosiale revolusjonen er umulig, da betyr det at menneskehetens overlevelse er umulig.»
Han oppfordret innstendig publikummet: «Legg til side søket etter halvveis tiltak, falske løsninger og enkle veier som ikke krever så mye av noen.»
Gaza-genocidet har vært en avgjørende sosial erfaring for en hel generasjon. Arbeidere og unge mennesker har i sanntid vært vitne til utryddelsen av en fengslet og forfulgt befolkning av verdens kapitalistiske «demokratier». De uhyrlige bildene de har sett har begynt å knuse illusjonene som holdt deres tak på tidligere generasjoner, deriblant troen at det 20. århundres Holocaust var et avvik som ikke kunne gjentas.
Etter ett år med genocid i Gaza er det en tiltakende tørst etter en seriøs og historisk fundert analyse av og respons på krisa menneskeheten gjennomgår. Ut av denne grufulle tragedien, og grufulle forbrytelsen, vil det komme et nytt publikum for marxisttradisjonen legemliggjort av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – the International Committee of the Fourth International (ICFI).