Tal Mitnick, en 18-år-gammel vernepliktig til Israels forsvarsstyrker (IDF), nektet å tjene og ble dømt til 30 dagers fengsel. Mitnick er en av hundrevis av israelske tenåringer som har nektet militærverving i år for å protestere mot okkupasjonen av Palestina. Hans nekting ble en lynavleder i israelsk politikk på grunn av hans dom og den skarpt formulerte politiske uttalelsen han publiserte på sosiale medier, som reiv ned argumentene til genocidets forsvarere.
Festning Israel krever alltid en endeløs strøm av ferske rekrutter, garantert gjennom Israels vernepliktslover, som pålegger både menn og kvinner militærtjeneste, inkludert reservisttjeneste inntil 40-årsalder eller lengre.
Israel er en garnisonstat. Statens marine kontrollerer strengt den delte kystlinja med Gaza-stripa; piloter krysser himmelen for å teppebombe palestinerne eller unndra seg luftforsvar på vei til Iran; dronepiloter opererer verdens tetteste rekognoseringsnettverk; etterretningsagenter fanger opp og behandler daglig millioner av signaler; spioner utfører attentater i utlandet; og ingeniører opprettholder et massivt kjernefysisk arsenal, missilskjoldet Iron Dome, og sofistikerte cyberoperasjoner. Vestbredden er overfylt med unge fotsoldater som vokter illegale bosettinger, patruljerer endeløse sjekkpunkter, og utdeler militærjustis mot en okkupert befolkning.
Militærtjeneste fungerer som en rørledning til privat industri, og utplassering i konkurrerende militærenheter er en forutsetning for spesialiserte karrierer. Spørsmålet «I hvilken enhet tjenestegjorde du?» er den israelske ekvivalenten til «Hvordan er været?» og et manglende svar kan invitere til fordømmelse.
Mitnicks beslutning om å nekte ville derfor når som helst være en modig trass. Midt i det xenofobiske antipalestinske hysteriet som er pisket opp for å rettferdiggjøre genocidet i Gaza, får den enda større betydning. Til tross for utbredte vervingsfritak innvilget på grunnlag av religiøse, helsemessige og stadig flere mentale helsemessige årsaker, ser sioniststaten Mitnicks nekting på grunnlag av en samvittighetsnekterstatus som forræderisk, og gjør følgelig et eksempel av ham.
Mens førstegangsnektelse ofte får en dom på 7 til 10 dager har Mitnick blitt dømt til tretti dagers fengsel, hvorpå han igjen vil bli innkalt, igjen vil nekte og møte ytterligere straff, for å virke avskrekkende for andre som vurderer lignende protester mot den israelske statens krigsforbrytelser.
Mitnick publiserte en uttalelse på Twitter/X, som fastslo: «Vold kan ikke løse situasjonen, verken av Hamas eller av Israel. Det finnes ingen militær løsning på et politisk problem.» Han legger fram det politiske problemet i et klart og kraftfullt språk: «Før krigen voktet hæren bosettingene, opprettholdt den morderiske beleiringen av Gaza-stripa og opprettholdt status quo for apartheid og jødisk overherredømme i landet mellom Jordan [elva] og [Middel-] havet.»
Israel er en apartheidstat, støttet opp gjennom «stadig dypere undertrykkelse, spredning av hat og utvidelsen av fascistisk politisk forfølgelse innen Israel», med Mitnicks ord.
Han tar sikte på fascistiske argumenter for kollektiv avstraffelse, og bemerker nylige meningsmålinger i Gaza som fant bare 26 prosent støtte for Hamas før 7. oktober, og kritiserer «den kriminelle løgna at det ikke finnes uskyldige sivile i Gaza».
Mitnick trekker gjentatte ganger paralleller mellom Hamas og den israelske militærstaten, og kritiserer deres «korrupte interesser» og bruken av «vold og krig ... for å øke støtten til regjeringen og få brakt kritikk til taushet». Han avskyr IDFs «skyt først» mandat, som førte til drapet av tre israelske gisler som ble skutt til døde der de «viftet med et hvitt flagg og ropte på hebraisk». Han spyr av tanken på hvor mange uskyldige palestinere som har blitt mejet ned uten påskudd under det pågående genocidet. Av Gazas mer enn 21 000 offisielt myrdede – uten tvil en alvorlig undertelling – er mer enn 70 prosent kvinner og barn.
Israelske embetsrepresentanter bruker genocidalt språk fritt og har full støtte fra USA for deres vilkårlige drapshandlinger.
Mitnick refererer også til en forsettlig tilbaketrekking av israelske styrker rundt Gaza i dagene før invasjonen som førte til «forlatelsen av innbyggerne i sør og i hele landet». Denne konspirasjonen og drapet av rømte gisler har rystet det israelske samfunnet, og har ført til oppfordringer om statsminister Benjamin Netanyahus avsettelse for inkompetanse og forræderi.
Mitnick insisterer: «Det er viktig å skille mellom vanlige mennesker og generaler og selvtjenende mennesker som sitter i spissen for systemet.» Han mener at både for israelere og palestinere ønsker «de aller fleste menneskene å leve et godt og trygt liv, ha et sted for deres barn å leke etter skoletid, og få endene til å møtes ved slutten av måneden».
Ifølge Mitnick: «For å kunne endre må et alternativ settes på plass, et alternativ til Hamas, og et alternativ til det militaristiske samfunnet vi lever i.»
Oppfordringen til en radikal transformasjon av samfunnet får brei oppslutning over hele verden, spesielt blant unge mennesker, og reflekterer en objektiv endring i sosiale relasjoner. Men så modige som Mitnick og andre «refuseniks» enn er, det er utilstrekkelig å protestere mot politikerne og pengeinteressene som er besatt av krig, i håp om å «presse» dem til å arbeide mot deres interesser. Det eneste håpet for å få slutt på imperialistutbyttingen som har ført til denne 75-år-lange konflikten er å forene masseprotestbevegelsen som har brutt ut over hele verden og orientere den mot arbeiderklassen, den eneste revolusjonære kraften som er i stand til å velte kapitalistsystemet som er rotårsaken til krig.