Labor-administrasjonen i Victoria holdt sist fredag, i samarbeid med den føderale Labor-regjeringen, en statsbegravelse i Melbourne for Stefan Romaniw, som døde plutselig i Polen 26. juni. Romaniw ble hyllet som en mangeårig leder av det ukrainsk-australske samfunnet, som i mange år også hadde sittet i regjeringsoppnevnte «flerkulturelle» rådgivende styrer og paneler.

Romaniw var imidlertid langt mer enn det. Han viet hele hans liv til å forfekte høyreekstrem ukrainsk nasjonalisme og var en svoren tilhenger av de ukrainske styrkene som under den andre verdenskrigen kollaborerte med nazistene. Fra 2009 til 2022 var Romaniw den globale lederen av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister-Bandera (OUN-B), det internasjonale nettverket som ble opprettet direkte av disse krigsforbryterne for å fremme deres fascistprosjekt.

En statsbegravelse er en sjelden ære, og Romaniws var ikke en lavmælt affære. Delstaten Viktorias Labor-premier Jacinta Allan talte, mens tidligere Liberal-National-statsminister Tony Abbott og andre høytstående politiske figurer var til stede.

Den prominente regjeringsministeren og tidligere Labor-lederen Bill Shorten formidlet kondolanser fra statsminister Anthony Albanese. Shorten leverte deretter hans egen hyllest, ekstraordinær både for dens overstrømmende ros og for å erkjenne den intime forbindelsen mellom Romaniw, en mann som folk flest aldri hadde hørt om, og den føderale regjeringen.

Shorten erklærte: «De siste dagene har jeg skimtet hans imponerende tilstedeværelse, til og med følt at jeg har sett hans ansikt i folkemengdene på flyplassen. Men det er ikke ham... Kanskje har vi i sorg en blanding av ønsketenkning. Vi søker fortsatt hans kloke rådgiving. Trangen er fortsatt der for å søke den vage godkjenningen fra den karismatiske lederen.»

Romaniw ble ikke hyllet til tross for hans råtne politiske orienteringer, men på grunn av dem. Det ble gjort klart av beslutningen fra Allan og Shorten om å tale sammen med Oleh Medunytsia, en høyreorientert ukrainsk politiker som er den nåværende lederen av OUN-B.

Episoden, som ikke har fått noen mediegransking overhodet, er høyst avslørende. Den minner om hva som skjedde i Canada i september i fjor da Yaroslav Hunka, en 98-år-gammel ukrainsk veteran fra Adolf Hitlers Waffen SS, ble invitert til det nasjonale parlamentet og gitt en stående applaus.

På samme måte som med hyllingen av Hunka, en mann direkte involvert i nazistenes Holocaust, kan hyllestene av Romaniw bare forstås i sammenheng med utbruddet av imperialistkrig globalt. Spesielt at USA og alle landets allierte, deriblant Canada og Australia, promoterer og bringer fram fascistiske styrker som del av Washingtons stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina.

Amerikansk imperialisme provoserte fram Putin-regimets reaksjonære invasjon, og bruker den til å forfølge lenge hegnede planer for en direkte konflikt med Moskva, med sikte på å stykke opp Russland og sikre seg landets naturressurser, som forberedelse til en enda større krig mot Kina. Disse krigsmålene er paralleller av nazistenes utryddelseskrig mot Sovjetunionen, og bruker de samme ukrainske nasjonaliststyrkene som bisto Hitlers prosjekt.

At figurer som Hunka og Romaniw er tilgjengelige peker på de vestlige imperialistmaktenes mange tiår lange kultivering av østeuropeiske fasciststyrker, som kan dateres tilbake til den kalde krigen.

En hengiven tilhenger av Stepan Bandera og Yaroslav Stetsko

Det ligger i hemmelighetsfulle fascistnettverks karakter, spesielt dem hvitvasket av imperialistmaktene, at Romaniws offentlig tilgjengelige biografi, i det minste på engelsk, er vag. Han ble født i Melbourne i 1955, hans foreldre, en ukrainsk og en tysk, emigrerte til Australia i kjølvannet av den andre verdenskrigen. Det er ikke klart om Romaniws foreldre hadde vært politisk aktive, men det var en tid da den føderale regjeringen og immigrasjonsmyndighetene tok imot et stort antall østeuropeiske fascister.

Romaniw var angivelig aktiv i Den ukrainske ungdomsforeningen fra en tidlig alder, hvorfra han ble rekruttert til OUN-B.

OUN ble grunnlagt i 1929, og var en typisk europeisk fascistorganisasjon fra mellomkrigsårene, basert på etnisk ukrainsk nasjonalisme, intens antisemittisme, andre former for rasisme og fiendtlighet mot det internasjonalistiske perspektivet som hadde ført til arbeiderklassens Russiske revolusjon i 1917. WSWS har tidligere gjennomgått i detalj den reaksjonære historien til OUN og hvordan organisasjonen kollaborerte med nazikrigsforbrytelser, blant annet her, her og her.

Organisasjonen anså Hitlers krig mot Sovjetunionen som deres egen. Som med alle ukrainske nasjonalistiske formasjoner i historien var OUN avhengig av en imperialistmakts beskyttelse. Men dette var ikke ganske enkelt et bekvemmelighetsekteskap, da OUN delte nazistenes rabiate antikommunisme og antisemittisme og utviklet deres egen fascistiske ideologi, assosiert med en virulent form for kristendom og glorifiseringen av den mer rurale vestlige delen av landet.

Organisasjonen ble splittet i 1940, langs stort sett taktiske linjer, med OUN-B ledet av Stepan Bandera, som det ble etablert en Führer-kult rundt, og Yaroslav Stetsko. OUN-B gjennomførte pogromer mot minoriteter, deriblant jøder, som organisasjonen identifiserte med kommunisme, og polakker. Den etablerte væpnede bataljoner, og koordinerte med nazistene for at de skulle fungere som en framskutt kampstyrke under Operasjon Barbarossa, invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941. Nazistene ble ønsket velkommen til Ukraina av begge fraksjoner av OUN, som deltok i massedrap av jøder og andre uhyrlige krigsforbrytelser.

OUN-B-lederne erklærte en ny ukrainsk fasciststat, med Stetsko som leste en proklamasjon som utnevnte Bandera til dens leder og lovet at den nye enheten ville «arbeide tett sammen med Det nasjonalsosialistiske Større-Tyskland, under lederskapet av dets leder Adolf Hitler, som danner en ny orden i Europa og verden og hjelper det ukrainske folket til å frigjøre seg fra moskovittisk okkupasjon.»

Nazistene forkastet disse planene og plasserte OUN-B-ledere i en form for myk internering. OUN-B organiserte bataljoner, deriblant Den ukrainske opprørshæren (UPA), skulle fortsette å slåss sammen med nazistene, og var involvert i ytterligere forbrytelser som inkluderte massakrer av jøder og polakker.

Stetsko, under internering, skulle produsere et dokument som hevdet: «Moskva og jødedommen er Ukrainas største fiender og bærere av korrumperende bolsjevikiske internasjonale ideer. Jeg erkjenner den unektelig skadelige og fiendtlige rollen til jødene, som hjelper Moskva med å slavebinde Ukraina ... Jeg støtter derfor ødeleggelsen av jødene og hensiktsmessigheten av å bringe tyske metoder for å utrydde jødedommen til Ukraina.»

Dette var på alle måter like fascistisk som nazistene.

I kjølvannet av den andre verdenskrigen og det tyske nederlaget, vendte OUN-B-lederne seg til de vestlige imperialistmaktene, og omprofilerte seg som demokratiske krigere mot det «totalitære» Sovjetunionen, men uten noen gang fundamentalt å endre deres fascistprogram. Bandera ble myrdet i 1959 av sovjetagenter. Stetsko forble aktiv i flere tiår, og ledet OUN-B fra 1968 til hans død i 1986, i tillegg til å ha tilsyn med Antibolsjevik-blokka av nasjoner, et nettverk av fascister og antikommunister fra hele Øst-Europa og De baltiske statene.

Da Stetsko døde samlet hans nærmeste medarbeidere og tilhengere seg i Berlin. Stefan Romaniw var blant dem og talte på vegne av Den ukrainske ungdomsforeningen. Romaniw, av Bill Shorten og Australias Labor Party hyllet som en inspirasjon og en «karismatisk leder», gjorde det klart at hans egen «karismatiske leder» var den gamle nazisten, og at han ville bære hans fakkel videre.

«Her vi står ved denne graven avgir vi dette hellige løftet», erklærte Romaniw. «Du, vår uforglemmelige venn, etterlater deg mennesker fra den yngre generasjonen som ønsker å utføre ditt uoppfylte jordiske oppdrag. Jeg tar farvel med deg, vår kjære Leder, i den ukrainsk ungdommens navn.» Romaniw var den gangen 31-år-gammel og hadde åpenbart vært aktiv i ukrainsk fascistpolitikk på høyt nivå i noen år.

En fascistagent for imperialismen i Ukraina

Tjuetre år seinere, i 2009, ble Romaniw utnevnt til den globale lederen av OUN-B. Som en understreking av betydningen av Romaniws oppstigning og hans sentrale plass i banderist-scenen, hadde bare syv personer gått foran ham som leder av OUN-B siden organisasjonen ble grunnlagt i 1940. Disse inkluderte Bandera selv, hans nære medarbeider Stepan Lenkavskyi – som var direkte involvert i den andre verdenskrigens pogromer av jøder – Stetsko og Stetskos kone.

Romaniws funksjonstid sammenfalt med en massiv utvidelse av amerikansk imperialismes tiår-lange pådriver for å utnytte det stalinistiske byråkratiets endelige svik, oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, for direkte å underlegge seg Russland.

Romaniw var den internasjonale banderistlederen da Ukraina ble forvandlet til en frontlinjestat i denne krigspådriveren. Det er ingen tvil om at siden hans helter fungerte som de facto agenter for Nazi-Tyskland, tjente Romaniw som en de facto eller direkte agent for amerikansk og alliert imperialisme.

Hans aktiviteter i denne perioden ble ikke gjenstand for noen gransking i den australske eller engelskspråklige pressen, og derfor er bare en fragmentarisk oversikt tilgjengelig. Den uavhengige antifascistforskeren Moss Robeson har rapportert om banderist-nettverket internasjonalt. Det følgende bruker materiale han har publisert på hans blogg og på X/Twitter.

Opptak fra 2012 viser Romaniw smilende der han nikker bifallende sittende på første rad på landskonferansen til partiet Svoboda. På samlingen talte Svoboda-leder Oleh Tyahnybok. Han sluttet seg til Svoboda i 2004, etter å ha blitt utvist fra hans forrige parti for å ha holdt en tale på gravstedet til OUN-tilknyttede andre verdenskrigskjempere, som han hyllet for å ha kjempet mot «moskovittene» og «jødene og annet avskum som ønsket å ta bort vår ukrainske stat». I løpet av de påfølgende årene skulle Tyahnybok gjentatte ganger oppfordre til offisielle etterforskingerer av «de kriminelle aktivitetene til organisert jødedom i Ukraina».

Et sentralt vendepunkt kom på slutten av 2013 og begynnelsen av 2014. Den demokratisk valgte regjeringen til president Viktor Janukovitsj nektet å signere en frihandelsavtale med EU og forfulgte i stedet større økonomiske bånd med Russland.

Midt i en eskalerende amerikansk pådriver mot Russland og Kina skapte denne beslutningen en febrilsk stemning blant imperialistmaktene. Deres respons var å orkestrere en regimeskifteoperasjon, som involverte utplasseringen av amerikanske tjenestepersoner på toppnivå og promotering av en «Euromaidan»-bevegelse mot Janukovitsj. Sjokktroppene for denne bestrebelsen ble besørget av Svoboda og tilknyttede organisasjoner, som den fascistiske paraplyorganisasjonen Høyre sektor.

Bilder fra denne perioden viser Romaniw på bakken, der han deltar i Maidan-hendelsene, sammen med andre senior banderistemigranter. De var uten tvil involvert i å utløse blodbadet som skulle omfatte voldelige sammenstøt, gjentatte beleiringer av det nasjonale parlamentet og et kupp som fjernet Janukovitsj.

Det er bemerkelsesverdig at Romaniw dukker opp på et fotografi sammen med Tyahnybok rundt denne tiden. Tyahnybok spilte en sentral rolle i kuppet, og opptrådte sammen med det amerikanske kongressmedlemmet John McCain og andre amerikanske tjenestepersoner, før han til slutt ble innvilget audiens av USAs daværende visepresident Joe Biden.

Kuppet og installasjonen av en mer føyelig USA-orientert regjering resulterte i en borgerkrig, der østlige deler av landet med store russiske befolkninger avviste det nye Kiev-regimet. Ytre høyre- og banderistpartiene, til tross for generelt ensifrede meningsmålinger, leverte sjokktroppene som ble anvendt av Kiev-regjeringen i borgerkrigen og for å undertrykke innenlandsk opposisjon. Romaniw ser ut til å ha reist ofte til Ukraina og holdt «Bandera-opplesninger», for å promotere ideene til hans fascisthelter, så vel som til Tyskland, USA og andre vestlige land.

USAs intervensjon eskalerte dramatisk i siste halvdel av 2021, inkludert trekk for å integrere Ukraina inn i NATO, og brøyt røde linjer nedlagt av Putin-regimet. Det bevisste målet var å provosere fram Putins reaksjonære invasjon i februar 2022 som et virkemiddel for å igangsette en direkte konflikt med Russland.

Australia støttet fullt ut disse trekkene og har nå besørget militærhjelp til det ukrainske regimet for mer enn en milliard dollar. Da Albanese besøkte Ukraina i juli 2022 og kunngjorde militær støtte, ble han personlig ledsaget av Romaniw. På den tiden var Romaniw fortsatt leder for OUN-B. Dette understreker det faktum at Albanese og de andre imperialistlederne som underbygger konflikten var fullt klar over de fascistiske kreftene Kiev-regjeringen var basert på.

Romaniw ser ut til å ha vært fram og tilbake til Ukraina gjennom hele krigen. Nekrologer i den offisielle pressen bemerket at han døde i Warszawa, men få indikerte hva han gjorde i regionen.

Den gamle OUN-lederen hadde faktisk vært i Kanaus, Litauen, for grunnleggingsmøtet til «Den antiimperiale blokka av nasjoner», der han ble valgt til visepresident. Organisasjonen er modellert etter Stetskos «Antibolsjevik-blokk av nasjoner».

En artikkel på nettstedet til Den ukrainske verdenskongressen uttalte positivt: «Blant deltakerne var representanter fra Den ukrainske verdenskongressen og ledere fra de nasjonale frigjøringsbevegelsene i Tatarstan, Itsjkeria, Basjkortostan, Kalmyk Oirat, Tjserkessia, Erzyan-Mastor, Buryatia, Karelia og andre regioner.»

De fleste av disse stedene er i Russland. Samlingen hadde diskutert muligheten for at Ukraina skulle fungere som et knutepunkt eller ei utskytningsrampe for bevegelser i disse regionene. Gitt disse separatistformasjonenes reaksjonære karakter, ofte basert på etnisitet og religion, og det russiske regimets autoritære karakter, er det all grunn til å mistenke at Romaniw gned skuldre med figurer og organisasjoner som planla terroristangrep i Russland. Det samsvarer med Biden-administrasjonens støtte til ukrainske angrep inne på russisk territorium og hele perspektivet for den imperialistiske krigspådriveren, som er å stykke opp Russland.

Konklusjon

Romaniw oppsto tydeligvis ikke fra ingensteds. Det skal bemerkes at Stetsko selv besøkte Australia i 1957 og 1964 og holdt politiske diskusjoner på høyt nivå, og at selv flere tiår seinere ble avsløringer av østeuropeiske nazikollaboratører dekket over, og så godt som ingen ble stilt for retten.

Et element i promoteringen av Romaniw var det politiske etablissementets portrettering av ham som en godartet «lokalsamfunnsleder». Både Labor- og koalisjonsregjeringene, på delstatlig og føderalt nivå, installerte banderister i ei rekke ledende stillinger relatert til «flerkulturelle» affærer. Gitt OUNs eksplisitte rasisme, kan dette bare beskrives som en eksersis i massiv politisk kynisme.

Hyllestene av Romaniw er en advarsel for arbeiderklassen. Pådriveren for imperialistkrig betyr en gjenoppliving av alle de verste formene for kapitalistbarbari, inkludert hevingen av fascistiske krefter, som vil bli brukt både til å forfølge krigsmål og til å undertrykke utbredt opposisjon.

Til slutt bør det bemerkes at Romaniws statsbegravelse sammenfalt med en intensivert kampanje, som stempler som antisemittisme all motstand mot det USA- og Australia-støttede israelske genocidet i Gaza. Mens de truer venstreorienterte demonstranter som opponerer mot massedrap av palestinere, glorifiserer Labor-lederne arven etter en person som i hele hans voksne liv var assosiert med en organisasjon direkte involvert i Holocaust.