Hellas innførte fra begynnelsen av denne måneden formelt ei seks-dagers arbeidsuke, det første landet til å gjøre det i Den europeiske union (EU). Tiltaket skal for nåværende gjelde i bransjer som opererer på en turnusbasis, som produsenter og detaljforhandlere, men det kan i framtiden utvides til sektorer som turisme.

Den konservative Nytt demokrati-regjeringen (ND) benekter at tiltaket skal gjelde for offentlig sektor, men det kan utvides til områder som saniteten der der opereres med roterende skift.

Det nye tiltaket har lenge vært et krav fra arbeidsgiverforbundet Federation of Industries of Greece (SEV). Det vil tillate selskaper å øke arbeidsmengden for eksisterende ansatte uten å måtte ansette ekstra personell for å dekke skift eller betale overtidskostnader.

Seksdagers uka ble nedfelt i en arbeidslov vedtatt av den konservative Nytt demokrati-regjeringen i september i fjor. Grunnlaget for loven er et EU-direktiv fra 2019 som tar sikte på å innlemme i EU-sonen utbyttende praksiser som «nulltimerskontrakter», der arbeidsgivere ikke er pålagt å garantere arbeidere et bestemt antall timer. Den nye loven spesifiserer at en arbeidsgiver ikke kan forby «en arbeider å ta ansettelse hos andre arbeidsgivere», mens den gir arbeidere «alternativet» å jobbe opptil 13 timer dagen – den eneste grensa er den lovbestemte 11 timers hvilen fastsatt av gresk lov.

Med minstelønna satt til skarve € 830 i måneden, er mange greske arbeidere allerede tvunget til å jobbe flere timer for å få endene til å møtes, med én av seks tvunget til å arbeide mer enn én jobb.

Formålet med den nye loven er å formalisere og utvide de brutale arbeidsvilkårene arbeidere allerede møter. Arbeidsminister på den tiden, Adonis Georgiadis, kommenterte like før loven ble vedtatt: «Vårt formål er å gjøre arbeidsrelasjoner mer ærlige. Vi har ikke funnet opp noe nytt. Vi kartlegger bare det som allerede skjer i verden.»

Ifølge tall fra 2023 utarbeidet av EUs statistikkbyrå Eurostat, arbeider greske arbeidere flest timer i EU (39,8 timer i uka sammenlignet med EU-gjennomsnittet på 36,1 timer.) 11,6 prosent arbeider allerede 49 timer i uka eller mer – den høyeste andelen i hele EU, der gjennomsnittet er 7,1 prosent.

Det lille greske arbeidere tjener blir kontinuerlig erodert av prisstigninger. Ifølge april-tallene publisert av Eurostat hadde Hellas den nest-høyeste matvareinflasjonen i EU, på 5,4 prosent sammenlignet med EU-gjennomsnittet på 1,86 prosent. Nesten 50 prosent av den totale matvareinflasjonen er drevet av økningen av prisen på olivenolje – et grunnelement i det greske kostholdet – der prisene gikk opp med 63,7 prosent. Det 40 prosent lønnstillegget for den sjette arbeidsdagen, med 75 prosent ekstra dersom dagen er en søndag eller en helligdag, tilbyr liten kompensasjon for greske arbeidere som sliter med å få endene til å møtes.

Utarmingen arbeiderklassen konfronterer i dag er den direkte konsekvensen av de påfølgende innstrammingsrundene i løpet av det foregående tiåret, som ble pålagt av EU og Det internasjonale pengefondet som gjenytelse for å motta lån angivelig for å betale ned statsgjelda, som i 2010 var på € 330,57 milliarder. Økonomien krympet med 25 prosent, enestående for et europeisk land i fredstid. Ifølge OECD-tall falt reallønningene med en tredjedel fra 2007 til 2022, og greske arbeidere er i dag de fattigste i EU etter Bulgaria.

ND-partileder Kyriakos Mitsotakis erklærte da han talte i parlamentet før loven ble innført, at «kjernen i denne lovgivningen er arbeidervennlig, den er dypt vekstorientert og den bringer Hellas på linje med resten av Europa.»

Et rundskriv utgitt av den nye arbeidsministeren Niki Kerameus skisserte hvordan tiltaket med seksdagersuka skal implementeres. Det slår fast at en arbeidsgivers vedtak om å pålegge ei seksdagers uke erstatter eventuelle allerede inngåtte tariffavtaler som fastsetter ei femdagers uke. Rundskrivet opplyste at 30 minutters forberedelsestid for å ta av/på uniformer og sikkerhetsutstyr før og etter skift ikke inngår i 8 timers dagen.

ND-regjeringens samordnede angrep på arbeiderklassen har høstet den utbredt ros fra den globale finanseliten. Ratingbyrået Standard and Poor’s oppdaterte i sin april-rapport vurderingen av Hellas fra «stabil» til «positiv», og skrev at «greske myndigheter gjennomfører en omfattende agenda for strukturreformer og takler mangeårige flaskehalser».

Rapporten bemerket at «de positive utsiktene reflekterer vår forventning at det stramme finanspolitiske regimet vil fortsette å anspore til en reduksjon i relasjonen for statsgjeld, mens veksten burde fortsette å overgå den til Hellas’ jevnbydige i eurosonen.» I 2023 vokste Hellas økonomi med 2 prosent, i motsetning til Tyskland der økonomien krympet med 0,3 prosent.

Det er ingen overraskelse at innføringen av seksdagersuka har blitt møtt med stor tilslutning i tyske medier som et eksempel til etterfølgelse. Som det økonomisk mektigste landet i EU ledet det tyske borgerskapet angrepene på greske arbeideres levestandarder. Det tyske nyhetsnettverket RDS erklærte: «Vi må ta lærdom av grekerne», mens Deutsche Welle spurte om tiltaket kunne bli en modell for andre land.

Den tyske finansavisa Handelsblatt kommenterte at «landet som tyskere, ledet av rapporter i utallige tabloider, for ti år siden avfeide som late, står i spissen for debatten om lengden på arbeidsdagen. Den konservative regjeringen i Athen har gitt arbeidsgivere muligheten til å etablere ei seksdagers uke.» Artikkelen søyt: «Mens økonomer og arbeidsgivere er enige om at gjennomsnittlig arbeidstid må øke [i Tyskland], går kollektive kontrakter og sosial utvikling i motsatt retning.»

Handelsblatt kommenterte at innføringen av seksdagersuka ikke hadde ført til «en storm av protester», og tilskrev det til det faktum at «mangelen på faglærte arbeidere plager landet for mye».

Mangelen på protester skyldes at all motstand mot agendaen for innstramminger fra påfølgende regjeringer de 15 siste årene har blitt kvalt av fagforeningsbyråkratiet. Siden 2010 har dusinvis av generalstreiker blitt kalt av den private sektorens fagforbund GSEE og dets motpart ADEDY i den offentlige sektoren, mot angrep på levestandarder og arbeidsvilkår banket gjennom i parlamentet på instrukser fra EU og IMF. Ifølge GSEE holdt fagforbundet i årene fra mai 2010 og til slutten av 2015 28 generalstreiker (20 som varte i 24 timer, og 4 som varte i 48 timer). Men hensikten med disse streikene var å sikre at sosialt raseri ble holdt under fagforbundets kontroll, og at det tillot arbeiderne slippe ut damp mens antiarbeidertiltak ble stemt igjennom.

Denne gangen ble GSEEs «protest» mot det nye tiltaket begrenset til et åpent brev fra generalsekretær Nikos Fotopoulos til Kerameus, der han sa loven var fra «den mest barbariske antiarbeider og reaksjonære regjeringen som noen gang har styrt landet».

Bak skummingen, i en separat uttalelse, begrenset GSEE sine krav til at tiltaket ikke skulle implementeres «før det har vært en reell dialog mellom arbeidsdepartementet, arbeidernes representanter (GSEE) og representanter fra arbeidsgiverne». GSEEs ultimate bekymring er å sikre seg selv en andel i å bestemme hvordan man best kan banke gjennom tiltaket.

Det viktigste opposisjonspartiet, Syriza (Koalisjonen av Det radikale venstre) utstedte en pro forma fordømmelse av tiltaket, og uttalte at «gjenkomsten til arbeidsvilkårene fra 1800-tallet er skammelig for landet». Syriza burde vite.

Syriza ble i januar 2015 feid til makten på et antiinnstrammingsprogram, der partiet forkastet sitt mandat i løpet av uker. Etter folkeavstemmingen i juli 2015, der arbeidere overveldende avviste ei tredje innstrammingspakke, gikk Syriza – sammen med partiets juniorkoalisjonspartner, de høyreekstreme Uavhengige grekerne – raskt med på ei ny innstrammingspakke diktert av EU/IMF.

De fire neste årene innførte Syriza innstramminger mer brutale enn de som ble håndhevet av de tidligere sosialdemokratiske PASOK- og ND-ledede administrasjonene. Syriza implementerte i 2018 partiets egen antiarbeiderlovgiving, og hevet terskelen for en avstemming for streik fra en tredjedel til minst 50 prosent av en fagforenings medlemskap.

Bak de internasjonale selskapsmedienes sjåvinistiske angrep på «de late grekerne» under det forrige tiårets innstrammingsangrep, som Handelsblatt-artikkelen nå innrømmer «aldri var sanne», lå en agenda for å rulle tilbake vinningene arbeidere hadde vunnet gjennom bitre kamper over hele Europa i det forrige århundre. De påfølgende programmene for innstramminger som ble pålagt Hellas fungerte som en prøvestein for omstruktureringen av arbeidsrelasjoner over hele kontinentet.

Denne pådriveren har blitt intensivert, der styringsklassen over hele Europa har som målsetting å oppheve «fredsutbyttet» ved å sette kontinentets økonomi på en krigsfot. Hellas, som et sentralt NATO-medlem, bruker allerede 3,76 prosent av BNP på militæret – et tall som vil øke etter hvert som NATO forbereder seg på en direkte konfrontasjon med Russland i Ukraina, og med Iran og Kina.