Delegatene til Labour Party’s årlige partikonferanse åpnet med ett minutts stillhet for dronning Elizabeth II, og deretter en framføring av nasjonalsangen, for første gang i partiets historie ‘God Save The King’. Begge deler ble observert uten protest.
Scenen besto av et gigantisk Union Flag som bakteppedesign bak podiet, og over dét et enormt videobanner – som strakk seg over hele scenens bredde – med et bilde av dronninga, der det sto: «Queen Elizabeth II – 21 April 1926 - 8 September 2022».
Dette var den foreløpig siste episoden i Labour-partileder sir Keir Starmers bestrebelser for å bevise partiets høyreorienterte, nasjonalistiske legitimasjon for big business. Dette etterfølger de to ukene siden dronningas død der Labour-MPer (parlamentsmedlemmer) på sosiale medier har hatt forbud mot å legge ut noe annet enn deres egen eller partiets hyllest til dronninga.
Tidligere edikter beordret medlemmer av skyggekabinettet til å holde seg unna arbeidernes streikervakter, og alle Labour-MPer til å vise «urokkelig støtte» til NATO.
Skyggeutenriksminister David Lammy sa i forkant av konferansen til Independent: «Jeg mener at dronningas bortgang minner oss alle om hva som forener oss, og jeg tror Keir føler det veldig sterkt. Jeg støtter ham i det. Vi er partiet som opprettet NATO etter den andre verdenskrigen.»
Skyggehelseminister Wes Streeting, en sterk favoritt til å erstatte Starmer som partileder, sa samme dag til Spectator at den private sektor er «en av spakene» for å hanskes med etterslepene i det offentlige helsevesenet, National Health Service (NHS), og la til: «Labour Party kan ikke bare bare basere seg på de samme gamle utslitte slagordene om NHS».
Skyggejustisminister Steve Reed gjenopplivet Tony Blairs «tøff på kriminalitet, ta tak i årsakene til kriminalitet» i et intervju med New Statesman, og la til hans eget: «Straffe, Forhindre, Beskytte».
Verken den ruinerende levekostnadskrisa, som produserer det verste fallet i realinntektene på generasjoner, eller den overhengende faren for krig med Russland som eskalerer i retning av en nukleær konflikt, var berettiget en nevnelse. Labour er i fastlåst takt med Tory-regjeringen hva det angår å føre klassekrig hjemme og imperialistkrig i utlandet.
Samtidig som Labour-MPene samlet seg, var emneknagger som trendet på sosialmedier #GeneralStrike og #GeneralElectionNow. Millioner av arbeidere presser på for streikeaksjoner. Stemningen i landet er for et konfronterende oppgjør med en illegitim Tory-regjering som planlegger et frontalangrep på arbeiderklassen, midt under den største streikebølga på nesten fire tiår. Arbeidere på jernbanene, i postvesenet og telekombransjen har respondert med avsky på Starmers åpenlyse fiendtlighet mot deres kamper for ei lønn til å kunne leve av.
At Labour-lederen fortsatt er i stand til å organisere hans høyreorienterte skue på toppen av denne sosiale krutt-tønna, skyldes skyldes Labour-«venstres» nedverdigelser, som er i en tilstand av kollaps to-og-et-halvt år etter at Jeremy Corbyn trakk seg som partileder. Protester mot Starmers politiske orienteringer ble holdt til utkantene av partikonferansen, uten den aller minste antydning til en kamp mot hans lederskap.
Pro-Corbyn pressgruppa Momentum arrangerer eventer under tittelen The World Transformed – Den endrede verden. Ved ett av disse kom tidligere skyggefinansminister John McDonnell for å slå seg sammen med MPene Dawn Butler og John Trickett for å kritisere forbudet mot oppmøte på streikevakter. Men dette stoppet ved en ydmyk appell til partilederskapet om å endre kurs. McDonnell sa til publikum: «Vi må si til Labour-partilederskapet og andre, ikke tro deres kan vinne det neste generalvalget by default [dvs. av seg selv] på grunn av Toryenes manglende popularitet.»
Corbyn uttrykte et visst ubehag med den «veldig, veldig merkelige» framføringen av nasjonalsangen, som han på BBCs Nick Robinsons podcast Political Thinking fortalte var «overdrevent nasjonalistisk». Men, der han nok en gang knuste alle forhåpninger for dem som fortsatt ser til ham for å danne et nytt parti, gjentok Corbyn hans ønske om å se Labour-pisken gjenopprettet, slik at han igjen kunne sitte i Parlamentet som en av Starmers MPer.
** image 1; caption: Sir Keir Starmer, partileder for Labour Party, og Storbritannias statsminister Liz Truss ankommer Westminster Hall, i Palace of Westminster, der de to parlamentskamrene, House of Commons og House of Lords, var samlet i London for å uttrykke deres kondolanser, mandag 12. september, 2022. [Foto: AP Photo / Markus Schreiber, Pool]
Corbyn ble belønnet for hans slaviskhet på den sedvanlige måten, der en skyggeminister orienterte Daily Mail: «Bare Corbyn ville prøve å ødelegge sir Keirs hyllest til den avdøde dronninga. Det er fordi Corbyn ble ansett som upatriotisk at vi må bygge bruer med så mange tidligere tradisjonelle Labour-velgere som snudde oss ryggen mens venstreorienterte ‘Jezza’ raserte partiet vårt.»
Corbyn selv, og McDonnells medlemskollega i grupperingen Socialist Campaign Group (SCG), Richard Burgon, valgte å rette deres vrede utelukkende mot monarkiet, og der de deltok på et ‘Labour for a Republic’-arrangement, for høflig å spørre: «Hvordan kan vi unnlate å snakke om hvorvidt, eller ikke, et statsoverhode burde bli valgt?»
Zarah Sultana, SCGs hovedkontaktpunkt med ‘Enough is Enough’-kampanjen, sa til et World Transformed-arrangement: «Ikke alle i Labour Party er tydelige på hvilken klasse de representerer.» Hun talte side om side med Mick Lynch, lederen av [transportarbeiderfagforeningen] Rail, Maritime and Transport Union, frontmann for ‘Enough is Enough’-kampanjen og påstått å være Storbritannias «virkelige opposisjonsleder». Men han ga også fra seg en ytterligere helhjertet tilslutning til en Starmer-ledet regjering, og oppfordret Labour til å «vise at partiet er på samme side som vanlige mennesker i dette landet, som virkelig sliter».
Lynch innvilget Starmer lisens til ikke selv å delta på ei streikevakt – «Jeg er ikke så naiv» – men foreslo at han burde «vise på en måte, at han identifiserer seg med kampene arbeidere har fått ….»
«Vi vil at han skal vinne valget, men vi vil at han skal gjøre det på et grunnlag arbeidende mennesker kan stille seg bak – han kan ikke innsmigre seg med business og Daily Mail hele tiden, han må innsmigre seg med arbeiderklassens folk.»
Sharon Graham, generalsekretær for fagforbundet Unite, markedsført av pseudo-venstre som den andre førende arbeiderklasselederen ved sammen med Lynch, jublet over det angivelig stadig mer «klare blå vannet» mellom Labour og Toryene, i et intervju i fagforbundets hovedkvarter. Hun oppfordret Starmer til å «være modig,» og la til: «Vi må være virkelig klare på hva det er vi tilbyr som Labour.»
Den gjenværende delen av Labour-venstre og det som går for «venstre» innen fagforeningene, stiller spørsmål ved Starmers klasselojalitet, men deres egne lojaliteter er til byråkratiet og ikke til arbeiderklassen. Alt av deres høflige kritikk og forslag om en kursendring har bare ett eneste mål – å bevare grepet Labour Party og fagforeningene har over arbeiderklassen, slik at de kan fortsette å strupe den.
Venstrefløyens feige respons ble understreket av fredagens publisering av Al Jazeera’s første av en tre-episoders avsløring av Labours høyrefløys konspirasjonen mot Corbyns lederskap og venstreorienterte partimedlemmer. Basert på 500 gigabyte av lekke dokumenter, e-poster, video- og lydfiler, avslører etterforskningen i stor detalj anvendelsen av falske påstander om antisemittisme og homofobi mot partimedlemmer som har støttet Corbyn, deres trakasseringer, og beskyttelsen av høyreorienterte provokatører.
The Labour Files kommer i tillegg til de klare bevisene på en konspirasjon fra partiets Blairist-MPer og apparat mot partimedlemskapet [engelsk tekst], som tidlig i 2020 ble fremsatt i dokumentet «Labour leaks».
Men, om noen trodde Al Jazeera’s avdekkinger ville bli tatt opp som et våpen av Corbynistene, da ble de umiddelbart skuffet. På et ‘World Transformed’-arrangement, som diskuterte Labour’s Forde Report om Labour-lekkasjene, nevnte Corbyn ikke engang Starmers navn, enn si The Labour Files, eller gikk noe lenger enn til å beskylde høyrefløyen for å prøve å «forkludre» hans lederskap. Det meste han ga sitt publikum var et løfte om at boka hans ville gi «den hele historien», men bare først etter at «alle rettssakene jeg har hatt å hanskes med» var sluttført – «Jeg har ikke lov til å si noe mer, for øyeblikket.»
Han oppfordret hans støttespillere til å «gå fram besluttsomt, håpefull, optimistisk, i samlet enhet.»
Inntrykket som Corbyn og hans allierte gir er av ei politisk gruppe som er hermetisk forseglet fra virkeligheten. De refererer til hans 2017-valgmanifest som at det skal ha «endret forløpet av arbeiderbevegelsens historie» og diskuterer kampen for et «sosialistisk alternativ» mens de sitter som medlemmer av et stolt høyreorientert parti som er ute etter deres blod – der deres venner og kolleger blir gradvis plukket vekk av Starmers uopphørlige og nådeløse heksejakt. Et reelt sosialistisk alternativ vil bare bli bygget i en målbevisst kamp mot Labour Party, inkludert dets svinnende «venstre»-fraksjon.