Labour-leder sir Keir Starmer holdt torsdag en nyttårstale for å sette igang partiets kampanje for valget i 2024. Det bekreftet Labours intensjon om å stille som kontinuitetsalternativet til en Conservative-regjering som er for diskreditert og foraktet til å fortsette.

Starmer kunngjorde ingen nye politiske retningslinjer. Foruten sporadisk retorikk om «arbeidende mennesker», «rettferdighet» og innsatser som blir belønnet, var det en åpen pitch for «stabilitet», «sikkerhet» og business as usual.

En serie intervjuer og ytringskronikker av ledende skyggekabinettmedlemmer har tydeliggjort Labours pro-sparepolitikk og pro-krigsagenda.

Starmer bygde på denne propagandaoffensiven der han fordømte den «store statssjekkboka», «grandiose utopiske håp» og «populisme», og oppfordret befolkningen til å «moderere deres politiske ønsker av respekt for andres forskjellige ønsker».

Dette kravet om slutt på sosial protest og kamper for høyere lønninger for å oppveie den knusende levekostnadskrisa ble pakket inn som politikken for «nasjonal fornyelse», «nasjonal enhet» og «tjeneste» [‹service›], et ord som ble gjentatt tretten ganger gjennom hele talen selv når man trekker fra Starmers vanlige referanser til hans tid som leder av Crown Prosecution Service og hans arbeid med Police Service of Northern Ireland.

Disse besørget de eneste motpunktene til Tory-partiets «politikk for splittelse og forfall» og «kameraderi». Ute av stand til å tilby arbeiderklassen noe som helst, er Labour redusert til den tynneste «not the Tories»-kampanjen tenkelig – en uten noen faktiske politiske forskjeller med Toryene, og utelukkende basert på hvor hatet de er for at Labour skal bli valgt.

Starmers tale var en appell til alt som er selvtilfreds i middelklassen og alt som er motløst i arbeiderklassen. Han lovet «en politikk som tråkker litt lettere på alle våre liv. Fordi det er tingen med … enhver politikk som er næret av splittelse. Den trenger din fulle oppmerksomhet. Den krever at du hele tiden fokuserer på denne ukas felles fiende. Og det er utmattende, ikke sant?»

Labour-lederen har konsekvent spilt opp til styringsklassen at han kan tilby bedre betingelser for å gjøre forretninger hjemme og en bedre posisjon for britisk imperialisme i internasjonal politikk enn det kriseridde Tory-partiet som har brent gjennom fem statsministre siden det først ble valgt i 2010, hvorav fire har innehatt stillingen siden september 2022.

Med «tjeneste» mener Starmer tjenesten forlangt av arbeiderklassen av kapitalistklassen. Med «nasjonal fornyelse» mener han en fornyelse av selskapsprofitter og av de væpnede styrkene.

Labour har gjort klart den «nasjonale enheten» den har til hensikt å skape; en basert på prinsippene som er etablert i årene siden Starmer kom til hans posisjon: Ingen «magisk pengetre» offentlige utlegg, en «effektiviserings»-pådriver i det nasjonale helsevesenet (NHS), ingen støtte til streiker og framfor alt ingen toleranse for motstand mot krig.

Han raste igjen mot «gestus-politikken» og «protestpartiet» Labour var blitt under hans forgjenger Jeremy Corbyn. Som han har sagt ved tidligere anledninger er hans i stedet «regjeringens parti», «partiet med finanspolitisk ansvar», «NATO-partiet» og partiet for «sterke grenser».

Lenge forut for disse intervensjonene stilte Starmer selv i spissen for «venstre-antisemittisme»-heksejakta, og utviste Corbyn fra parlamentspartiet og erklærte at han aldri igjen ville representere Labour, som straff for engang å antyde at slike anklager var politisk motiverte, mens titusenvis av Labour Party-medlemmer ble drevet ut. Den fulle hensikten med denne kampanjen har blitt tydelig med det israelske genocidet i Gaza, med hundretusenvis av antikrigprotesterende svertet som antisemitter og deres demokratiske rettigheter angrepet.

Om disse og alle andre fundamentale anliggender er Labours og Tory-partiets politikk umulig å holde fra hverandre, og bli ansett sånn av store deler av arbeidere. Til tross for at de har holdt store taler om migrasjon, har støttet offshoring av asylsøknader, og om militæret, ble disse temaene ekskludert fra torsdagens tale fordi Starmer vet at han og hans parti er grundig hatet, spesielt blant unge mennesker, for deres xenofobi og nakne forsvar av krigsforbrytelser.

Det å lage en angivelig populær pitch innebar å trekke et slør over Labours erklærte agenda, vel vitende at dette allerede er godt forstått i styrende kretser.

I tillegg til å love å operere en mindre skandaleutsatt regjering er Starmers eneste vesentlige forskjell med Tory-partiet hans vilje til å samarbeide med fagforeningene. Der Johnson, Truss og Sunaks regjeringer har inntatt den provoserende posisjonen at sosiale spenninger betyr at fagforeningsbyråkratiet må konfronteres og beseires, argumenterer Starmer for at byråkratiet besørger et virkemiddel til å undertrykke klassekampen som er langt mer effektiv enn antistreikelovgiving – som bare gjør det vanskeligere for fagforeningene å overvåke og utøve politifunksjon over deres medlemmer.

Resultatene av Storbritannias streikebølge vinner mange i styringsklassen over til Labour-lederens synspunkt. Fra en militant bevegelse som omfattet millioner av arbeidere, ikke sett av denne målestokken siden 1980-tallet, har fagforeningene, gjennom en systematisk kampanje med demobilisering og svik, redusert arbeidslivskampene i Storbritannia til en streik av noen titusener yngre leger, og begrenset aksjon på London Underground. Lønninger har falt langt bak stigende priser.

Samtidig har fagforeningsbyråkratiet nektet å mønstre noen handling mot Storbritannias støtte til NATOs de facto krig mot Russland i Ukraina og mot Gaza-genocidet, selv om USA og Storbritannia truer med en regional krig mot Iran og landets allierte. Trades Union Congress-konferansen har i stedet vedtatt resolusjoner som forplikter fagbevegelsen til å støtte utviklingen av den britiske våpenindustrien og NATOs krigsmål mot Russland i Ukraina. Den har utstedt floskler mot israelske «utskeielser» som respons på massedrap og etnisk rensing, mens de patetisk formaner til en gjenopptakelse av forhandlinger om en «to-statsløsning».

Når Starmer lover å samarbeide med fagforeningene er det for å oppnå disse resultatene uten at Tory-krigshissing skal provosere fram et nytt utbrudd av omfattende arbeidslivsaksjoner. «Håpet» han tilbyr, det «oppriktige håpet, et håp som er ærlig med dere om den vanskelige veien foran», er styringsklassens håp om lov, orden og uavbrutt profittskaping hjemme, og uhemmet imperialistvold og plyndring i utlandet.

Men det er et fortapt håp. Sosiale og internasjonale relasjoner er bragt til en så akutt spenningstilstand at klassekampen ikke lenge kan holdes tilbake. Når den uunngåelig bryter ut igjen vil en Labour-regjering respondere like brutalt som De konservative, og sette inn staten for å undertrykke streiker og protester.

Socialist Equality Party (SEP) slåss for å lede disse kampene til seire for arbeiderklassen og til etableringen av et sosialistisk samfunn, med billioner-pund-eiendelene til de store selskapene og de superrike plassert under demokratisk kontroll, for å imøtekomme behovene i et samfunn i fritt fall.

Når et generalvalg blir utskrevet vil SEP under ingen omstendigheter oppfordre til en stemme for Labour, og vil stille sine egne kandidater mot tvillingpartiene Tory og Labour.

Dette gjelder alle Labour-kandidater, inkludert det minkende antallet tamme «venstreorienterte» som bekjenner seg til sosialistisk politikk og oppfordrer deres krigshissende parti til å støtte en våpenhvile i Gaza mens de avviser enhver kamp mot partiets ledere.

Vi avviser argumentet framsatt av Counterfire og Stop the War Coalition om at det kan legges press på Labour ved å støtte en angivelig venstreorientert fraksjon av dette fullstendig reaksjonære partiet for krig og sparepolitikk.

Vi avviser også argumentene til organisasjoner som Socialist Party, som insisterer på at oppgaven for arbeidere er å overbevise ledere av fagforeningsbyråkratiet, «venstre»-Labour-MP-er og den eksilerte Jeremy Corbyn om å danne et nytt sosialistisk parti. Disse kreftene har gang på gang bevist deres fiendtlighet mot arbeiderklassens kamper og deres forpliktelse for den pro-kapitalistiske politikken til Labour Party.

Mer fundamentalt, Corbyns fem år som partileder beviste at i en fullstendig globalisert økonomi – med multinasjonale selskaper som leter kloden rundt etter profitt og land som er prisgitt markedene – er det politiske prosjektet for nasjonal reformisme dødt, og kan ikke gjenopplives. Labour Party’s utviklingsforløp er ikke et tilfelle av dårlige ledere, elendige som de alle er. Alle sosialdemokratiske organisasjoner rundt om i verden har sett det samme bykset til høyre.

Utfordringen som konfronterer arbeiderklassen, midt under fallende levestandarder og utbrudd av krig, er å bygge et genuint revolusjonært sosialistisk parti som den eneste organisasjonen i stand til å kjempe for dens interesser i det 21. århundre. Det partiet er Socialist Equality Party og dets søsterpartier rundt om i verden, forent i Den internationale kommitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI).