Nazi-kollaboratørene i Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og dens paramilitære fløy, Den ukrainske opprørshæren (UPA) og deres ledere var involvert i mange forbrytelser, også mot den ukrainske befolkningen. Men for mange i Ukraina i dag er deres illevarslende navn ikke synonymt med kriminelle drapsmenn, men derimot navnene på deres nasjonalhelter. Gater, stadioner og kaféer er oppkalt etter dem, og monumenter er reist over hele landet til deres ære.

Ukrainske borgerlige nasjonalister har alltid påstått at Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikken ikke var en legitim stat, som dagens borgerlige Ukraina er det, og at Sovjet-Ukraina derfor ikke var Ukraina i det hele tatt.

Den røde armés frigjøring fra fascistokkupasjonen i oktober 1944, og seieren over fascismen i Tyskland i mai 1945, utgjorde for dem ikke en frigjøring, og ingen seier, men derimot Sovjet-Russlands nye okkupasjon av Ukraina. De aksepterer bare som en legitim statsdannelse den ukrainske staten utropt sommeren 1941, da SS-divisjonen «Nachtigall» og Stepan Banderas hæravdeling «Roland» gikk inn i det nazi-okkuperte sovjetet Lvov (Lviv); og forøvrig den ukrainske kapitaliststaten som oppsto som resultat av gjenopprettingen av kapitalisme og det stalinistiske byråkratiets likvidering av Sovjetunionen [i 1991]. De som ikke tidligere delte, eller for den del heller ikke i dag deler deres visjon om et kapitalistisk Ukraina, gjør de ukrainske borgerlige nasjonalistene til gjenstand for politisk undertrykkelse.

Fra 1944 til 1953 raste det en borgerkrig [engelsk tekst] i det den gang gjenerobrede og sovjetiserte Vest-Ukraina, mellom OUN-UPA på den ene siden og den stalinistledede Røde armé på den andre. Gjennom hele denne perioden mottok OUN-UPA, som tidligere hadde kollaborert med nazistene, finansiering, våpen og annen støtte fra imperialistmaktene og deres hemmelige tjenester, ikke minst fra USAs nyetablerte CIA.

Historikere mener nå at OUN-UPA i denne borgerkrigen i de vestlige områdene av Ukraina drepte nesten 25 000 sovjetsoldater, politimenn og grensevakter, to-og-et-halvt-tusen partiarbeidere og rundt seks hundre styreledere for kollektivgårdsbruk og landsbyråd. Blant de som ble drept var det 30 distriktskomitéledere, 32 ledere og nestledere for distriktenes eksekutivkomitéer, 37 ledere av regionale partiavdelinger og Komsomol-komitéer, og hundrevis av representanter fra de lokale sovjetene. OUN-UPA myrdet også, ifølge historikeren Grzegorz Rossoliński-Liebe [engelsk tekst] mer enn 20 000 sivile ukrainere.

Dette inkluderer ikke de mange titalls tusener, og kanskje sågar hundretusener, av jøder og polakker i Ukraina som under nazistenes okkupasjon av Ukraina ble slaktet ned av de ukrainske fascistene. Det totale antallet mennesker som ble myrdet av Banderistene har faktisk blitt utradert av historien, men minnene om deres grusomheter og alt det sovjetiske folkets blod de lot renne i Ukraina er dypt inngrodd i arbeiderklassens bevissthet.

Ingen av disse minnene finner man i dag i noen bøker, selv om man så absolutt burde. Jeg var så heldig å få snakket med noen som overlevde disse grusomhetene, og takket være WSWS kan deres minner nå berettes til et internasjonalt publikum.

Jeg har i løpet av mitt liv møtt mange mennesker som bidro til å forme min oppfatning av Bandera-folkene, mer enn noen skriftlig kilde. Den første tilfeldige samtalen jeg hadde om temaet var med min eldre nabo, som jeg hadde kjent lenge og opprettholdt et vennskap med fram til hennes død i 2021. Under vår spasertur sommeren 2012 fortalte hun meg om en hendelse hun var utsatt for da hun var ung.

Hun mintes hvordan hun en gang var på en kafé i nærheten av jernbanestasjonen, og satt ved et bord sammen med en mann, som var et tilfeldig bekjentskap hun møtte der. Der han småpratet med henne, ble han var en mann som satt ikke så langt fra dem. Han gjenkjente ham umiddelbart som en Banderist og gjorde henne oppmerksom på ham. Kort etter denne hendelsen fikk hun vite at hennes nye bekjent var funnet i skogen med halsen skåret over. Dette fant sted i Vest-Ukraina.

Min andre samtale om Banderistene og deres forbrytelser fant sted i mars 2013. En gammel mann fortalte meg og noen av mine venner om hans barndom i en landsby i regionen Ivano-Frankivsk. Det han fortalte oss om grusomhetene han hadde opplevd som barn, var sjokkerende. Fire år etter denne samtalen foreslo jeg at vi igjen skulle møtes for at jeg kunne skrive ned hans minner. Her er hans beretning som jeg den gangen dokumenterte, nå nesten 6 år siden.

Jeg ble født i 1934. Kusina mi ble drept av Banderistene bare fordi hun etter krigen fikk seg arbeid i kantina der hun lagde mat for sovjetsoldatene.

Jeg minnes også en dag da det om kvelden ble banket på vinduet i bondehuset vårt. Stefaren min åpnet døra, og det ble ropt ut til ham: «Stopp der! Har du en Browning?» Han svarte dem: «Hvor skulle jeg ha fått tak i noe slikt ifra? Jeg er bare en bygningsarbeider!»

Da bandt de hendene hans med piggtråd, og dagen etter fant man ham, men i en annen landsby, i en brønn, kastet ned med huet først sammen med andre etniske polakker.

Mannen mintes også en opplevelse fra en dag han skulle over til en annen landsby.

Jeg så en mann stå nært et tre ved veien. Jeg ropte over til ham: «Hvor skal du, kamerat? Er du på vei dit jeg skal?» Jeg ropte til ham igjen: «Hei, kamerat!» Da bestemte jeg meg for å gå nærmere bort til ham, og jeg rørte ved ham – han var hengt.

Han meldte seg med i Komsomol, men som han mintes: «Jeg ville ikke fortelle mora mi at jeg hadde blitt med i Komsomol, så hun ikke skulle bekymre seg, fordi de kunne rapportere meg [til de ukrainske nasjonalistene.]» Han fortsatte:

En dag var jeg ute og bada i elva sammen med vennene mine, satt det to Bandera-menn ved siden av oss. De satt der og skrøyt til hverandre: «Vi kom til hytta, vi hadde mye godt [våpen] med oss, og følte oss sterke, så vi drepte dem alle sammen; og vet du hva, den gamle kona levde fortsatt, så vi skøyt på henne: Hun snudde seg igjen, og først med det tredje skuddet fikk vi drept henne.»

Han mintes også hvordan NKVD [Sovjetunionens sikkerhetstjeneste og hemmelige politi fra 1934 til 1946] på et tidspunkt delte ut pamfletter rettet til UPA-bandene: Dersom dere overgir dere til sovjetmyndighetene, vil ingenting skje med dere. Mange av dem [UPA-krigerne] kom da ut fra skogene, men de ble alle samme natt drept av Bandera-krigerne, også alle i deres familier.»

Han fortsatte:

Jeg traff en gang ei jente i nabolaget vårt, og kort tid etter så jeg henne ligge midt på veien med hodet revet av, ved siden av en Banderist som også var død. De hadde sannsynligvis flyktet fra NKVD-forfølgelse, og Banderisten sprengte både seg selv og henne i været med en granat. Banderistenes ledende krefter i felten var stort sett velstående kulaker [o. anm.: russisk for storbonde; betyr også knyttneve], som eide landeiendommer det ble betalt tiende for.

Den siste av hans erindringer jeg gjorde opptak av retter lys på legenden om at Banderistene sloss mot nazistene under okkupasjonen.

Nå sier de at Banderistene sloss mot nazistene – i alt av hva jeg kan huske var det bare én gang at en tysker skøyt en Banderist. Det var en gang da de to, som begge var godt fulle, begynte å skyte på hverandre. Tyskeren drepte Banderisten der og da, mens han selv kom seg til sykehus. ...

Banderistene sloss ikke mot tyskerne. Dersom tyskerne var på gang og skøyt et sted, da løp de og gjemte seg. Da våre tropper angrep dem, da sloss de sammen med tyskerne mot Den røde armé.

Min tredje samtale fant sted med min nabo, som var født i 1937. Etter krigen flyttet han til nord i regionen Khmelnitskyj for varigheten av hans fars tjeneste i Den røde armé. Han fortalte meg om hans fars opplevelse, sammen med soldatkolleger, da de dro til skogs for å finne ved. De ble angrepet av Bandera-krigere og faren hans fikk granatsjokk som følge av det angrepet.

Banderistene hadde gjemt våpen i huset der de bodde. Det oppdaget de først etter ei ulykke, da en ung mann på hans egen alder under en fisketur ble sprengt i lufta av en granat. Han fortalte meg også en beretning han hadde hørt i hans landsby: Sultende Banderister var på søk etter mat. Mange i landsbyen var ikke tilbøyelige til å by dem det, enten fordi de var redde eller rett og slett ikke ville. En eldre bondemann, som ville beskytte hans eneste ku, sov i fjøset og bandt kua til beinet sitt. Vel, det hjalp ham ikke – da han våknet, var det bare kuhodet igjen bundet til beinet hans, og hva ellers de hadde etterlatt seg.

Den siste samtalen fant sted en gang rundt november 2018. Det var en samtale med ei eldre dame som fortalte meg om hennes livs store tragedie: Hun ble som 18-åring etterlatt som enke fordi mannen hennes, som hadde dratt til Vest-Ukraina på forretningsreise, ble drept av Bandera-krigere. Det var andre samtaler der jeg ble fortalt om hvordan Bandera-folk tok sårede sovjetsoldater fra et militærsykehus for så å drepe dem og brente dem opp ute i skogene. Om hvordan de brøyt seg inn i sovjetsoldatenes brakker nattestid og drepte dem der de sov.

Når man hører alle disse erindringene og beretningene fra mennesker som selv opplevde alt dette, forstår man hvor sann beretningen til den ukrainske kommunistforfatteren Yaroslav Halan faktisk var. I hans berømte pamflett «Hva er det som ikke har ikke noe navn?» skrev han:

Det er ei 14-år-gammel jente som ikke tåler synet av kjøtt. Når folk steker koteletter i hennes nærvær blir hun bleik, og skjelver som et aspeløv.

For noen måneder siden, ei natt med syngende spurver, kom væpnede menn til ei bondehytte nær byen Sarna og knivstakk eierne. Jenta så med gru på hennes foreldres smerter.

En av bandittene satte et knivspiss mot barnets strupe, men i siste øyeblikk ble en ny «idé» født i hans hjerne.

For Stepan Banderas ære, du skal få leve! Og for å forsikre at du ikke sulter ihjel, så legge vi igjen mat til deg. Kom igjen, gutter, skjær henne opp litt svinekjøtt!

 «Gutta» syntes om tanken. De fant fram fat og skåler fra hyllene; og få minutter seinere vokste det foran den desperate jenta et berg av kjøtt, skåret fra hennes fars og mors blødende lik.

Dette er hva de degenererte bandittene som kaller seg «ukrainske nasjonalister» – Bandera, Bulbov, Melnikov – har kommet til. Deres aktiviteter de siste årene er en kontinuerlig kjede av ville grusomheter, monstrøst uhemmet opptreden og uovertrufne provokasjoner.

Halan, som var en sovjetkorrespondent ved Nürnbergprosessene i 1948, der lederne av Nazi-Tyskland sto for retten, ble selv drept på hans kontor i Lvov (Lviv) av Banderister som i 1949 tidelte ham elleve øksehugg i hodet.

I dag, akkurat som den gang, er forbrytelsene til dem som kaller seg Banderas ideologiske etterfølgere og tilhengere, nesten for mange til å kunne ramse opp. Som den gang er de en blodig flokk sjakaler i kapitalens tjeneste, der de løper fra den ene kapitalisten til den andre. Men der de endrer deres betalere, endrer de ikke deres essens. Det er ingenting annet enn tilbakeståenhet og dyrisk hat i deres ansikter og sinn. Deres ideer er reaksjonære.

Og likevel, nettopp disse Bandera-ideene blir i dag promotert, ikke bare av imperialistene og de borgerlige ukrainske nasjonalistene som rettferdiggjør OUN-UPAs forbrytelser, men også av dem som kaller seg ukrainske nasjonal-kommunister, som vil berettige alle disse grusomhetene ved å hevde at alt dette var forårsaket av de politiske uhyrlighetene begått av Stalin i Vest-Ukraina.

Men er det mulig å rettferdiggjøre dem som gjorde byene og landsbyene i Vest-Ukraina til et reelt helvete på jord, som torturerte mødre og barn, som fylte landsbybrønnene med lik av ukrainere og russere, jøder og polakker?

Ja, det var mange av dem som ble intimiderte, bedratt, fornærmet og urettmessig undertrykt, men det er ikke noe grunnlag for å framstille Banderist-fascistene som «frihets»-krigere mot stalinismen.

Vi ortodokse trotskister fastholder at den historiske sannheten om hendelsene som fant sted i de vest-ukrainske landområdene på 1940- og det tidlige 1950-tallet må etableres og avklares. Det stalinistiske byråkratiet nektet å bekjempe den ukrainske fascismen ved å mobilisere arbeiderklassen, og engasjerte seg i stedet i en voldelig byråkratisk undertrykking, ofte målrettet mot mennesker som var fullstendig uskyldige. Som trotskister har vi alltid på det sterkeste fordømt,  og fordømmer til i dag, stalinismen og undertrykkelsen og volden assosiert med den.

Dette kan imidlertid på ingen måte berettige terroren og det nasjonale og politiske genocidet som ble sluppet løs av Ukrainas borgerlige nasjonalister og fascister. De som sådde død, frykt, sorg og tårer over de ukrainske landområdene, som helte blod inn i bondehyttene, som fylte brønnene med lik, da må ikke bli nasjonalhelter. Det er bare én ting å si – Skam! – Skam på alle dem som under påskudd av kritikk av stalinismen prøver å ferdiggjøre OUN-bandenes forbrytelser [engelsk tekst].

Folk i Ukraina og over hele verden må få vite, og må aldri glemme, hvem imperialistene har hentet deres støtte fra og anvender i deres kamp for deres hegemoni, og for videreføringen av arbeidernes undertrykking under kapitalens åk.