Den konservative statsministeren Rishi Sunaks kunngjøring av et snarlig generalvalg den 4. juli har utløst en vanvittig kaving av britiske pseudo-venstre-grupper for å stille opp bak oppfordringer om en valgseier for sir Keir Starmers Labour Party.

Den iherdige poseringen av grupper som Socialist Workers Party, Counterfire, Socialist Party og det nystiftede Revolutionary Communist Party (tidligere Socialist Appeal) som opponenter mot Starmers støtte til Israels genocid på palestinerne i Gaza og hans breiere pro-business agenda har blitt strippet naken i løpet av av få dager.

Bortsett fra en halvhjertet oppfordring om å støtte noen få uavhengige, mest prominent den utviste tidligere Labour-lederen Jeremy Corbyn, noen som stiller deres egne protestkandidater, og uenigheter om hvorvidt de også skal støtte George Galloways høyre-populistiske Workers Party of Britain, det universelle budskapet er: Bit tennene sammen! Stem Labour for å bli kvitt Toryene, og «forbered dere på å slåss» så snart dere alle har plassert Starmer i embetet, med vår velsignelse!

I alle tilfeller er pseudo-venstres politiske beslutning om å støtte Labour rettferdiggjort med påstanden: «Det er her arbeiderne er. Det er ikke noe realistisk alternativ,» osv.

Socialist Workers Party (SWP) oppfordrer til en Labour-stemme, bortsett fra i en håndfull valgkretser der partiet støtter protestkandidater basert på de uttalte kriteriene at de må «hjelpe med å bygge bevegelsen over Palestina og bryte med Labours politikk».

Selv dette er politisk bedrageri. Nesten alle de «Uavhengige» kandidatene hevder eksplisitt å stå i «Labour-tradisjonen», med den mest høyprofilerte gruppa bygget rundt Corbyn i Islington North. Kun kjent som Collective, inkluderer den også det utviste tidligere Labour-parlamentsmedlemmet Claudia Webbe og Andrew Feinstein, tidligere parlamentsmedlem for African National Congress (ANC). Gruppas ledende lys kaller seg ikke et parti fordi Corbyn inntil forrige uke førte valgkamp for å stille for Labour. Forøvrig spesifiserer gruppas litteratur realisering av Corbyns 2019 Labour-valgmanifest som deres mål – et manifest som aksepterer NATO-medlemskap og atomvåpen, som inneholder en håndfull reformer så milde at de kan være akseptable for partiets blairist-høyrefløy.

Hva Corbyn angår har han uttalt noen floskler om Gaza og «fred», mens han fortsetter ikke å si noe negativt om Starmer eller Labour Party.

Bortsett fra denne omrammede «protester Gaza»-omskrivingen, proklamerer SWP at «gleden» over en «anledning til å dumpe Toryene jo før jo heller» bare «reduseres av bevisstheten om hvordan en Labour-regjering ledet av Keir Starmer vil bli».

SWP går til og med videre til å beklage: «Hovedtrusselen mot en Labour-valgseier er at Starmer er så treaktig, uinspirerende og forsiktig at fugler bygger reir i hans lemmer, og velgerne holder seg hjemme. Labour vil ha en kjedelig valgkamp fordi den ikke tilbyr noe reelt alternativ.»

At Starmer er kjedelig og frastøtende overfor potensielle Labour-velgere framheves over det faktum at han støtter Gaza-genocidet.

Counterfire, ei utbrytergruppe fra SWP, er den ledende tendensen i Stop the War Coalition, og har stått i spissen for å insistere på slagordet «Ingen våpenhvile, ingen stemme!»

Men nå som valget er i gang kan Stop the War-innkaller Lindsey German knapt samle påskudd for opposisjon. Nok en gang «søker millioner av mennesker til Labour» for å bli kvitt Toryene, skriver hun, «men også her er det problemer».

Opplisting av disse problemene, bortsett fra en tittelhenvisning til at Starmer er «tam», begynner med at han har skrevet om Jeremy Corbyns nå hellige 2019-manifest og «slipper alt som fjernt utfordrer Tory-agendaen», som nok en gang innvilges større betydning enn hans støtte til Gaza-genocidet.

Dette vil «koste ham stemmer i dette valget» til ulike protestkandidater, men «det vil være ekstremt vanskelig for de fleste av disse å vinne direkte. Forhåpentligvis vil Jeremy Corbyn lykkes, og kanskje en eller to andre.»

Til slutt er alle de siste månedenes snakk redusert til håpet at disse proteststemmene vil sende «sterke signaler til Starmer og til styringsklassen generelt om at de ikke kan fortsette deres internasjonale og innenlandske politiske orienteringer uten utfordringer». Det følger en spesifikk oppfordring om å stemme på «flere Labour-parlamentsmedlemmer som har støttet en våpenhvile og en slutt på å bevæpne Israel ... uten å godkjenne Starmer». Som selvfølgelig betyr å oppfordre til en Labour-stemme, da «jo sterkere venstrestemmen totalt sett, desto bedre bidrag til de kampene som kommer.»

Socialist Party (SP) understreker at «vi er på vei mot en Starmer-ledet regjering. Millioner vil stemme Labour fordi de ser det som det beste virkemiddel for å kvitte seg med Toryene, og det vil bli et enormt lettelsens sukk når de endelig er sparket ut.»

Partiet argumenterer også for en fortsatt orientering til Labour etter 4. juli, og insisterer på at «som enhver pro-kapitalistregjering» kan den «bli tvunget til å gi innrømmelser under massepress fra arbeiderklassen».

Det primære virkemiddelet for dette massepresset fra arbeiderklassen er «fagbevegelsen», som SP hevder må «gå til næringslivsaksjoner mot Starmer’s Labour, som den har gjort mot Toryene» – en unnskyldning på én setning for rekka av råtne svik av en streikebevegelse som hadde potensial til å avspore Tory-regjeringen for mer enn et år siden.

Partiet gir deretter rollen som politiske representanter for arbeiderklassen til «ei blokk av arbeideres parlamentsmedlemmer, inkludert Jeremy Corbyn og andre», som «kan bli valgt og fra dag én tvinge Starmer til i det minste å se seg over hans venstre skulder».

For dette formålet oppfordrer SP til å opprette ei «fagforeningsstøttet liste over arbeideres kandidater» for å «opptre som tillitsvalgte i parlamentet», som skal ha som oppgave å sette Stamer «på varsel» og gi ham «100 dager for å levere».

Det nylig opprettede Revolutionary Communist Party (RCP), i likhet med Socialist Party, kom ut av den gamle Militant Tendency, som brukte flere tiår som ei inngangsgruppe inn i Labour Party, og insisterte at det kunne bli virkemiddelet for å oppnå sosialisme som et parti basert på fagforeningene. RCP hevder nå å ha gjennomgått en rask medlemsvekst og å ha forvandlet seg til en erklært revolusjonær tendens.

I virkeligheten fortsetter gruppa å insistere på at arbeiderklassen er gift med Labour Party og at, som Rob Sewell skrev, RCP «vil bli opprømt over å se ryggen til» Toryene, «Roll on 4th July».

Etter igjen å ha insistert på at «gitt mangelen på et massealternativ, vil millioner vende seg til Labour,» tilbyr Sewell som et kamprop: «Revolutionary Communist Party (RCP) sier: få ut Toryene. Men vi sier også: ingen tillit til en Starmer-regjering!»

RCP uttaler: «Vi må bygge det revolusjonære alternativet til Toryene og Labour i den stormfulle perioden som ligger foran oss,» men gjør det klart at den «stormfulle perioden» med motstand mot Labour først begynner etter at Starmer er i Number 10.

Sewell skrev den 24. mai, som en unnskyldning for hans tendens’ støtte til Labour: «Gitt kort varsel vil ikke RCP stille kandidater i dette valget,» som han avkreftet som i alle fall «den laveste formen for klassekamp».

Det var ikke før 28. mai RCP endret litt holdning, og bestemte seg for å stille med bare én kandidat, Fiona Lali, fordi hun hadde sikret seg et stort publikum etter en livlig utfordring av daværende Tory-innenriksminister Suella Braverman på den høyreorienterte nyhetskanalen GB TV News. Dette beskrives som partiets nye «dristige revolusjonære tilnærming».

Den i hovedsak for-historikk-karakteren av opposisjonen mot Labour presentert av disse tendensene er for det første illustrert av deres eksklusive fokus på kravet «Ingen våpenhvile, ingen stemme». Det dette i praksis betyr er et politisk svik mot alle dem som søker en slutt på Gaza-genocidet. Det betyr at pseudo-venstre kan utgi seg som motstandere av Starmer når det kommer til massemordet på palestinerne, mens de fortsatt støtter hans etablering av en regjering som fortsatt vil støtte Israel.

Forøvrig vil Labours «venstrerepresentanter» støttet på dette grunnlaget pliktoppfyllende innta deres posisjoner på regjeringsbenkene som lojale representanter for et slikt parti og forbrytelsene det vil begå mot den britiske og internasjonale arbeiderklassen.

Dette bekreftes av pseudo-venstres nesten generelle nekting av å nevne den NATO-provoserte krigen mot Russland i Ukraina, selv etter at Sunak erklærte at dette er et krigsvalg der hovedspørsmålet som skal avgjøres er hvordan britisk imperialisme fører fram NATOs offensiv mot Russland og Kina. Det å isolere Palestina fra denne krigen gjør det mulig for pseudo-venstre å skjule den uforsonlige pro-imperialisme-karakteren til Labour, Starmers «parti for NATO», og det faktum at flertallet av partiets nominelle «venstrerepresentanter» står fullt ut bak en konflikt som har kostet hundre-tusenvis av liv og som britisk, amerikansk, fransk og tysk imperialisme aktivt forlanger utvides til russisk territorium.

Det å henvise til det sannsynlige flertallet av arbeidere som vil stemme Labour utelukkende av hat mot Toryene som begrunnelse for aktivt å støtte valget av en Starmer-regjering er sofisteri av verste sort. Det faktum at arbeidere føler det nødvendig å holde seg for nesa og stemme Labour er det politiske ansvaret til pseudo-venstre-gruppene som har motsatt seg byggingen av et revolusjonært alternativ og deretter har støttet hva enn av et «venstre»-element som eksisterer i partiet og fagforeningene, som arbeiderklassens «naturlige» ledere.

Ingen av dem vil sette pris på å bli minnet om at Corbyns lederskap av Labour i fem år ble hyllet som starten på partiets mulige transformasjon til et arbeiderklasseparti som de alle deretter kunne slutte seg til i kampen for «sosialisme». I stedet opprettholdt Corbyn resepten for dem alle, og til og med sparket ut noen ut av hans kampanjegruppe, Momentum, der han kapitulerte for blairistene på ethvert prinsipielt anliggende og lot hans egne supportere bli ofre for ei heksejakt og drevet ut av partiet, beskyldt for antisemittisme.

Corbyn, som alle disse partiene fortsatt ærer, stille bare som en uavhengig fordi hans bønnfallinger om fred med høyrefløyen overlot partiet til Starmer, som deretter utviste ham. Han hoppet ikke, han ble skjøvet. Corbyns tidligere skyggefinansminister John McDonnell og skyggeinnenriksminister Diane Abbott forblir i partiet og står på i valgkampen for Starmer.

World Socialist Web Site forklarte i mai 2021, som en oppsummering av Corbyn-erfaringen:

Corbyns mål som Labour-leder var å blokkere arbeiderklassens og dens yngre generasjonens forflytning til venstre, og gjetingen av dem inn bak Labour Party. Dette stavet han ut i klartekst i 2015, rett før han ble valgt til partileder, der han forklarte at hans mål var å forhindre Labours «PASOK-ifisering» – en referanse til implosjonen av PASOK og andre sosialdemokratiske partier over hele Europa... Under rådgivning fra ledende stalinister og medlemmer av pseudo-venstre grupper, la han vekt på at utviklingen av en ny «bredt basert venstreside» i Storbritannia måtte utvikles gjennom Labour Party, ikke utenfor partiet.

Socialist Party definerte «Corbyn-oppstanden» som et forsøk «på å reetablere et nytt arbeidernes parti», og understreket Labours tilknytning til fagforeningene som «den kollektive stemmen til millioner av arbeidere». Socialist Workers Party kalte det bevis for «sosialdemokratiets gjenfødelse... Kilden som for lenge siden var opphav til sosialdemokratiets liv, strømmer framdeles ut, og vil finne en kanal for sitt uttrykk såframt den får anledning, om det måtte være i Syriza, via Corbyn, eller et annet farkost.»

Det som politisk animerte slike påstander var motstand mot kampen for å bygge et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, av krefter med politiske opprinnelse fra rekkene av de stalinistiske partiene, eller som motstandere av trotskisme, som hadde brutt med Den fjerde internasjonale tiår tidligere.

I opposisjon, understreket WSWS:

Labours og andre sosialdemokratiske partiers byks til høyre, sammen med omdanningen av fagorganisasjonene til utvekster av konsernledelsen og staten, skyldes ikke bare elendige ledere som kan erstattes av bedre varianter som skulle forfekte venstrereformistisk politikk. Globaliseringen av produksjon og verdensmarkedets integrering har gjort politikk basert på sikring av reformer uten å utfordre kapitalismen og nasjon-statens undertrykkingsapparater, fullstendig bankerott. De gamle nasjonalt baserte arbeiderbyråkratiene, og partier overalt, har respondert i samsvar med deres historie, deres pro-kapitalistiske programmer og deres privilegerte klasseinteresser – ved å avvise deres tidligere reformisme og åpenlyst omfavne deres rolle som voktere av den borgerlige orden.

Arbeiderklassen må nå ta på seg å bygge et parti med et program som korresponderer med realitetene av globalt organisert kapitalistutbytting, og den uforsonlige konflikten mellom kapitalistklassen i alle land og den internasjonale arbeiderklassen – Socialist Equality Party i Storbritannia og partiets søsterpartier i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale.

SEP advarte for at «Ingen våpenhvile, ingen stemme!»-kampanjen var ei politisk blindgate.

Vi forklarte også at den eneste tendensen som lover å stille ei nasjonal liste av kandidater, Galloway's Workers Party of Britain, gjorde det ved å rekruttere opportunistiske elementer – hovedsakelig muslimer, fra Labour, Liberal Democratic Party og til og med Tory Party – kandidater som kun er opptatt av deres egen politiske framtid på grunn av massemotstanden mot Gaza-genocidet.

Forøvrig, partiets program er en variant av høyreorientert populisme, fremmet som en tilbakevending til «tradisjonelle Labour-verdier». Dette inkluderer lov og orden, pro-politi-retorikk framsatt som en fordømmelse av «mykhjertede liberale», for å slå ned på migrasjon gjennom sterke grenser, spesielt rettet mot flyktninger, og en forsvarspolitikk som, samtidig som partiet opponerer mot støtte til Israels krig mot palestinerne og NATOs de facto krig i Ukraina, lover fortsatt at «vi vil unngå krig, men vi vil også sørge for at vi er forberedt på den... Enhver trussel mot vårt land eller våre interesser vil bli møtt med en svært effektiv militær respons.»

Det viktigste er at SEP avviste oppfordringen om å senke politiske forskjeller for å få til én stor antiLabour Gaza-protest-stemme: «Dette er bare den siste desperate manifestasjonen av utallige pseudo-venstre-tendensers insistering på at Labour kan presses til venstre av massetrykk, kombinert med et tilbud om et mulig nytt parti av Labour-typen på et framtidig tidspunkt, dannet gjennom en politisk omgruppering under lederskap av forskjellige venstresnakkede tidligere Labour Party- og fagforeningsbyråkrater ...»

SEP avviser også løgna om en «mindre onde»-stemme for Starmers parti, eller ethvert Labour-parlamentsmedlem som formelt kunne støtte en våpenhvile. Dette, advarte vi, var ei bakdør for å fortsette støtten til Labour – og vi har fått rett.

Oppgaven for SEP og vårt lille antall kandidater under dette valget er å snakke klart og tydelig til de mest politisk framskredne arbeiderne, spesielt den unge generasjonen. Det å insistere på at byggingen av et nytt og genuint sosialistisk lederskap må begynne nå, for å trekke de essensielle lærdommene fra de mislykkede tiårene med å presse Labour «til venstre» som kom til en spiss under Corbyn, og å fremme programmet som dette ny ledelse må bygges på.

Vår appell er for en avvising av løgna om at Starmers Labour Party er alt som kan forventes som et alternativ til Sunaks Toryer. Det er bokstavelig talt ingenting å velge mellom dem.

SEP står for mobiliseringen av den britiske og den internasjonale arbeiderklassen mot Gaza-genocidet, mot krig i Ukraina og i Midtøsten, for å opponere mot alle angrep på demokratiske rettigheter og ødeleggelsen av arbeideres levestandarder. Det er tid for å bli med i SEP.