Dødstallene i Israels utslettelseskrig i Gaza taler til en politikk om å skyte for å drepe, en politikk som Israel Defense Forces (IDF) benekter. Men flere israelske soldater har gitt uttalelser til avisa Haaretz som bekrefter en slik politikk. Deres vitnesbyrd bekrefter vitnesbyrdene fra palestinske øyenvitner og leger.

Disse soldatene er del av et lite, men voksende antall som har tjenestegjort i krigen som har signert det første brevet om tjenestenekting publisert av reservister siden den 7. oktober. De 41 reservistene skriver: «De seks månedene vi deltok i krigsinnsatsen beviste for oss at militær aktivitet aleine ikke vil bringe gislene hjem.»

Med henvisning til invasjonen av Rafah: «Denne invasjonen, bortsett fra å sette våre liv og livene til uskyldige i Rafah i fare, vil ikke bringe gislene tilbake i live ... Det er enten Rafah eller gislene, og vi velger gislene. Derfor, etter beslutningen om å gå inn i Rafah heller enn å få til en gisselavtale, erklærer vi, mannlige og kvinnelige reservister, at vår samvittighet ikke tillater oss å bistå til å tape gislenes liv og torpedere nok en avtale.»

Noen av soldatene snakket med Haaretz etter deres nylige løslatelse fra aktiv tjeneste i Gaza, og beskrev dere begrunnelser for å nekte å fortsette å slåss. Disse inkluderte å bli autorisert til å åpne ild mot palestinere praktisk talt etter eget ønske, inkludert mot ubevæpnede sivile som ikke så ut til å utgjøre noen overhengende trussel, og å bli pålagt å tenne på boligbygninger og drepe sivile under bombeangrep.

Tal Vardi, en tankkorpskommandør, ble først sendt for å utkjempe Israels krig mot Hizbollah i nord, der han erstattet bataljonene av vernepliktige som ble sendt til sør, hvor han hovedsakelig var engasjert i å undervise yngre reservister i tanksoperasjoner. Han nølte ikke med å akseptere reservisttjeneste i nord. Vendepunktet kom da den fascistiske regjeringen til statsminister Benjamin Netanyahu valgte å mønstre en bakkeoperasjon i Rafah framfor å signere en avtale om å løslate gislene og avslutte krigen.

Vardi sa: «I det øyeblikket operasjonen startet i Rafah følte jeg det var hinsides det jeg kunne føle rett om etisk, stå bak og rettferdiggjøre. Vi jager bare etter hoder for å demonstrere en slags oppnåelse, uten noen strategi og retning.»

Yuval Green, en 26-år-gammel student og reservefallskjermjeger som var motstander av Israels okkupasjon på Vestbredden, forklarte at han hadde vært usikker på om han skulle fortsette å gjøre reservetjeneste og hadde vært i ferd med å nekte å melde seg for 7. oktober-krigen. Han ble sendt til Khan Yunis-området hvor han ble pålagt å tenne på en boligbygning uten noen bekreftelse på at det var hjemmet til en Hamas-stridende.

Ved en annen anledning beordret kompanisjefen hans tropp til å tenne på et av husene der de hadde oppholdt seg fordi de etterlot militært utstyr der som ville avsløre hærens kampmetoder. Green mintes: «Jeg sa at hvis vi gjør det, da drar jeg. Og de brant virkelig ned huset og jeg dro. Jeg gikk opp under neste permisjon og dro ikke tilbake.»

Han fortalte +972 Magazine: «Det var ingen restriksjoner på ammunisjon. Folk skøyt bare for å lindre kjedsomheten,» med henvisning til en hendelse da en hel bataljon åpnet ild.

Michael Ofer Ziv, en 29-år-gammel reservist, hadde avbrutt hans ferie i Tyrkia for å melde seg til tjeneste da krigen startet. Som en brigadekontrolloffiser var hans oppgave å spore filmer i sanntid av droner og bombeangrep fra Israel Air Force i Gaza. Han sa: «Det er langt vekk fra deg, og følelsen er at det ikke er ekte.»

Det gikk ei uke eller to før han skjønte at «hver gang du ser det, det er en bygning som faller. Om folk var i den, da er de døde. Og selv om det ikke er noen mennesker der inne, alt som er der – fjernsyn, minner, bilder, klær – alt er vekk. Det er høyhus. I krigsrommet, de vet hva evakueringsnivået er.»

«De fortsetter å si at, for eksempel, 50 prosent ble evakuert fra området. Jeg husker en dag da jeg hørte ‹50 prosent ble evakuert fra nord›. Samme dag så jeg en bygning i området falle og tenkte for meg selv: ‹50 prosent ble evakuert fra området, men 50 prosent er der fortsatt. Samtidig er det også bombeangrep i det sørlige Gaza, og vi vet at ingen ble evakuert derfra. Tvert imot, alle flyktet dit.»

Ofer Ziv sa at da hans brigade gikk inn i Gaza ble tillatelse til å skyte gitt relativt enkelt. «Det er områder hvor det er forbudt å skyte uten godkjenning fra kommandoen, av alle slags årsaker. For eksempel er det forbudt å bombe bygninger i nærheten av humanitære områder. Til slutt, noen ganger skyter vi selvfølgelig. Du får eksepsjonell tillatelse.»

Han la til: «Da en kommandant spurte meg på et tidspunkt om vi ville få tillatelse til å skyte et sted, sa jeg til ham: ‹Vi får tillatelse, det eneste spørsmålet er når.› Med andre ord, tonen er ‹Du kan skyte når du vil. Du må få tillatelse, men det vil bli gitt tillatelse. Det er bare byråkratisk.› Jeg kan telle på én hånd de gangene vi ble fortalt: ‹Der kan du ikke skyte.›»

Han forklarte: «Til å begynne med, det veldig vanskelig å si hva som er berettiget og hva som ikke er det. På avstand er det lett å si: ‹Sånn er det i krig; folk blir drept.› Men i krig er det ikke 30 000 mennesker som blir drept, de fleste begravet under ruinene når de blir bombet fra lufta. Følelsen er av vilkårlig ildgiving.»

Gazas helsemyndigheter setter det bekreftede dødstallet til 39 000 pluss tusenvis tapt i ruinene. En nylig studie av The Lancet setter det estimerte dødstallet til 186 000.

En fjerde reservist, en 26-åring i militær etterretning som ba om å ikke bli navngitt, beskrev hans opplevelser. Han var ansvarlig for å finne attentatsmål, og begynte å innse at han deltok i handlinger som krenket hans samvittighet. Han sa: «De rettferdiggjør det med hundre grunner.»

Han forklarte: «Du føler at du gjør noe uten noen som helst militær begrunnelse, med en risiko for å forårsake svært alvorlig skade på mennesker som utvilsomt er uskyldige, bare fordi du må demonstrere en oppnåelse.» «Til slutt, nekting er en politisk handling,» sa han. «Det som blir gjort der er en forbrytelse, en grunn er dens nytteløshet, og det skader personlig min framtid som borger av dette landet.»

Guy Zaken, en soldat som opererte D-9-buldosere i Gaza, vitnet i forrige måned for en Knesset-komité, der han sa at han og hans mannskap «kjørte over hundrevis av terrorister, døde og levende». En soldat han tjente sammen med begikk seinere selvmord, en av minst 10 kjent for å ha begått selvmord siden starten av krigen. Rundt 1 600 lider angivelig av posttraumatisk stresslidelse.

Tal Mitnick, Israels første samvittighetsmilitærnekter mot landets utslettelseskrig i Gaza, har endelig blitt løslatt fra militærfengsel etter å ha sonet seks påfølgende dommer på til sammen mer enn seks måneder, den lengste perioden noen gang sonet av en israelsk militærnekter, og fritatt fra å tjene i den israelske hæren. 18-åringen var den første personen siden 7. oktober-krigen mot palestinerne brøyt ut, som avviste den obligatoriske innkallingen av unge mennesker på samvittighetsgrunnlag.

Han sa: «Jeg er lettet over å bli fritatt etter så lang tid. Heldigvis, jeg hadde en anledning til å spille en rolle i kampen mot krigen og okkupasjonen.» Han la til: «Det er voksende stemmer i vårt samfunn som innser at bare fred kan garantere sikkerhet, og at den eneste måten å komme seg ut av syklusen og skape en annen framtid for begge folkene er en våpenhvile og en gisselavtale.»

Mitnick er en av tre unge mennesker som har nektet å tjene i IDF som samvittighetsmilitærnektere.

19-år-gamle Sofia Orr ble i juni løslatt etter å ha tilbrakt 85 dager i militærfengselet Neve Tzedek, etter å ha nektet å la seg verve. Hun sa til IDF: «Jeg nekter å verve meg for å vise at endring er nødvendig, og at endring er mulig, for sikkerheten og tryggheten til oss alle i Israel-Palestina, og i navnet av empati som ikke er begrenset av nasjonal identitet.» Hun forklarte: «Jeg nekter å verve meg fordi jeg ønsker å skape en virkelighet der alle barn mellom Jordanelva og [Middel-] havet kan drømme uten bur.»

Til tross for at hun ble dømt til flere strekk i militærfengsel, nektet hun fortsatt innkallingen. «Jeg innså at hæren ikke står for de grunnleggende verdiene jeg vokste opp med, om å løse konflikter med dialog, med empati, og med solidaritet og likeverd – som ikke er hvordan den behandler dens egne soldater og ikke hvordan den oppfører seg eksternt i okkupasjonen og krigen. Det er et system som iboende er veldig aggressivt og voldelig, og jeg kan ikke ta del i noe slikt system.»

En tredje ung israeler, Ben Arad, sitter fortsatt fengslet, etter i april å ha blitt dømt for å ha nektet å la seg innkalle.