Ledende politiske figurer fra imperialistmaktene og internasjonale media var fulle av moralsk forargelse denne uka over et russisk missilangrep på et barnesykehus i Ukraina. Medskyldige til Israels genocid i Gaza som har krevd over 186 000 menneskeliv, ifølge et estimat fra det prestisjetunge medisinske tidsskriftet The Lancet, anklaget Russland for brudd på folkeretten og forlangte at ledende tjenestepersoner ble holdt ansvarlig for krigsforbrytelser.

En FN-undersøkelse fant at det var «stor sannsynlighet» for at et russisk kryssermissil traff barnesykehuset Okhmatdyt i Kiev, ødela toksikologisk avdeling og drepte to mennesker. Ytterligere 16 ble såret i angrepet, del av et missilangrep over hele landet som krevde minst 38 menneskeliv. En uttalelse fra den russiske regjeringen klandret et prosjektil avfyrt av ukrainske luftvernsystemer for eksplosjonen på sykehuset.

USA og Storbritannia var blant flere vestlige land som oppfordret til et hastemøte i FNs sikkerhetsråd for å fordømme angrepet. Den nyvalgte britiske statsministeren Keir Starmer fordømte Russland for å «angripe uskyldige barn», blant de «mest fordervede av handlinger». Storbritannias utenriksminister David Lammy uttalte: «Vi må stille de ansvarlige for Putins illegale krig til ansvar.» Josep Borrell, EU-sjef for utenrikspolitikk, fordømte Russland for «hensynsløs målretting av ukrainske sivile».

Store internasjonale medier, deriblant New York Times og CNN i USA, og The Guardian og BBC i Storbritannia, hadde prominent dekning av missilangrepet, med tilhørende foto- og videoreportasje. Timing, som de sier, er alt. Bildene av halvnakne pasienter hastet ut av en sykehusbygning, noen fortsatt koblet til oksygen og annet medisinsk utstyr, sammenfalt perfekt med begynnelsen av NATO-toppmøtet i Washington. Kunngjøringene at NATO massivt eskalerer krigen med Russland ved å etablere et permanent kontor i Ukraina, og tar direkte kontroll over forsyningen av våpen til Kiev, ble innrammet mot bakteppet av «barbariet» av Russlands målretting av sykehus og barn.

Hykleriet involvert her er forbløffende. Det høyreekstreme israelske regimet har med våpen levert av amerikansk og tysk imperialisme massakrert rundt 8 prosent av Gazas befolkning, og lagt den sivile infrastrukturen øde. Sykehus har blitt omgjort til krigssoner og massegraver, skoler og universiteter er utslettet, og flertallet av enklavens boligenheter er enten jevnet med bakken eller skadet.

Likevel har ingen av politikerne eller de redaksjonelle skriblerne som forlanger konsekvenser for Russland kritisert Netanyahu-regjeringens genocidale angrep. Tvert imot, de har tatt i bruk drakoniske metoder for statsrepresjon for å få brakt antigenociddemonstranter til taushet og svertet alle motstandere av Israels barbariske angrep som «antisemitter».

Ingen land kommer i nærheten av det kriminelle israelske regimet, bortsett fra kanskje USA, når det gjelder å ødelegge helsetjenestefasiliteter. Israel bombet i oktober 2023 al-Ahli-sykehuset i Gaza by og drepte nærmere 500 mennesker. Langt fra å respondere med oppfordringer om anklager om krigsforbrytelser, gikk imperialistmaktene over i høygir for å benekte Israels involvering i massakren. USAs president Joseph Biden sa i kjølvannet av angrepet at han «ikke har tillit til antallet [dødsofre] som palestinerne bruker».

En måned seinere raidet Israel al-Shifa-sykehuset, Gazas største før krigen. Dusinvis ble etterlatt døde da soldater fra Israel Defense Force (IDF) herjet gjennom anlegget, trakk pasienter fra sengene og arresterte medisinsk personell. Etter gjentatte raid ble sykehuset redusert til et tomt skall. Noen måneder seinere var al-Nasser-sykehuset i Khan Younis åsted for massegraver, inkludert lik med sår som antydet at IDF utførte massehenrettelser.

Ikke på noe tidspunkt fant de amerikanske eller britiske regjeringene det hensiktsmessig å kalle for et møte i FNs sikkerhetsråd for å fordømme Israels krigsforbrytelser, som i motsetning til mandagens påståtte russiske missilangrep var bevist utover enhver tvil. Heller ikke noen større aviser publiserte lederartikler eller kommentarer langs de linjer. Tvert imot, da Den internasjonale straffedomstolens hovedanklager utstedte arrestordrer for Netanyahu og hans forsvarsminister, Yoav Gallant, fordømte de ICC åpent, hva Biden-administrasjonen angikk, eller de holdt kjeft.

Hykleri av en slik grotesk målestokk kan ikke ganske enkelt forklares med dets ledende eksponenters personlige egenskaper. Snarere har det dype sosiale røtter. Imperialistmaktene er engasjert i en voldelig omfordeling av verden for å sikre seg brorparten av råvarer, ansamlinger av arbeidskraft og markeder for «sin» styringsklasse. Denne kampen fikk amerikansk imperialisme og dens NATO-allierte til å egge Russland til å invadere Ukraina for å utløse en lenge planlagt krig med siktemål å underordne Russland til status av en semikoloni. Det inkluderer også de nordamerikanske og europeiske imperialistenes støtte for Israels genocid i Midtøsten.

Spesielt Washington anser underkastelsen av Iran som avgjørende for å konsolidere sin kontroll over den energirike regionen og undergrave sine rivaler, framfor alt Kina. Asia-Stillehavet er nok et teater i den raskt utviklende tredje verdenskrigen, der USA og landets allierte hensynsløst eskalerer i retning krig med Beijing.

Den obskøne dobbeltmoralen som anvendes på kriger og krigsforbrytelser rundt om i verden, samsvarer alltid med imperialistmaktenes globale ambisjoner. Nivået av moralsk forargelse uttrykt av deres politiske og medierepresentanter avhenger av om de aktuelle handlingene fremmer eller er i konflikt med styringsklassens politikken.

Dette forklarer det faktum at mens Russlands president Vladimir Putin blir fordømt som en krigsforbryter og et monster som har eneansvar for krigen i Ukraina, skal statsminister Benjamin Netanyahu, gjennomtrukket av blodet til hundretusenvis av palestinere, reise til Washington D.C. om mindre enn to uker for å tale til en fellessesjon i Kongressen og møte Biden. Mens førstnevnte leder en stat som imperialistene ønsker å påtvinge et «strategisk nederlag» og stykke opp slik at de kan gripe dens naturressurser, leder sistnevnte en regjering som fungerer som den amerikanske imperialismens viktigste angrepsbikkje i Midtøsten.

De sosiale klassene som drar nytte av imperialistkrig, borgerskapet og privilegerte deler av middelklassen, tror faktisk, eller har i det minste overbevist seg selv om å gå med på, den pro-imperialistiske krigspropagandaen. De har støttet over 30 år med uavbrutt USA-ledede kriger som har blitt ført under påskudd om å beskytte «menneskerettigheter» og «demokrati», men som faktisk har lagt hele samfunn øde, fra Serbia til Syria, Irak, Afghanistan og Libya. Men deres propaganda har nådd et kvalitativt nytt nivå. De hevder nå å stå opp for ukrainsk «demokrati» mot russisk «diktatur», samtidig som de støtter sionistregimets «endelige løsning» av det palestinske spørsmålet.

Det faktum at borgerlig propaganda er i så skrikende strid med den sosiale virkeligheten, viser bare at disse sjiktenes materielle interesser, basert som de er på ran, plyndring og svindel i inn- og utland, er uforenlige med interessene til det store flertallet av verdens befolkning, arbeiderklassen. Det kapitalistiske profittsystemet, som deres interesser hviler på, er historisk foreldet og har ikke annet å tilby det moderne samfunnet enn nedstigningen til barbari.

Styringsklassen og dens vedhengere foreslår en nyfordeling av verden i deres interesser, som bare kan oppnås ved hjelp av verdenskrig. Dens forgjengere konstruerte på 1900-tallet monstrøse løgner for å legitimere to verdenskriger som krevde millioner av liv. Disse inkluderte den tyske imperialismens påstand under den første verdenskrig, utbasunert av sosialdemokratene og ledende intellektuelle, om at Hohenzollern-monarkiet ledet et korstog for forsvar av «kultur» og «sivilisasjon»; og britisk og fransk imperialismes insistering på at de førte en krig for «demokrati» i allianse med den russiske tsaren.

En gjentakelse av uhyrlighetene fra de to verdenskrigene i enda større skala, som med utplasseringen av atomvåpen truer selve menneskehetens overlevelse, kan bare avverges ved at den internasjonale arbeiderklassen tar opp kampen for en sosialistisk transformasjon av samfunnet.

Det å bekjempe styringsklassens pro-krig-propagandas dobbelthet og kynisme er en viktig del av kampen for politisk å mobilisere den internasjonale arbeiderklassen mot genocid og imperialistkrig. Bare om den er frigjort fra innflytelsen fra den borgerlige «offentlige opinion» med dens hyklerske moralisering, kan arbeidere erkjenne de virkelige sosiale interessene bak slike usannheter, og sette deres egen løsning opp mot verdenskrig og genocid: Programmet for sosialistisk verdensrevolusjon.