Kort tid etter innsettelsen i hans femte periode som president i slutten av april har Vladimir Putin igangsatt en vidtrekkende utrensing av det militære lederskapet.
Utrensingen begynte 24. april med arrestasjonen av den russiske viseforsvarsministeren Timur Ivanov. Han ble beskyldt for å ha mottatt bestikkelser på mer enn 1 milliard rubler (rundt $ 11 millioner). Så ble Sergei Sjoigu (forsvarsminister siden 2012) etter Putins forslag den 14. mai ikke inkludert i den nye regjeringen. I stedet ble Andrei Belousov, tidligere visestatsminister og minister for økonomisk utvikling, som ikke har noen militær bakgrunn, utnevnt til ny forsvarsminister.
Forklaringene gitt for utnevnelsen av Belousov, en kjent økonom, til lederskapet av forsvarsdepartementet, har i vesentlig grad vært sentrert om Russlands nødvendighet for å redusere militærutleggene og overgangen til en fullstendig krigsøkonomi. Men selv om dette kan være del av forklaringen står det neppe for den systematiske utskiftingen av det militære lederskapet med sivilt personell som er nært presidenten.
Følgelig ble viseforsvarsminister Juri Sadovenko den 20. mai fjernet fra hans stilling ved et dekret fra Putin. Oleg Savelyev, en tidligere revisor for revisjonskammeret og viseminister for økonomisk utvikling, ble den nye viseforsvarsministeren. Putin avskjediget mandag 17. juni ytterligere tre viseforsvarsministre og utnevnte i stedet tre sivile tjenestemenn. I likhet med Belousov har ingen av dem bakgrunn fra den russiske hæren. Kreml berettiget deres utnevnelser med kampen mot «korrupsjon» i militæret.
Andre ledende figurer fra militærkommandoen ble også fjernet, der mange av dem ble arrestert og varetektsfengslet på anklager om bestikkelser. Dette inkluderte Jury Kuznetsov, sjef for forsvarsdepartementets sentrale personalavdeling, og Vladimir Verteletsky, sjef for støttedepartementet for forsvarets anskaffelser. Ivan Popov, den tidligere sjefen for den 58. armé i det sørlige militærdistriktet, ble i 2023 arrestert og anklaget for å ha underslått en stor sum penger fra metallkonstruksjoner beregnet på byggingen av forsvarsanlegg i regionen Zaporizhzhya. Popov kritiserte i fjor høylydt mangelen på militære forsyninger til fronten i Ukraina, og snakket offentlig om russiske soldaters massedød ved fronten.
Sukhrab Akhmedov, kommandant for Russlands største hærenhet (den 20. armé), ble også fjernet fra hans stilling. Arrestasjonen av Vadim Sjamarin, stedfortreder for sjefen for generalstaben for de russiske væpnede styrker, har skapt spekulasjoner om at Gerasimov selv også snart kan bli avskjediget.
Disse oppsigelsene er kanskje bare begynnelsen. Ifølge informasjon formidlet av en ikke-navngitt russisk regjeringsrepresentant til The Moscow Times, «vil innen slutten av året dusinvis, kanskje til og med hundrevis av personer av forskjellig rang i alle enheter av forsvarsdepartementet bli arrestert.»
Utrensingen har allerede begynt å utvide seg til høytstående regionale tjenestemenn. Viseguvernøren i Tyumen oblast, Vyatsjeslav Vakhrin, ble arrestert 9. juni; ledende regionale tjenestemenn i Republikken Karelia, Oryol oblast og Krasnodar Krai er også arresterte, basert på anklager om svindel og bestikkelser.
Kremls påstand at denne utrensingen er knyttet til en «kamp mot korrupsjon» mangler enhver troverdighet. «Korrupsjon» er modus vivendi for helheten av det russiske oligarkiet og det kapitalistiske statsapparatet, som oppsto fra den stalinistiske ødeleggelsen av Sovjetunionen og plyndringen av statseiendom. Anklagen om «korrupsjon» rettes rutinemessig av en fraksjon av oligarkiet mot en annen, for å dekke over det virkelige innholdet av deres interne konflikter.
Historisk sett har konflikter mellom politiske og militære myndigheter under opptakten til store kriger eller i konteksten av krig alltid hatt stor politisk betydning.
Den nåværende utrensingen i Russland påkaller uunngåelig minnet om Stalins notoriske massakre av Den røde armés lederskap i 1937, under Den store terroren, der generasjoner av sosialister ble myrdet. Den røde armé, som ble grunnlagt av Leo Trotskij, var et spesielt mål for Stalins kontrarevolusjonære genocid. Men det var også en geopolitisk komponent i utrensingen: Massedrapet av generalene fant sted i konteksten av Stalins forberedelser til en tilnærming til Hitler, som ble beseglet i Hitler-Stalin-pakten i august 1939. Den halshugget og demobiliserte Den røde armé under opptakten til naziinvasjonen av Sovjetunionen i juni 1941, bare to år seinere.
Det er, selvfølgelig, fundamentale forskjeller mellom Sovjetunionens og dagens Russlands karakter. USSR oppsto fra den sosialistiske revolusjonen i 1917 og forble en arbeiderstat, til tross for dens alvorlige degenerering under stalinismen. Stalins terror mot Den røde armé var del av en politisk kontrarevolusjon mot revolusjonens tradisjoner og kader. Dagens kapitalistiske Russland og Putin-regimet oppsto fra den kontrarevolusjonen, som i 1991 kulminerte med ødeleggelsen av USSR. Men nettopp derfor har Putin-regimet arvet bestemte metoder og karaktertrekk av stalinistisk politikk.
Forøvrig, som tilfellet var med utrensingen i 1937, den nåværende utrensingen finner sted i konteksten av imperialismens aggresjon, som forsterker spenningene innen det styrende sjiktet. En sentral komponent i imperialistkrigen mot Russland har faktisk vært å underbygge konflikter innen oligarkiet og statsapparatet, hvorav betydelige deler har en pro-NATO-orientering.
Utrensingen finner sted mindre enn et år etter at milliardæren-seinere-leiesoldatslederen Evgeny Prigosjin lanserte et kuppforsøk mot det militære lederskapet med en appell til NATO. På den tiden nøt kuppforsøket betydelig støtte i deler av militæret. Det ble etterfulgt av det som bare utgjorde en mindre utrensing innens dets rekker. Et av hovedkravene i Prigozhins kuppforsøk hadde spesielt vært oppsigelsen av Sergei Sjoigu. Sjoigu har vært nært assosiert med Russlands militærstrategi siden begynnelsen av invasjonen av Ukraina i februar 2022, og ble lenge ansett som en av figurene nærmest Putin.
Som et resultat av utrensingen er militærets posisjon innen statsapparatet og bestemmelsen av strategien i krigen i Ukraina blitt kraftig svekket. Det russiske forsvarsdepartementets toppstillinger er nå i hendene på økonomer uten bakgrunn i hæren. Samtidig, i en annen parallell til 1937, er posisjonen til den hemmelige tjenesten, FSB – den direkte etterfølgeren av det sovjetiske NKVD som utførte Den store terroren – blitt kraftig styrket. Det er FSB som leder etterforskingen av «korrupsjon» på de høyeste nivåene i militæret. Kaptein John Foreman, Storbritannias tidligere forsvarsattaché i Moskva sa til Guardian: «FSB fikk endelig deres tenner i forsvarsdepartementet og generalstaben. Sjoigu holdt FSB stort sett vekk fra departementet gjennom hele hans embetsperiode.»
Utrensingen finner sted der faren for en direkte konfrontasjon mellom NATO og russiske tropper i Ukraina og en nukleær utveksling er større enn noen gang. Etter alvorlige militære tilbakeslag for NATOs stedfortrederstyrker i Ukraina, som har krevd en halv million eller flere liv, har Biden-administrasjonen nå åpent omfavnet avfyringen av amerikanske og NATO-leverte missiler langt inn på russisk territorium, som enda mer hensynsløst enn før risikerer en nukleær konfrontasjon. Og tidligere sa USAs hærgeneral Charles K. Brown jr., styreleder for den felles genrealstaben, at utsendingen av NATO-trenere til Ukraina er uunngåelig, som effektivt sett betyr at det å utsende NATO-tropper er uunngåelig.
Kremls respons har vært en kombinasjon av nukleær sabelrasling og militær eskalering, på den ene siden, og på den andre fornyede forsøk på å få til en avtale med imperialistmaktene. I mai gjennomførte Russland militærøvelser for bruk av ikke-strategiske atomvåpen og lanserte en offensiv i Kharkov (Kharkiv)-regionen, samtidig som de rykket fram langs hele frontlinja. Offensiven i Kharkov-regionen har imidlertid forblitt relativt begrenset og krever ikke ei andre mobiliseringsbølge, som Kreml har vært ivrig etter å unngå, av frykt for å utløse et åpent utbrudd av sosial misnøye.
Kort tid etter begynnelsen av offensiven har mediekanaler rapportert at den russiske regjeringen har gjort nye framstøt til amerikansk og europeisk imperialisme. Putin la den 14. juni åpent fram et fredsforslag til Ukraina og NATO, og gjentok hans tidligere krav om demilitarisering av Ukraina, og anerkjennelse av Krim og Donbas som deler av Russland. Ukrainske myndigheter og NATO-generalsekretær Stoltenberg avviste forutsigbart forslaget. NATO-imperialismens strategiske mål for krigen går langt utover Ukraina og til og med Russland selv: Fra imperialistmaktenes ståsted er Russlands fullstendige underkastelse og landets råstoffressurser en nødvendig komponent i forberedelsene for en fullskala krig med Kina.
Moskvas sikksakk og de intense konfliktene innen styringsklassen kommer fra Putin-regimets historiske, sosiale og politiske posisjon. Etter å ha oppstått som et bonapartistisk regime fra restureringen av kapitalismen, der det overvåker ekstreme nivåer av sosial ulikhet, søker Putin-regimet desperat å balansere mellom ulike fraksjoner innen oligarkiet, mellom oligarkiet og imperialismen, så vel som mellom oligarkiet og arbeiderklassen.
Hovedaksen for Kremls krigsstrategi har vært å bruke begrenset militært press for å tvinge imperialistmaktene til forhandlingsbordet. Men NATOs uopphørlige eskaleringen har undergravd denne strategien og næret striden innen styringsklassen. Uten tvil er en hovedårsak til utrensingen at Putin forsøker å unngå en utfordring innenfra militæret for hans politiske styre og gjennomføring av krigen. Men mye tyder på at utrensingen, langt fra å konsolidere Putins posisjon, bare ytterligere vil forverre spenningene innen styringselitene.
Samtidig vokser misnøyen innen arbeiderklassen, som må bære tyngden av krigen. Allerede nå går en voksende andel av den russiske befolkningen inn for fredsforhandlinger. Ifølge estimater fra Levada-senteret, ei tankesmie innordnet med den NATO-støttede opposisjonen i oligarkiet, går mer enn 51 prosent av befolkningen inn for fredsforhandlinger. Ei spesielt stor aldersgruppe som går for fredssamtaler er unge mennesker i alderen 18 til 24 år. Blant dem anslår tankesmia at bare 26 prosent er for å fortsette krigen, mot 61 prosent som foretrekker fred.
Denne posisjonen går imidlertid hittil ikke utover håpet om fredelig sameksistens av kapitaliststater med antagonistiske interesser. Det er umulig under kapitalismen. Imperialistmaktene er engasjert i en ny omfordeling av verden, anvender genocid og massemord som statspolitikk og risikerer atomkrig. Putin-regimet på sin side forsvarer oligrkiets eiendeler som oppsto fra den stalinistiske restureringen av kapitalisme i Sovjetunionen. Uansett de intense fraksjonskampene ser det russiske oligarkiet som helhet i siste instans sin viktigste fiende ikke i imperialismen, men i arbeiderklassen.
Den unge garde av bolsjevik-leninister insisterer, der den arbeider i allianse med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), på at arbeidere ikke kan sette deres håp bak en fredelig selvregulering av kapitalismen eller noen del av styringsklassen. Det er bare én måte å forhindre den imperialistiske oppstykkingen av Russland og hele den tidligere Sovjetunionen, og å få en slutt på den kapitalistiske verdens barbari: Arbeiderklassen må intervenere uavhengig i situasjonen og få en slutt på krigen gjennom kampen for sosialistisk revolusjon.