Folkemordet i Gaza, der bomber regner ned hver dag og dreper tusener, ødelegger skoler, sykehus og flyktningsentre og pulveriserer fasilitetene og ressursene som er nødvendige for liv, som fører til sult og sykdom, er bare den mest alvorlige formen for kapitalist-imperialistisk vold mot verdens mennesker, mot selve livet.

Et annet uttrykk for det samme er den destruktive undertrykkelsen og volden som pålegges av det globale finanssystemet der det suger blodet ut av milliarder av mennesker i såkalte lav- og mellominntektsland via gjelds- og rentenedbetalinger.

Denne hevertoperasjonen av rikdom skjer sømløst, automatisk, til en verdi av hundretalls millioner dollar dagen gjennom det globale kapitalistfinanssystemets uopphørlige operasjoner. Omfanget ble avslørt i den årlige internasjonale gjeldsrapporten utstedt av Verdensbanken i forrige uke.

Den fant at utviklingsland i fjor brukte $ 443,5 milliarder for å betjene sin offentlige gjeld – nesten en halv billion dollar – finansiert ved å tappe ressurser fra kritisk nødvendige behov for helsetjenester, utdanning og andre sosiale nødvendigheter, som å bekjempe innvirkningene av klimaendringer.

Disse utbetalingene, som steg med 5 prosent fra et år tidligere og for 2023 og 2024 kan øke med 10 prosent, er de høyeste som er registrert.

Situasjonen er imidlertid enda mer alvorlig for de 75 fattigste landene. Deres eksterne gjeldsbetalinger nådde i 2022 rekordhøye $ 88,9 milliarder og er forutsett av Verdensbanken å stige med 40 prosent i løpet av årene 2023 og 2024. Deres rentebetalinger aleine er firedoblet siden 2012, til nå på $ 23,6 milliarder.

«Rekordnivå for gjeld og høye renter har satt mange land på vei til krise», sa Indermit Gill, sjeføkonom og visepresident i Verdensbanken.

Tallene indikerer at dette er litt av en underdrivelse. Mange land og deres befolkninger er ikke på vei mot ei krise, de står midt i ei som forverres for hver dag.

«Hvert kvartal som rentene holder seg høye resulterer i at flere utviklingsland blir nødlidende – og står overfor valget mellom å betjene deres offentlige gjeld eller investere i folkehelse, utdanning og infrastruktur,» sa Gill.

Han sa situasjonen tilsier rask handling. Men, som Gill og andre funksjonærer i Verdensbanken og alle andre av institusjonene innen den globale kapitalismen meget vel vet, kommer ikke det til å finne sted. Krisa har bygget seg opp i årevis og har vært gjenstand for utallige rapporter fra Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken så vel som bistandsorganisasjoner som Oxfam, men ingenting har blitt gjort for å motvirke den.

Gjeldssituasjonen har de to siste årene forverret seg markant på grunn av de helt forutsigbare effektene av verdens store sentralbankers renteøkninger. I løpet av de tre siste årene har det vært 18 statsmislighold av 10 utviklingsland. Dette var et større antallet enn registrert i løpet av de to foregående tiårene.

Samtidig har strømmen av private finansmidler tørket opp. Som Gill bemerket, da rentene begynte å stige i 2022, fulgte private kreditorer pengene med det resultat at de trakk ut $ 185 milliarder mer i avdrag enn de utbetalte i nye lån.

«I dag er ett av fire utviklingsland effektivt sett priset ut av de internasjonale kapitalmarkedene,» sa Gill. For de fattigste landene «har gjeld blitt en nesten lammende byrde».

Krisa for utviklingsland er ikke bare et resultat av høyere renter, men har blitt forverret av de store imperialistmaktenes «la det rase»-politikk som respons på Covid. I en rapport utgitt i oktober 2022 fant Oxfam at «til tross for den verste helsekrisa på et århundre kuttet halvparten av lav- og lavere mellominntektsland andelen av helseutgifter i deres budsjetter.»

Nesten halvparten av alle land kutter andelen som går til «sosial beskyttelse», mens 70 prosent kutter andelen som går til utdanning.

«Vår indeks viser at de fleste regjeringer fullstendig mislyktes i å ta skrittene for å motvirke ulikhetseksplosjonen skapt av Covid-19. De reiv vekk offentlige tjenester når folk trengte dem som mest, og slapp i stedet milliardærer og store selskaper av kroken for å høste rekordprofitter.»

En undersøkelse av krisa avslører hvordan det er umulig å finne noen vei ut gjennom kapitalistsystemets rammeverk. Forsøk på å gjøre det skaper faktisk bare forverrede betingelser.

Som Guardians økonomikorrespondent Larry Elliott bemerket, står for eksempel mange av de laveste inntektslandene overfor en ekstra byrde. De konfronterer «akkumulerte hovedstoler, renter og gebyrer de pådro seg for privilegiet av gjeldsbetjeningssuspensjon under G20s Deby Service Suspension Initiative, som ble annonsert på høyden av Covid-19-pandemien i 2020.»

Et annet eksempel er skjebnen til planen som ble framlagt for noen år siden av borgerlige økonomer. De hevdet å ha en løsning på avhengigheten av utenlandske lån som hadde hatt en så ødeleggende effekt på 1980-tallet og inn på 1990-tallet. Tanken var at land skulle låne i deres egen valuta.

En nylig artikkel i Wall Street Journal beskrev noen av resultatene. Den bemerket at «gjeld i lokal valuta nå er den største belastningen for mange utviklingslands balanseregnskaper».

På tidspunktet for Rajapakse-regjeringens fall i fjor brukte Sri Lanka nesten 40 prosent av landets inntekter for å betale renter på gjeld i lokal valuta.

Ghana brukte i 2022 en tredjedel av sine inntekter på lokal gjeld da renta på tre måneders statsutstedte obligsjoner steg til 36 prosent. Rentebetalingene på innenlandsk gjeld var mer enn det som ble brukt på helsetjenester og utdanning til sammen.

I Pakistan forventes i år betalinger på gjeld i lokal valuta å utgjøre mer enn halvparten av statens inntekter.

World Socialist Web Site har forklart at det genocidale barbariet rettet mot befolkningen i Gaza er et produkt av en kapitalistisk orden som «råtner i oppreist stilling». Det samme kan sies om den sosiale og økonomiske ødeleggelsen som påføres milliarder av mennesker gjennom finanssystemets uopphørlige, ubarmhjertige kværning.

Stanken som står fra denne sosiale ordenens dødssmerter er så kraftig at den begynner å sive opp i neseborene til noen av de høyt plasserte individene i institusjonene som ble opprettet etter den andre verdenskrig for å skape en illusjon om at det var mulig å demme opp for grusomhetene som hadde brutt ut i første halvdel av 1900-tallet.

FNs generalsekretær Antonio Guterres kommenterte sist sommer, i en tale i Paris, at «den globale finansarkitekturen er utdatert, dysfunksjonell og urettferdig» og at «selv de mest grunnleggende målene om sult og fattigdom har gått i revers, etter tiår med framgang.»

Men kapitalismen har ikke en løsning som venter i kulissene på å bli implementert. Den relative framgangen i forrige periode var produkt av en epoke som har passert.

Kapitalistisk imperialisme avslører nå sine essensielle egenskaper i sanntid. Den kan ikke reformeres, men må styrtes av arbeiderklassens enhetlige kamp i de framskredne kapitalistlandene og de fattige nasjonenes multimillionermasser.