Det globale finanssystemet fungerer som en slags gigantisk støvsuger som suger opp rikdommen til fattigere og mindre utviklede land for å feite bunnlinja til bankene og finansinstitusjonene, der milliarder av mennesker blir drevet dypere ut i fattigdom.
Dette faktum av det økonomiske og politiske livet springer ut av praktisk talt hver side av en rapport om global handel utarbeidet av FNs konferanse om handel og utvikling, United Nations Conference on Trade and Development (UNCTAD), og utgitt tidligere denne måneden.
Rapporten begynner med å bemerke at global offentlig gjeld fortsette å eskalere raskt, «drevet av påfølgende kriser så vel som den treige og ujevn utviklingen av den globale økonomien».
Den totale offentlige gjelda, bestående av innenlandsk og ekstern gjeld, nådde i 2023 $ 97 billioner, en økning på $ 5,6 billioner på et år.
Den kraftigste økningen skjer i såkalte utviklingsland, der den i 2023 nådde $ 29 billioner, og utgjør 30 prosent av den globale totalen, sammenlignet med 16 prosent i 2010.
Rapporten bemerker at selv om gjeldsbyrden varierer er den «forverret av ulikheten innebygd i den internasjonale finansarkitekturen» der «de som har minst råd til det ender opp med å betale mest».
Dette er et betydelig funn. Det gjør det klart at for alle uttalelser fra politiske ledere og internasjonale organisasjoner, som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken, om nødvendigheten av å lette gjeldsbyrden og organisasjonsbistand, er det ingen løsning å finne innenfor rammeverket av det internasjonale finanssystemet. Den økende daglige utarmingen av milliarder av mennesker, som rapporten skisserer, er forankret i selve systemets strukturer.
Som rapporten forklarer:
«Utviklingsland sliter med en internasjonal finansarkitektur der de forankrede asymmetriene forverrer innvirkningen av påfølgende kriser på bærekraftig utvikling. Dette systemet forsterker deres gjeldsbyrder ved å begrense tilgangen til rimelig utviklingsfinansiering og presser dem til å låne fra mer volatile og dyre kilder.»
Utviklingslands samlede utenlandsgjeld var i 2022 på $ 3,2 billioner, og for halvparten av disse landene var den så høy som 28,4 prosent av deres BNP og 92,4 prosent av deres eksporter.
Situasjonen forverres fordi regjeringer nå allokerer dobbelt så mange ressurser relativt til inntekter for å betjene deres gjeld sammenlignet med 2011, som «etterlater en synkende andel av ressursene til investeringer i bærekraftig utvikling».
Bildet som så ofte presenteres er et der lån og bistand allokeres til utviklingsland for å finansiere økonomisk utvikling.
Pengestrømmen går faktisk i den andre retningen. Dette er resultatet av den økende rollen til private kredittfond innen det internasjonale finanssystemet, som utviklingsland i økende grad blir tvunget til å basere seg på.
Utviklingsland betalte i 2022 $ 49 milliarder mer til deres kreditorer enn de mottok i nye finansieringsmidler. Det var en tilstrømming på $ 40 milliarder fra bilaterale og multilaterale organisasjoner, mens private kreditorer, som hedgefond og private equity-grupper, trakk ut rekordhøye $ 89 milliarder. Som konsekvens blir pengene som blir gitt gjennom offisielle kanaler faktisk brukt til å finansiere privat kapital.
Totalt 52 land opplevde i 2022 en utstrømming av penger, opp fra 32 land i 2010. Økningen gjenspeiler innvirkningen av stigende renter som begynte i 2022 da den amerikanske sentralbanken, US Federal Reserve, etterfulgt av andre sentralbanker, begynte å heve rentene til deres høyeste nivåer på flere tiår.
Den perverse logikken i låneregimet illustreres ved at lånekostnadene for utviklingsland var to til fire ganger høyere enn i USA, og seks til tolv ganger høyere enn i Tyskland. De som har minst råd til det blir tvunget til å betale mer.
Effekten av høyere renter blir reflektert i renteregninga for utviklingsland. Den steg i 2023 til $ 847 milliarder, en økning på 26 prosent fra 2021.
Mer enn halvparten av alle utviklingsland allokerer minst 8 prosent av deres statsinntekter til renter. Tallet har doblet seg det siste tiåret og i 2023 allokerte rekordhøye 54 utviklingsland, rundt 38 prosent, de fleste i Afrika, minst 10 prosent av deres inntekter til rentebetalinger.
Utleggene til renteregninga økte raskere enn utleggene til helse og utdanning i mange utviklingsland i Afrika, Asia og Stillehavsregionen i perioden 2020 til 2022.
I løpet av disse årene var det 15 land der rentebetalinger oversteg utleggene til utdanning og 46 hvor de var høyere enn helseutleggene.
Rapporten sier at antallet land hvor dette finner sted er stigende. Totalt 3,3 milliarder mennesker bor nå i land der utleggene til renteregninga er høyere enn for enten utdanning eller helse.
FN-rapporten konkluderer med appeller om reformer av den «internasjonale finansarkitekturen», og sier at slike oppfordringer er «høylytte» med mer enn 149 land som tok opp saken på det siste møtet i FNs generalforsamling. Men slike oppfordringer har blitt gjort mange ganger før, og situasjonen har bare forverret seg.
Dette er fordi, som rapporten selv erkjenner, ulikheten er «innebygd» i selve systemet.
Forøvrig, den samme «internasjonale finansarkitekturen» som driver milliarder av mennesker i fattigere land ut i stadig dypere fattigdom, dominerer også livene til arbeidere i de store økonomiene, ettersom parasittisk finanskapital krever stadig større grad av utbytting av arbeidere og nedskjæringer av sosiale utlegg, for å imøtekomme dens umettelige forlangender.
Veien framover ligger ikke i såkalt «reform» – det er umulig – men i arbeiderklassens enhetlige kamp, både i de store økonomiene og i mindre utviklede land, for et internasjonalt sosialistisk program der et av de sentrale fundamentene er etableringen av offentlig eierskap av hele finanssystemet, under demokratisk kontroll.