Sir Keir Starmers Labour Party har vunnet en valgsskredseier mot Toryene, til tross for at partiet nesten ikke oppnådde noen økning av sine stemmer bortsett fra i Skottland. Mens Labour vant et flertall på 170 seter i parlamentet, med 412 seter mot 121 seter for Toryene, var Labours andel av de nasjonale stemmene bare på 33,8 prosent.

Labours flertall på 170 seter er det største siden 1997 under Tony Blair, men partiets nasjonale andelen av stemmene er bare opp 2 prosent siden 2019, og fem prosent lavere enn under Jeremy Corbyn i 2017, da Labour tapte knepent med en langt høyere valgdeltakelse, på over 68 prosent.

Labour tar makten med den laveste andelen av avgitte stemmer til noen påtroppende regjering i britisk historie.

Seieren ble vunnet på grunnlag av et massivt frafall av Tory-velgere. De konservative registrerte deres laveste velgeroppslutning noensinne. Partiet led et massivt fall på 20 prosent siden 2019, med 11 av partiets seniorministre som tapte deres seter i parlamentet, deriblant tidligere statsminister Lizz Truss, forsvarsminister Grant Shapps og prominente Brexit-forfekter Jacob Rees-Mogg.

Avtroppende statsminister Rishi Sunak, som beholdt hans sete, har trukket seg som partileder.

Starmer oppnådde ingen stemmeøkninger i vesentlige bysentre, der det var betydelige seire for kandidater som opponerte mot Labour over Gaza-genocidet og enormt velgerfravær av nesten halvparten av velgerne, med en nasjonal valgdeltakelse på 60 prosent, den nest laveste siden 1885.

Starmer har ikke noe folkelig mandat for hans pro-business Tory-videreføringsagenda, framfor alt ikke for hans planer om å presse Storbritannia inn i en direkte konfrontasjon med Russland på NATO-toppmøtet i Washington D.C. den 9. juli.

Langt fra å varsle en glansperiode for Labour forutsier sosiale og politiske spenninger forankret i sykelige nivåer av ulikhet og motgang en eksplosiv konfrontasjon med arbeiderklassen.

Blant ei rekke overskrifter som hyller Starmers seier beskrev Channel 4’s politiske redaktør Gary Gibbon resultatet ganske nøyaktig, som et «kjærlighetsløst valgskred».

Labours viktigste vinninger kom via kollapsen av Scottish National Party (SNP), samtidig som partiet plukket opp flere Tory-seter. Partiet sikret seg en økning på 17 prosent i Skottland, med SNPs oppslutning som falt med 15 prosent, og tapte nesten 40 seter til Labour, deriblant alle de seks Glasgow-setene.

Om ikke Nigel Farages høyrenasjonalistiske Reform Party hadde tatt en stor del av De konservatives stemmer, ville resultatet vært langt tettere.

Reform Party oppnådde 14 prosent av stemmene. Dette ga det immigrantfiendtlige partiet bare fire seter under Storbritannias first-past-the-post-valgsystem med énmannsvalgkretser, deriblant Farage som vant i Clacton. Men i 98 valgkretser kom partiet på andreplass, slo Toryene og overleverte Labour gevinsten.

Labour led et fall på 4 prosent i Wales. Partiets samlede velgeroppslutning i England så ingen endring, bortsett fra en økning på seks prosent der det fanget tidligere Tory-seter.

Starmers uopphørlige pro-business, militaristiske og nasjonalistiske budskap vant støtte i Tory-fylker, Murdoch’s The Sun og Times, og i Financial Times, men bare frastøtte arbeidere.

Financial Times rapporterte: «I de 63 sikreste Labour-setene på vei inn i valget, sank partiets gjennomsnittlige stemmeandel fra 67 prosent til 50 prosent.»

De mest signifikante valgforskyvningene i arbeiderklassens valgkretser, spesielt de med muslimske befolkninger på over 10 prosent og hvor Labours oppslutning i gjennomsnitt falt med 11 prosent, var oppslutningen for kandidater som opponerte mot Starmers obskøne støtte for Israels Gaza-genocid.

Fire pro-palestinske uavhengige slo Labour, mens den utviste partilederen Jeremy Corbyn slo Labour i Islington North med 24 120 stemmer mot 16 873 – med rundt 50 prosent.

I Dewsbury og Batley slo Iqbal Mohamed Labour-kandidaten med nesten 7 000 stemmer.

I Blackburn slo Adnan Hussain Labour-kandidaten med rundt 200 stemmer, mens Workers Party of Britain-kandidat Craig Murray kom på tredjeplass med mer enn 7 000 stemmer.

I Leicester South ble Jonathan Ashworth, Labours skyggekabinettminister, med et massivt flertall på mer enn 22 000 stemmer ved forrige valg, slått av Shockat Adam med rundt 1 000 stemmer.

I Birmingham tapte Perry Barr fra Labour mot uavhengige Ayoub Khan med 500 stemmer. Andre ledende blairister ble hamret, deriblant Jess Phillips, som så hans flertall bli kuttet fra over 13 000 til 693, av Workers Party-kandidat Jody McIntyre.

Uavhengige Leanne Mohamad tapte mot Labours skyggehelseminister Wes Streeting med litt over 500 stemmer, og Workers Party-leder George Galloway tapte Rochdale-setet han for fire måneder siden vant fra Labour, med 1 400 stemmer.

Keir Starmers egen andel av stemmene falt med massive 17 757 stemmer i Holborn and St Pancras, en halvering siden 2019. Uavhengige Andrew Feinstein kom på andreplass med mer enn 7 000 stemmer eller 19 prosent av stemmene, mens Det grønne partiets kandidat oppnådde 4 000 stemmer. Valgdeltakelsen var bare på 54 prosent.

Dette ga Starmers seierstale en fornemmelse av uvirkelighet, der han poserte som varsleren av «forandring» og et nytt, forent nasjonalt formål. Han påberopte seg hans rolle i å utrenske Corbyn og hans tusenvis av støttespillere fra partiet, og resiterte Labours bønn for nasjonal enhet: «land først, parti nummer to».

Dette, sa han, var «ikke et slagord – det er det ledende prinsippet for alt vi har gjort og må fortsette å gjøre – om økonomien, om nasjonal sikkerhet, om å beskytte våre grenser.»

Han gjorde klart: «Endringene vi har gjort er permanente, irreversible og vi må fortsette på denne måten. Vi stilte som et forandret Labour Party, og vi vil styre som et forandret Labour Party.»

Hva betyr dette i virkeligheten?

Socialist Equality Party’s valgmanifest insisterte:

Sir Keir Starmer ønsker å danne en regjering som fortsetter Det konservative partiets støtte til genocidet i Gaza og Storbritannias ledende rolle i den USA-ledede krigen med Russland. ....

Krig av dette omfanget krever en eskalering av det brutale spareprogrammet og innstrammingene som allerede har ført til at unge mennesker og arbeiderklassefamilier sliter med å overleve. Styringsklassen forlanger en «slutt på fredsutbyttet», som betyr at et endelig dødsstøt må tilføres det nasjonale helsevesenet (NHS), sosialomsorgen og alle viktige tjenester, for å betale for krig.

«Dette er ledsaget av at det piskes opp nasjonalisme og immigrantfiendtlig xenofobi over nødvendigheten for «sterke grenser» som besørger næring til framveksten av det ytre høyre. Et kombinert frontalangrep på demokratiske rettigheter har allerede startet med kampanjen for å kriminalisere protester over Gaza ved bruk av løgnaktige beskyldninger om antisemittisme.»

Våre kandidater, Tom Scripps i Holborn and St Pancras og Darren Paxton i Inverness, Skye and West Ross-shire, forklarte at byggingen av et nytt og genuint sosialistisk lederskap må begynne nå og forfektet et sosialistisk og internasjonalistisk program som dette nye lederskapet må bygges på.

Vi oppfordret til dannelsen av en massebevegelse mot genocid og krig basert på fire essensielle prinsipper:

1. En bevegelse mot genocid og krig må være basert i arbeiderklassen. Det er arbeiderklassen som vil slåss og dø i krig, og det er arbeiderklassen som vil bli tvunget til å betale for den. Den samme kapitalistkrisa som produserer krig produserer også grunnlaget for å få slutt på krig, i form av voksende kamper mot ulikhet, fattigdom og angrepene på lønninger, jobber, helsevesenet, utdanningen og alle arbeiderklassens sosiale rettigheter.

2. Den må være fullstendig uavhengig av og fiendtlig innstilt til alle av kapitalistklassens politiske partier og organisasjoner, framfor alt Labour Party.

3. Den må være internasjonalt og forene arbeidere i alle land og på alle kontinenter på grunnlag av deres felles klasseinteresser. Den eskalerende globale krigen, som den første og den andre verdenskrigen, oppstår fra motsetningene i det kapitalistiske verdenssystemet. En ny global brannstorm kan bare avverges gjennom mobiliseringen av verdens arbeiderklasse, som produserer alt av samfunnets rikdommer og derfor har sosial og økonomisk makt til å motarbeide de kapitalistiske styringselitenes konspirasjoner.

4. Den må være antikapitalistisk og sosialistisk, siden det ikke kan være noen seriøs kamp mot krig annet enn i kampen for å få slutt på finanskapitalens diktatur og det økonomiske systemet som er den grunnleggende årsaken til krig.

Dette er de sentrale anliggendene av perspektiv som arbeiderklassen, spesielt dens yngre generasjon, må basere kampen på mot Starmers regjering for innstramminger, represjon og krig.