Partilederen for Forbundet av venstrekrefter – Partiet for en ny sosialisme (SLS) sankker i dette intervjuet med WSWS om forfølgelsen av hans parti, de voksende antikrigsentimentene i Ukraina og hundretusenvis av døde ukraineres innvirkning på samfunnet. Partiet hans forfekter et forhandlet oppgjør med Russland og har vært forbudt siden begynnelsen av krigen. Til tross for våre veldokumenterte politiske forskjeller med partiet SLS’ politiske alliert, deriblant Die Linke (Venstrepartiet) i Tyskland, har WSWS konsekvent forsvart [engelsk tekst] SLS’ demokratiske rettigheter, og vi oppfordrer alle våre lesere til å motsette seg den NATO-støttede Zelenskyj-regjeringens statsledede tilslag mot Ukrainas opposisjonspartier som agiterer mot krigen. WSWS har de siste månedene publisert en serie av Goldarbs viktige artikler om den innenlandske situasjonen i Ukraina.
Clara Weiss (CW): Ditt parti er forbudt i Ukraina og har blitt forfulgt av regjeringen. Kan du beskrive for våre internasjonale lesere den forfølgelsen partiet har møtt, og står overfor i dag? Hva er den nåværende situasjonen for de i Ukraina som krever en slutt på denne krigen?
Maxim Goldarb (MG): Sammen med 12 andre opposisjonspartier ble partiet «Forbundet av venstrekrefter» forbudt i Ukraina først ved en beslutning truffet av Sikkerhets- og forsvarsrådet og et presidentdekret (våren 2022). Deretter utstedte Den administrative domstolen i Lviv en lignende beslutning om å forby SLS (i all hovedsak en blåkopi, som for andre forbudte opposisjonspartier).
Det er bemerkelsesverdig at kjennelsen ble avsagt i Lviv, og ikke i Kiev der partiet er registrert, som loven krever. Ifølge vår informasjon er domstolene i Lviv under full kontroll av presidenten i det ukrainske parlamentet, Verkhovna Rada, som er president Zelenskyjs mann, og de utfører enhver oppgave tildelt dem. Jeg vil gjerne understreke at SLS er det eneste partiet som ikke har akseptert myndighetenes beslutning.
Vi anket forbudet inn for Ukrainas konstitusjonelle domstol, mot nettopp den loven som ligger til grunn for forbudet av opposisjonspartier i landet, og vi har appellert til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (ECHR) i Strasbourg mot de ukrainske domstolenes beslutning om å forby partiet. Våre innsigelser er for tiden til behandling. Forfølgelsen av opposisjonen begynte i «industriell» skala helt fra begynnelsen av krigen.
Mange SLS-medlemmer har blitt tvunget under jorda, en del av partiledelsen ble tvunget til å forlate landet av frykt for fengsel og død, en av partiets tidligere ledere og grunnleggere ble absolutt uten juridisk grunnlag kastet i fengsel. Praktisk talt alle lederne av våre territoriale partiorganisasjoner har blitt innkalt og forhørt av Sikkerhetstjenesten (SB) i Ukraina. Partikontoret i Kiev har vært utsatt for hærverk der dokumentasjon og datautstyr ble stjålet.
Hva angår situasjonen for personer i Ukraina som tar til orde for en umiddelbar slutt på konflikten og vil ha fredsforhandlinger, er de utsatt for ekstrem fare for deres liv og frihet: De er erklærte fiender av staten, statsforrædere, kollaboratører og har i all hovedsak blitt fredløse. De kan ransakes, arresteres og holdes fengslet uten rettslige beslutninger i månedsvis, og til og med år. Deres eneste feiltak er at de prøver å uttrykke deres synspunkter, som strider mot styringselitens og presidentens politikk. Regjeringen har panikkangst for framveksten av et samfunn med divergerende opinion, fordi den erkjenner at det ville bringe den nærmere sin egen undergang.
CW: Ulike kilder anslår antallet ukrainere som allerede har dødd i denne krigen fra 150 000 og opp til 300 000. Dette er et helt forferdelig tall, spesielt for et land som har en relativt liten befolkning – den var i begynnelsen av krigen i underkant av 40 millioner, og er nå enda mindre. Hvordan vurderer du effekten på samfunnet av tapet av så mange liv, på stemningen i befolkningen, og for landets framtid?
MG: Tallene du nevnte er virkelig forferdelige, selv om de ble nevnt av mange i Amerika selv før motoffensiven begynte, så jeg antar at de er langt høyere nå. Den ukrainske regjeringen holder disse forferdelige tallene hemmelige, men sannheten finner på en eller annen måte uansett veien inn i informasjonsrommet, og inn i samfunnet. En ungarsk publikasjon skrev for eksempel tidligere i år om flere jernbanekjølevogner fulle av døde soldaters levninger, nært grensene til Ungarn. Jeg gjentar at tall, som anslår antallet krigsofre til flere hundre tusen, også ble uttrykt seint i fjor av europeiske politikere, folk i militæret og i offentligheten (for eksempel, Ursula von der Leyen), så vel som amerikanere som ([Robert J.] Kennedy, [Mark] Milley, [Tucker] Carlson, osv.). Følgelig er min antakelse, beklageligvis, at tallene nå er nærmere en halv million mennesker. Dette vil utvilsomt påvirke landets demografiske situasjon, fordi de som har dødd eller blitt forkrøplet var funksjonsfriske ukrainske menn i reproduktiv alder.
Forøvrig må vi ikke glemme at minst 5 millioner ukrainske kvinner har forlatt landet i løpet av krigen, for de flestes del også funksjonsfriske og i reproduktiv alder, sammen med deres barn. De fleste av dem har nå funnet seg arbeid i utlandet, deres barn har begynt på lokale skoler og institutter, og de er i ferd med å finne seg til rette og tilpasse seg lokale skikker og regler. Tror du mange av dem vil komme tilbake til dette ødelagte landet? Det var et retorisk spørsmål. Så i den forstand vil Ukraina beklageligvis bli ruinert. Spesielt om vi tar i betraktning at også deres ektemenn, etter at fiendtlighetene er over (og før eller siden slutter enhver krig) vil dra etter dem for å gjenforenes med deres familier.
Informasjonen om krigstap, uansett hvor mye myndighetene bestreber seg for å skjule den – ved bare å tilgjengeliggjøre lik ett for ett, ved å forby all publisering om de reelle dødstallene – finner åpenbart sin vei inn i hverdagens utvekslinger: Slektninger, venner, naboer, kolleger, nære venner, bekjente – alle snakker om og formidler informasjon om saker og ting de selv, deres pårørende eller bekjente opplever. Og den slags informasjon brer seg som ild i tørt gress.
Og dette påvirker først og fremst menns vilje til å tjene i hæren: Det er ikke uten grunn at en av militæroffiserene med ansvar for hærens rekruttering for en måned siden skrev at bare 20% av alle vernepliktige er villige til å tjene i hæren. Det bekreftes også av en nylig publisert artikkel i britiske Guardian som bemerket at unge mennesker, som hører om gutters massedød ved fronten, på alle nødvendige måter forsøker å unndra seg deres militærtjeneste. Den langtrukne krigen har en tilsvarende stor innvirkning på den generelle stemningen i det ukrainske samfunnet, der befolkningen begynner å bli sliten og krigstrøtt: Det snakkes mer og mer om fred, det er mer og mer mistillit til presidentens og regjeringens politikk. Jeg mener, massen av slike stemmer har enda ikke nådd det kritiske målet, men under gitte betingelser vil den det i løpet av det neste året.
CW: I én artikkel for WSWS beskrev du de kriminelle metodene anvendt av regjeringen for mobiliseringen. Hva er dagens situasjon i den forbindelse? Og hvordan tolker du Zelenskyjs sparking av lederne for militære rekrutteringskontorer i forrige uke?
MG: Situasjonen med mobilisering, mer presist sagt med dens metoder, har ikke endret seg til det bedre, snarere tvert imot, den har forverret seg. Oleksyi Arestovytsj, en tidligere rådgiver for Zelenskyj, uttalte i et nylig intervju at opptil 400 000 flere må mobiliseres! Og gitt mine svar ovenfor, da kan du forestille deg hvordan myndighetene vil prøve å tvinge folk (der bare én av fem ønsker å slåss) til å gå i krigen under deres banner. Metodene vil bare bli verre. Allerede nå har det i provinsregioner og distrikter begynt å mangedobles antall tilfeller av voldelige interneringer av menn, både gruppvis og på individuell basis; for tvangslevering til militære rekrutteringskontorer under våpentvang, for videre forsendelse til fronten.
I Kiev har ingenting av dette skjedd enda: Myndighetene har tradisjonelt sett vært redde for å skape nervøsitet i hovedstaden, men snart vil de samme metodene bli brukt på menn i hovedstaden, det er jeg sikker på. Hva angår den varslede sparkingen av militærkommissærer over hele Ukraina, da vil jeg svare på denne måten: Presidenten er først og fremst en god, profesjonell skuespiller av høy kvalitet; han har veldig god sans for hans publikums stemning, og han bestreber seg hele tiden for å få det til å applaudere ham (i overført betydning i dette tilfellet).
Hans beslutning/uttalelse her er rettet mot tre forskjellige målgrupper: Først og fremst, de amerikanske myndighetene – «se hvordan jeg bekjemper korrupsjon»; som nummer to, vanlige ukrainere – samme sak, pluss å skape oppfatningen av en rettferdig og tøff leder. Spesielt gitt vanlige folks tilsynelatende og velkjente misbilligelse for militærkommissærer og andre embetsfunksjonærer som har gjort seg feite. Som de tredje, hæren, mer presist, dens menige soldater og det lavere befalet. Han prøver å skape et inntrykk av rettferdig behandling av veteranene som har kjempet i denne krigen, ved angivelig å straffe dem som ikke har stilt opp, og de korrupte offiserene i de bakre rekker og militærkommissærene (og frontoffiserer og soldater i kamp har alltid en negativ holdning til ‹bakrottene›). Så dette er en form for «flørting» med hærens menige, som presidenten så sårt trenger nå, gitt hans stidigheter med toppfolka i hæren. Så fra dette synspunktet er hans sparking av de militære rekrutteringsoffiserene veldig utspekulert og smart.
CW: Du skrev også for WSWS om demoleringen av andre-verdenskrig-monumentene og glorifiseringen av Bandera og andre ukrainske nasjonalister og fascister. De glorifiseres nå også i Vesten. Kan du snakke om disse styrkenes rolle i Ukrainas historie og deres rolle i dagens ukrainske samfunn?
MG: Som en ukrainsk statsborger beklager jeg at folk som Bandera og andre nazikollaboratører nå er hevet til rang av helter. Det er dessverre tilfelle, men jeg er sikker på at denne enorme feilen vil bli radikalt korrigert.
CW: Tusen takk for intervjuet.