Med full støtte fra amerikansk imperialisme fortsetter Israel å terrorisere den libanesiske befolkningen med et brutalt luftbombardement og intensivering av bakkeoperasjoner i sør. Sionistregimets forestående angrep på Iran, som i vestlige medier og av politiske etablissementer presenteres som «gjengjeldelse» for Irans missilangrep tirsdag på israelske militærinstallasjoner, vil representere en ytterligere eskalering av den regionsdekkende krigen som allerede har begynt.
USAs president Joe Biden fortalte journalister torsdag at Washington er «i diskusjon» med Israel om å angripe Irans oljefelt.
Et angrep på Irans oljefelt risikerer å kaste hele regionen ut i et blodbad. Det vil ikke bare gjøre utbruddet av en fullskala krig mellom Israel, støttet av USA, og Iran nesten uunngåelig. Det vil også øke risikoen for at andre stormakter, som Russland, med tropper og marinefartøyer plassert i nabolandet Syria, og Kina, som er Irans viktigste handelspartner og sterkt beroende på iranske oljeforsyninger, vil føle seg tvunget til enten å gripe inn i krigen eller gjengjelde mot USA og landets allierte i en annen del av verden.
Faktum er at Israel ikke er en uavhengig aktør i den eskalerende regionsdekkende konflikten. Hver handling landet foretar, deriblant terroristangrepene på og den vilkårlige bombing av Libanon, og attentater mot politiske ledere som Hizbollahs Hassan Nasrallah, er tett koordinert med Det hvite hus og Pentagon. Washington ønsker krig med Iran for å sikre USAs imperialistiske dominans over det energirike Midtøsten, for at det kan tjene som et oppmarsjområde for militære operasjoner mot Kina og Russland. Denne hensynsløse omfordelingen av verden blir ansett som nødvendig for å oppveie amerikansk imperialismes bratte økonomiske tilbakegang.
En uttalelse fra de imperialistiske G7-landene onsdag snudde virkeligheten på hodet ved å framstille Iran som den fremste aggressoren i hele regionen. Nærmere ett år etter at Israel startet sitt genocid mot palestinerne, som har drept minst 186 000 mennesker, og etter to uker med terroristangrep og vedvarende bombardementer som har tatt livet av tusener av libanesere, skrev G7,
Vi, lederne av G7, uttrykker dyp bekymring over den forverrende situasjonen i Midtøsten og fordømmer på det sterkeste Irans direkte militære angrep på Israel, som utgjør en alvorlig trussel mot regional stabilitet.
Vi gjentar utvetydig vår forpliktelse til Israels sikkerhet. Irans alvorlig destabiliserende handlinger over hele Midtøsten gjennom terroriststedfortredere og væpnede grupper – deriblant Houthiene, Hizbollah og Hamas – så vel som Iran-innordnede militsgrupper i Irak, må stoppe.
Med andre ord, verdens ledende «demokratier», ei gruppe som inkluderer Storbritannia, Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan og USA, støtter fullt ut det høyreekstreme sionistregimets «krig på syv fronter». Statsminister Benjamin Netanyahu og hans forsvarsminister Yoav Gallant, som er gjenstand for anklager om krigsforbrytelser av Den internasjonale straffedomstolens hovedaktor, snakker om frontene i deres krig som strekker seg fra Gaza og Vestbredden til Libanon, Syria, Irak, Jemen og Iran, akkurat som G7.
Mens de fordømte Iran for et missilangrep som ikke krevde noen direkte dødsfall (en palestiner ble drept av fallende missilrester, sannsynligvis et resultat av Israel og landets alliertes nedskyting av et iransk missil), sa G7-uttalelsen ikke ett ord om Israels illegale attentat av Nasrallah i et angrep som flatet ut flere boligbygninger og krevde minst 300 menneskeliv. Den nevnte heller ikke tusenvis av libanesere, deriblant barn, med ødelagte hender og lemmer, eller som har mistet synet på grunn av IDFs terroristangrep som så tusenvis av personsøkere og andre enheter eksplodere over hele landet. Disse angrepene var bare mulige på grunn av den logistiske og politiske støtten Israel nyter fra Washington og de europeiske maktene, inkludert en praktisk talt ubegrenset tilførsel av bunkersprengende bomber fra USA som IDF har brukt for å omgjøre Gaza til ei ødemark og som de anvender for å ødelegge tettbefolkede områder i Beirut. Denne tausheten kan bare forstås som godkjenning av Israels barbariske metoder.
Israel fikk beskjeden. I morgentimene fredag ble et av de tyngste luftangrepene mot Beiruts sørlige forsteder utført, med lokale korrespondenter som rapporterte om minst 11 store eksplosjoner. Flere titalls mennesker ble rapportert drept. Masnaa-grenseovergangen ble også truffet, og kuttet av hovedveien mellom Libanon og Syria. Rundt 300 000 mennesker har de siste ukene flyktet til Syria for å unnslippe bombardementet. Over en million libanesere har blitt fordrevet fra deres hjem.
Israels luftangrep mot Libanon har allerede tvunget 40 medisinske fasiliteter til å stenge. «Vi ser nesten ordrett en gjentakelse av det som skjedde i Gaza med israelernes brudd på internasjonal humanitær lov,» sa Laila Baker, regional direktør for FNs befolkningsfond, til Al Jazeera.
Ayatollah Ali Khamene sa i hans første offentlige opptreden siden Irans missilangrep på israelske militærbaser tirsdag, der han talte til en folkemengde i Teheran etter for første gang på fem år å ha ledet fredagsbønnen. Khamenei erklærte at Iran ikke ville «utsette eller haste for å utføre sin plikt» for å stå opp mot Israel. Han fortsatte,
Det palestinske folket har en lovlig rett til å forsvare seg. Til å stå opp mot de kriminelle – okkupasjonsmaktene. Det er ikke en eneste domstol eller internasjonal organisasjon som kan klandre det palestinske folket for ganske enkelt å forsvare deres hjemland.
Der han uttalte at Hamas’ 7. oktober-oppstand var «legitim og logisk», og at alle muslimske nasjoner konfronterer en «felles fiende», fortsatte han,
Politikken vedtatt av vår fiende er å så frøene for splittelse og oppvigleri, å drive en kile inn mellom alle muslimer. De er de samme fiendene av palestinerne, libaneserne, egypterne og irakerne. De er fienden til det jemenittiske og syriske folket.
Under betingelser der imperialistmaktene ustanselig hevder at bare Israel har «rett» til å «forsvare seg» der de leverer høyeksplosive våpen til sionistregimet for å utrydde hele befolkninger, kan Khameneis fordømmende kommentarer av Israel og landets alliertes kriminalitet, og forsvaret av palestinerne, vinne en høring blant politisk uerfarne arbeidere og ungdommer i hele regionen og forbi.
Men de kommer fra lederen av et bankerott borgerlig-geistlige regime som ikke tilbyr noe alternativ til den raske nedstigningen til et regionsdekkende blodbad. Langt fra å «forene» alle muslimer, leder Khamenei et regime som selv er bittert splittet mellom en fraksjon som ønsker å forsone seg med imperialistmaktene for å sikre en forbedret tilgang til verdensøkonomien, og en annen som presser på for en holdning med ei mer hard linje, som inkluderer bruken av militærmakt, og en tettere tilknytting til kapitalistregimene i Kina og Russland.
Mer fundamentalt, Khameneis framstilling av konflikten i Midtøsten som en religiøs krig mellom «muslimene» og den «felles fienden» er fullstendig reaksjonær. Årsaken til krigen som bryter ut mellom Washingtons angrepsbikkje Israel og Iran er imperialistenes pådriver for på nytt å pålegge den energirike regionen kolonilenker, som del av en blodig omfordeling av verden. Midtøsten er én front i en raskt utviklende tredje verdenskrig, som inkluderer USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina og framskredne forberedelser til krig med Kina i regionen Asia-Stillehavet.
Oppgaven arbeidere og de undertrykte massene i hele Midtøsten står overfor er ikke å «forene alle muslimer», som ville inkludere det despotiske Saudi-regimet, en nær alliert av Washington og Israel, og Irans borgerlig-geistlige styrere, blant andre. Den presserende oppgaven er heller å skape arbeiderklassens enhet på tvers av alle kunstige nasjonale, religiøse og etniske skillelinjer i en enhetlig kamp for å få slutt på imperialistkrig og det kapitalistiske profittsystemet som er opphav til den. Det å forene arabiske, persiske, tyrkiske og jødiske arbeidere i en slik kamp er bare mulig på grunnlag av perspektivet for permanent revolusjon. Den eneste måten for regionens arbeiderklasse å få slutt på den imperialistiske undertrykkingen av Midtøsten, og sikre de sosiale og demokratiske rettighetene til den lengelidende befolkningen, er ved å koble dens kamp med kampene til dens klassebrødre og -søstre i imperialistsentrene i Nord-Amerika og Europa, i kampen for programmet for sosialistisk verdensrevolusjon.