«Det anses ikke lenger skammelig å unndra seg militærtjeneste»

Undergrunnsjournalister snakker om krigstrøtthet og glidningen til diktatur i Ukraina

World Socialist Web Site gjennomførte nylig et intervju med journalister fra det Kharkov-baserte underjordiske journalistkollektivet assembly.org.ua. Nettstedet publiserer nyheter om sosiale anliggender og miljøproblemer og kamper i Øst-Ukraina. Det forfekter en slutt på krigen nedenfra, fra soldatene selv, i opposisjon til både den ukrainske og den russiske regjeringen. Journalistene erklærer også deres støtte til kampanjen for å få løslatt den ukrainske antikrigsosialisten Bogdan Syrotiuk.

Nedenfor publiserer vi intervjuet med mindre redigeringer for lengde og klarhet. Det ble gjennomført før den 16. juli, da de nye lovene for den nåværende massemobiliseringen trådte i kraft. Som journalistene forklarer har disse lovene over natta dramatisk forverret situasjonen for masser av arbeidere og unge mennesker i Ukraina. De er nå gjenstand for straffeforfølgelse dersom de ikke oppdaterer deres militære registreringsdata.

Clara Weiss: Deres nyhetskanal fokuserer på situasjonen i Kharkov, som har vært ved sentrum av krigen. Kan dere beskrive situasjonen i Kharkov vanlige mennesker står overfor? Hvordan er de sosiale betingelsene?

Assembly: Kharkov er egentlig ikke ved sentrum av krigen. Etter den 24. februar 2022 løp frontlinja rett langs byens ringvei og dens nærmeste nordlige utkant. I september samme år rullet den tilbake til den russiske grensa (30 km fra byen i rett linje). Etter grenseangrepet av russiske tropper 10. mai 2024, stoppet fronten 20 km fra byen.

Hver dag fortsetter angrep med ballistiske missiler og styrte flybomber. Målene til russiske tropper er militær infrastruktur, energifasiliteter, industriselskaper. Skader på boligbygninger rundt dem plager dem ikke i det hele tatt. Alle har generelt blitt vant til daglige strømbrudd i mange timer, som varer opptil en halv dag. Blackoutene har pågått siden missilangrepet den 22. mars i år. Strømforsyningen besørges fra andre regioner.

Av før-krigsbefolkningen på rundt to millioner er rundt halvparten igjen i Kharkov. Det er nå ingen stor utstrømming, for de som hadde et sted å dra til har for det meste reist for lenge siden. De som er igjen har noen alternativer: Det å være hjemløs i en kjeller eller et telt, og leve på 2 000 hryvnia (rundt $ 50 i måneden) i betaling som besørges til internt fordrevne; det å gå i fengsel for å ha unndratt seg mobilisering, eller å melde seg inn i hæren. Og derfra kommer du bare tilbake i ei kiste, eller etter å ha desertert, eller etter å ha gitt en bestikkelse.

Mange gater og nabolag i Kharkov var nesten tomme allerede før den store russiske invasjonen på grunn av den ujevne befolkningsfordelingen. Nå prøver innbyggere som er gjenstand for militærinnkalling ikke å forlate deres hjem: 60-dagersperioden for menn fra 18 til 60 år for å oppdatere deres militærregistreringsdata utløp den 16. juli, og da åpnet den fullskala safarisesongen: Enhver som ikke har oppdatert deres militære registreringsdata vil allerede offisielt bli ansett som en unnviker med alle konsekvensene – fra med tvang å bli pågrepet på gatene og ført til det territorielle rekrutteringssenteret, til ei bot på fra 17 000 til 25 500 hryvnia (fra $ 415 til $ 622). Som referanse, gjennomsnittslønna i Ukraina i 2023 var 17 400 hryvnia i måneden (rundt $ 424).

Om Ukraina er Europas bakgård, er Kharkov Ukrainas bakgård. Folk bor her enten av kjærlighet til spenning, eller av fullstendig håpløshet. Om gjennomsnittsalderen i Kharkov i 2020 var 35 år, ifølge daværende ordfører Gennady Kernes, så besto byens befolkning i begynnelsen av den fullskala krigen for det meste av pensjonister, og nå er gjennomsnittsalderen for befolkningen rundt 50. Selv om dette kun er det visuelle inntrykket man får på offentlige steder, på grunn av mobiliseringen. Selvfølgelig er det steder hvor vervingsteamenes raid ikke er en trussel, for eksempel på strender og kafeer, der det ryktes at eierne gir bestikkelser. Det er mye folk der, spesielt i helgene.

Akkurat som før krigen skjer det jevnlig økologiske katastrofer i Kharkov. I slutten av februar 2024 ble således alle fire elver i byen plutselig svarte på grunn av et stort oljeutslipp etter at russiske droner angrep et oljedepot beliggendee mellom boligbygninger, som tidligere var bøtelagt for mangel på normal brannslokkingsinfrastruktur. En av de to furuskogene i byen døde nylig ut på grunn av global oppvarming. Den første dagen av årets sommer begynte den andre gjenværende furuskogen å bli hogd ned for å utvide et grustak. Befolkningen i et nærliggende nabolag fikk stoppet det og har siden fulgt med for å sørge for at skogsarbeiderne ikke gjenopptar forsøket.

En protest fra innbyggere i Kharkov som forsøker å redde den lokale skogen. [Foto: Med tillatelse fra Assembly.org.ua]

Nettstedet vårt er nesten det eneste som støtter demonstrantene. Tilhengere av grustaket begrunner tiltaket med at det trengs sand og tømmervirke til byggingen av festningsverk, og ingen bryr seg om ødeleggelsene av et økosystem beskyttet av internasjonale avtaler.

Forgiftede elver og vannkilder i Kharkov. [Foto: Med tillatelse fra Assembly.org.ua]

Vi ser ingen grunn til å tro at den offisielle holdningen til miljøet skulle endre seg i tilfelle en russisk okkupasjon av Kharkov. Selv om vi vurderer at sprengingen av Kakhovka-demningen ikke er bevist å være gjort av deres tropper, kan aleine den barbariske avskogingen av Sibir sammenlignes med det amerikanske militærets miljøødeleggelser i Vietnam. Det er veldig vanskelig å forestille seg at de med en slik tilnærming til naturen hjemme ville bry seg om den ukrainske økologien.

CW: Hvordan har stemningen i befolkningen endret seg med hensyn til krigen siden fjorårets mislykkede NATO-støttede motoffensiv?

Motoffensivens fiasko har forårsaket apati og et ønske om å forlate Ukraina. Mange i Kharkov og andre russisktalende byer, som i 2022 avviste deres morsmål som «fiendens språk», har byttet tilbake til å bruke det. Populariteten til Trump, Erdogan, Orban og andre utenlandske politikere som snakker om en fredelig løsning på konflikten vokser også.

En krigsveteran som har mistet et bein og ei kvinne står foran en kirkegård med krigsofre i Ukraina. [Photo: Assembly.org.ua ]

I sin tur har alle talerørene til presidentens kontor og oligarkiet begynt å kaste skitt på unnvikere fra militæret (forstått som alle som ikke tilhører samfunnets høyere sjikt og som ikke ønsker å tjene i hæren), emigranter eller dem som ønsker å forlate, så vel som dem i Ukraina som snakker russisk. Relatert disse kategoriene mennesker har den velkjente stalinistiske retorikken om «fiender av folket», «lovløse», «staten kommer først», «ikke et skritt tilbake», osv. blitt klart gjenopplivet.

Men det er ikke noe snakk om å åpne grensene slik at alle disse «falske ukrainerne» kan overlate landet til de «mest verdige borgerne» – forretningen med løsepenger fra fangenskap er en kolossal business for myndighetene. Konsekvensen av dette hysteriet er at det ikke lenger anses som skammelig å unndra seg militærtjeneste. Allerede i april i år, da loven om mobilisering ble vedtatt, begynte videoer med stolte ukrainske menn som sang sanger som «Jeg er en unnviker» å få millioner av visninger på sosiale nettverk.

Til slutt, fra i vinter til i dag, har det vært ei spontan bølge av direkte gateaksjoner mot regime-representanter. Forleden dag presenterte Assembly teksten «Med bajonett og granat». I den gjennomgår vi dusinvis av slike episoder, som vi skiller fra hendelser med russisk-støttet sabotasje, og trekker noen politiske konklusjoner.

En meningsmåling utført av Razumkov-senteret i forrige måned spurte ukrainere hvorvidt de anser det som skammelig å unndra seg militærtjeneste. 29,1 prosent mener at det er det, 46,1 prosent mener det ikke er det, og en annen fjerdedel var usikre (eller sannsynligvis redde for å velge det andre svaret). De eldre (over 60 år) er de som fordømmer unnvikere mest – 37 prosent.

Utfall av en meningsmåling utført i juni 2024. Den spurte om ukrainere anser det som «skammelig å unndra seg militærtjeneste nå, i krigstid». 46,1 prosent svarte «nei», 29,1 prosent svarte «ja» og 24,8 prosent sa de hadde «vansker med å svare på spørsmålet». [Foto: Med tillatelse fra Assembly.org.ua]

CW: Hvordan vil dere beskrive diskusjoner som finner sted i en typisk arbeiderklassehusholdning i Kharkov i dag? Hvilke bekymringer har folk?

Folk er ganske tilbaketrukne nå, så enhver beskrivelse ville ikke være helt representativ. Det kan sies at regjeringens avhengighet av direkte vold for å fylle opp hæren og for å styre landet generelt spiller Russland i hendene: Det er en atmosfære av fullstendig demoralisering, likegyldighet til byens skjebne og et ønske om å forlate og komme seg så langt unna som overhodet mulig. Mange oppfatter ankomsten av den russiske hæren som et mindre onde fordi russerne der ikke har innført forbud mot å reise utenlands for menn i alderen fra 18 til 60 år.

Vårt tidsskrift prøver å konfrontere disse sentimentene, der det beviser at man ikke burde stole på Kremls nåde, og man burde ta ens liv over i egne hender. Men selv blant folk som ikke har noen illusjoner i denne forbindelse og ganske enkelt er lei av krigen, er høyreekstreme konspirasjonsteorier om «en krig for å eliminere ukrainere og for bosetting av jøder i Ukraina», og den slags vidt utbredt.

Interessen for venstreorienterte ideer er også voksende, men foreløpig langt mindre. Mest sannsynlig skyldes dette at vestlige sosialister og anarkister foretrekker å begrense seg til verbale fordømmelser av krigen, som ikke har noen effekt på noe i Ukraina, i stedet for å gå til ukrainske ambassader med forlangender om å åpne grensene. Selvfølgelig, det er vanskelig å forestille seg at et diktatur skulle etterkomme slike forlangender. Men framfor alt vil slike handlinger vise den ukrainske arbeiderklassen at den ikke er aleine om sine problemer. Uten dette, vi har det vi har.

Situasjonen på arbeidsmarkedet er for tiden omtrent som følgende:

Selv om et stort antall Kharkov-virksomheter har blitt ødelagt eller evakuert, mangler selv de som er igjen her personell. Tilbake til våren 2023 begynte en mangel på arbeidskraft å gjøre seg gjeldende i hele Ukraina, selv av ufaglærte arbeidere. Menn i massevis gjemmer seg for mobilisering, kvinner ønsker ikke å gjøre hardt arbeid eller de har ikke de nødvendige kvalifikasjonene, arbeidsmigranter fra tredjeland telles bare i hundretall over hele landet.

For på en eller annen måte å tiltrekke seg personell hever selskapene lønningene. Denne lønnsveksten, mot bakteppet av en fallende økonomi, øker levekostnadene i Ukraina. Dette for ikke å nevne det faktum at regjeringen har forpliktet seg overfor IMF til å heve gass- og strømsatsene for å unngå mislighold av utenlandsgjelda. Økningen av energiprisene fører i sin tur til en enda større økning av matvareprisene. Og det er også en planlagt heving av skatter for å dekke militærutgifter. Naturligvis, krigstrøtthet og diskusjoner om når fredsforhandlingene starter er nå svært viktige temaer for arbeiderklassen. Vi håper at våre publikasjoner bidrar til å redde livene til i det minste noen av dem som ikke ønsker å dø for andres yachter og villaer.

CW: Vår kamerat Bogdan Syrotiuk ble arrestert for å ha opponert mot krigen fra et sosialistisk og internasjonalistisk ståsted. Er det andre tilfeller av arrestasjoner av motstandere av krigen?

Totalt, bare i 2023, utstedte ukrainske domstoler 1 274 dommer i straffesaker for å unndra seg militærtjeneste (Art. 336 i straffeloven). Dette er en tredjedel av de 3 746 dommene som er utstedt siden begynnelsen av den russiske invasjonen i 2014. Blant dem er både betingede dommer og reelle fengselsstraffer.

For eksempel, siden høsten 2023 har domstolene i vår region sluttet å utstede betingede dommer i henhold til denne artikkelen – alle begynte å bli gitt tre års fengsel, selv om mange unnvikere går med på dette alternativet, i håp om å unngå hæren og kanskje til og med komme ut tidligere under amnestiet. Alexei Matukhno fra Kharkov konfronterer nå opptil 8 år for å «forhindre den legitime aktiviteten til de væpnede styrkene i Ukraina og andre militære formasjoner under en spesiell periode» (Art. 114-1 i straffeloven), dvs. for å ha lagt igjen kommentarer i en lokal chat på slutten av 2023 om lokaliseringen av stevninger til hæren. Det ser ut til at dette er den første presedensen for en slik straffeforfølgelse i landet som ikke er relatert til administrasjonen av kanaler på sosialmedieappen Telegram der slike lokaliseringer ofte er angitt (dommer for slike tilfeller i forskjellige regioner er allerede ganske vanlige.)

Når det gjelder forfølgelsen av dem som er motstandere av krigen fra et sosialistisk og internasjonalistisk ståsted, slike mennesker er det enda ikke mange nok av i Ukraina til å utgjøre en alvorlig trussel for regimet. Derfor er hovedmålene for undertrykkingen mennesker som er langt unna politikk og som rett og slett ikke vil slåss. I tillegg, uten å være personlig kjent med saken er det ofte umulig å forstå hvorvidt en bestemt person virkelig er imot krigen: Både i Ukraina og i Russland beskriver de som faktisk støtter den andre stridende parten seg selv offentlig som «antikrigsaktivister».

Memetisk ramme som viser, til høyre, en mann som blir tvangspågrepet på ei Kharkov-gate vinteren 2024, og til venstre den klassiske tegneserien «På offensiven» fra den første verdenskrigen. [Foto: Med tillatelse fra Assembly.org.ua]

CW: Kan dere beskrive endringene som har skjedd i Ukraina de siste årene, ikke bare siden 2022, men også siden 2014-kuppet, med hensyn til ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og foreningsfrihet. Vil dere si det er demokrati i Ukraina?

Om det ikke er noen mannlig befolkning på offentlige steder og det er varebiler som kjører i gatene som under Hitler-okkupasjonen av Kharkov, og fanger forbipasserende i kjellere for å bli banket opp og torturert, sier dette mye om situasjonen hva angår rettigheter og friheter. Selvfølgelig begynte denne glidningen inn i diktatur rett etter Maidan [i 2014], da den illojale halvparten av befolkningen ble erklært for å være «feil», målet var å tvangsassimilere dem eller presse dem ut av landet.

Ukraina bærer nå kjennetegnene av en totalitær stat, som åpent bestemmer for befolkningen hvilken musikk den skal lytte til, hvilket språk den skal snakke og hvilken kirke den skal gå til. Men vi tror ikke at situasjonen ville vært mye bedre om Maidan hadde blitt undertrykt: Den samme politikken ville blitt gjennomført relatert den pro-vestlige og nasjonalistiske delen av samfunnet, som tilfellet har vært i Hviterussland etter undertrykkingen av protester der i 2020 og landets de facto okkupasjon av Russland.

På samme tid, i hele det regjeringskontrollerte territoriet i Ukraina vises daglig videobevis for hvordan bekymrede forbipasserende hjelper til å forsvare dem som kidnappes på gata mot vervingspatruljer. De bruker ofte fysisk makt, men vi vet bare om ett eksempel på rettsforfølgelse for dette: Da ei gruppe kvinner 29. mars i Khmelnytsky-regionen knuste ruta på en militær minivan under stevningsutdelingen, ble ei av dem bøtelagt med 85 hryvnia (rundt $ 2) for smålig hooliganisme (dette var faktisk prisen på stokken hun knuste vindusglasset med).

Det vil si, en viss relativ frihet til å samles gjenstår fortsatt i Ukraina. I motsetning til i Russland, hvor det ikke er noen offisielt forbudte språk og nasjonale kulturer, grensene er åpne for menn til å forlate (bortsett fra for dem som har mottatt en stevning til hæren), og den voldelige oppsamlingen av menn for militærtjeneste blir bare utført for vernepliktige, mens fronten er bemannet med kontraktssoldater. Men der kan du til gjengjeld pådra deg en straffesak og bli fengslet bare for ei uautorisert streikevakt.

Det er ganske åpenbart at omfanget av rettigheter og friheter under kapitalismen bestemmes av størrelsen på lommeboka, og styringsklassen har langt flere muligheter til å utdanne sine barn på deres morsmål eller kjøpe seg muligheten til å forlate Ukraina. Ikke desto mindre, Det ukrainske næringsrådet, som forener 113 ledende bransjeforeninger bestående av 28 000 bedrifter, oppfordret ved starten av året Verkhovna Rada (parlamentet) til å revidere utkastet til mobiliseringsloven.

Men ingen fjernet imidlertid verken sperringen av bankkontoer for unnvikere eller forbud mot deres eiendomstransaksjoner, eller inndragningen av førerkort, eller retten til vilkårlig å beslaglegge transportmidler eid av foretak for militær anvendelse, eller andre regler som borgerskapet kalte «ikke-konstitusjonelle». Som vi kan se, staten kan tillate seg å ignorere selv sin egen oppfatning – fordi den lever på bekostningen av vestlige partneres økonomiske base. Generelt befinner Ukraina seg nå et sted halvveis mellom Det amerikanske konføderasjonen og Nord-Korea.

CW: Hvordan har denne «glidningen til diktatur», som dere kaller det, påvirket arbeidet til journalister som dere?

Først av alt, lokal journalistikk har praktisk talt dødd ut (denne prosessen ble fullført tidlig i 2022). Sosialmedia og massemedia har generelt blitt til nyhetsaggregatorer, som ganske enkelt distribuerer offisielle pressemeldinger. Naturligvis, under slike betingelser, kan heller ikke publikasjonene fra Assembly refereres av landsdekkende media. Våre ukrainske lesere klager noen ganger over at de ikke får tilgang til Assembly’s nettsted.

Skjermdump av ei feilmelding ukrainske lesere mottar når de prøver å få tilgang til Assembly.org.ua. [Foto: Med tillatelse fra Assembly.org.ua]

Vi mottar ingen tilskudd fra utlandet – andre organisasjoner vil ikke risikere å havne i trøbbel med myndighetene ved å finansiere et motinformasjonsinitiativ. Vårt håp ligger utelukkende hos likesinnede. På denne lenka kan dere gi oss en engangsdonasjon eller forplikte dere til en månedlig donasjon. Ethvert beløp er veldig viktig for oss, fordi Assembly åpner øynene for folk nedenfra til dette samfunnet, og publiserer nyttige ting for å hjelpe dem med å redde liv. Ingen vet hvilken innvirkning noen av ordene våre vil ha!

CW: Hjertlig takk for intervjuet.

Loading