World Socialist Web Site snakket 18. mai med Tova og Anat (ikke deres virkelige navn), medlemmer av ei antikriggruppe av israelske mødre. Gruppa, som har hundrevis av supportere, ble grunnlagt i november i fjor av mødre til unge mennesker som avkreves å tjene i de væpnede styrkene, ikke bare for å føre krigen mot befolkningen i Gaza, men også for å opprettholde den pågående okkupasjonen av Vestbredden.

Ved siden av mer etablerte organisasjoner, som Combatants for Peace og Parents Circle Families Forum, har denne gruppa deltatt i mange demonstrasjoner mot krigen og for gjenkomsten av de israelske gislene innen rammeverket av en forhandlet avtale for å få slutt på krigen.

Slike protester har vokst sakte, til tross for den nesten totale blackouten i internasjonale og israelske medier, der det utvikler seg opposisjon mot det fascistiske Netanyahu-regimet. Som WSWS har rapportert fortsetter USA og Europas imperialistmakter å bevæpne og støtte regimet, til tross for masseprotestene som har brutt ut mot krigen rundt om i verden, og anklagene for krigsforbrytelser som Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har rettet mot statsminister Netanyahu og forsvarsminister Yoav Gallant.

Etter Hamas-angrepet på Israel den 7. oktober, som drepte 1 139 mennesker, har israelske styrker drept godt over 35 000 mennesker på Gazastripa, de fleste kvinner og barn. Ytterligere 10 000 er savnet, antatt begravet under det raste murverket. Mer enn 79 000 er såret. Sykehus, skoler og annen viktig offentlig infrastruktur har blitt ødelagt av bomber, og hele byer har blitt ødelagt.

Det store flertallet av de 2,3 millioner menneskene i territoriet har blitt omgjort til hjemløse flyktninger og blir utsatt for en politikk av sult og berøvelse av medisinsk behandling. Det barbariske angrepet som nå pågår mot Rafah, tvinger fram ytterligere fordrivelse av hundretusenvis av mennesker, som nå ikke har noe sted å dra.

Anat forklarte at «som mødre føler vi at vi har en etisk og politisk stemme og et budskap for framtiden for alle barn som bor i dette hjerteskjærende landet. Vi oppfordrer til å stoppe krigen, ikke bare fordi vi ikke vil at våre barn skal dø eller bli såret, men fordi vi er forferdet og bryr oss dypt om livene til palestinske barn, kvinner og menn i Gaza så vel som i Libanon.»

Mødregruppa er en av flere organisasjoner som har hentet inspirasjon fra gruppa Four Mothers, grunnlagt av mødre til soldater i 1997, i opposisjon til utplasseringen av israelske tropper til Sør-Libanon. Gruppa organiserte demonstrasjoner som vokste i størrelse og i stor grad ble kreditert for å snu opinionen til fordel for militær tilbaketrekning, som fant sted i 2000.

Dagens antikrigdemonstranter konfronterer det Tova beskriver som et «veldig militarisert» samfunn. «Vi lever med militæret, barna våre vokser opp vel vitende at de vil være i hæren når de er 18 eller 19, alt er på en måte basert på det. I vår gruppe ønsker vi å endre dette.» Tova ble involvert i gruppa etter at hennes sønn ble soldat (han er ikke utplassert i aktiv tjeneste i Gaza).

Anat sa: «Jeg har ei datter som er 17. Hva hun vil gjøre vet jeg ikke, jeg er glad for at vi har ett-og-et-halvt-år igjen før det spørsmålet blir en realitet.»

Tova forklarte at det har vært en viss motstand mot angrepet på Gaza siden det begynte etter Hamas’ 7. oktober-angrep på Israel, men ikke på langt nær nok. «I mine omgivelser er menneskene jeg møter for fred, de er alle imot krigen. Det er motstand på universitetene og mange andre steder.» Mødregruppa har oppfordret til en fullstendig slutt på krigen og at «alle må komme hjem, gislene og soldatene».

Som én nylig indikasjon bemerket Anat at hundrevis av universitetsansatte over hele Israel hadde signert et åpent brev som krever en slutt på krigen. Per 22. mai hadde mer enn 1 470 forelesere og administrativt ansatte signert oppropet, som fordømmer den «enorme skaden på sivile i Gaza, sulten og den enestående ødeleggelsen av infrastruktur» så vel som død og skade på israelske soldater og skaden på Israels anseelse i verden.

Det finnes ingen klare tall på hvor mange unge som er i stand å unngå verneplikten. «Du kan melde deg ut som en samvittighetsnekter, men det er ganske strengt, du må bevise at du er pasifist tvers igjennom, men det er det ikke mange som gjør. Det er ett alternativ, og du må ikke i fengsel,» forklarte Anat. Det er også mange som får fritak av psykiske årsaker.

Militæret er et ekstremt brutaliserende miljø, og det er beretninger om mennesker som returnerer fra utplassering traumatiserte og ute av stand til å sove. Times of Israel rapporterte i januar 2023 at selvmord var den viktigste dødsårsaken blant israelske soldater. Ifølge Haaretz har minst 10 soldater dødd av selvmord siden 7. oktober.

Oppfordringer om en våpenhvile blir nå tolerert av noen deler av protestbevegelsen som oppfordrer til forhandlinger for å returnere gislene tatt av Hamas. «Det føles veldig seint på dagen, men det begynner å skje,» sa Anat.

Hun fortsatte: «Samfunnet vårt har blitt så polarisert, diskursen er så giftig, at selv kravet om en avtale for å løslate gislene av høyresiden har blitt stemplet som ‹venstreorientert›, fordi høyresiden er så ekstrem. Så du trenger ikke engang å si «stopp krigen», du kan bare holde opp et bilde av et gissel for å bli spyttet på, og få politibrutalitet rettet mot deg. Det har blitt så giftig. Om du har på deg ei t-skjorte til støtte for gislenes løslatelse blir du stemplet som antiNetanyahu.»

Politikere og media har gitt næring til et klima av fiendtlighet og trusler mot alle som uttaler seg. «Jeg snakker med folk som sier: ‹Jeg er veldig opprørt over de sivile ofrene i Gaza.› Men de vil ikke nødvendigvis holde et skilt fordi det er det virkelig veldig skummelt å gjøre,» sa Anat.

Tova la til: «I Israel viser ikke media mye om Gaza i det hele tatt. Media her, selv når de er kritiske, det er ei grense for hvor kritiske de er.» De som vil vite virkeligheten i Gaza, de må finne den på sosiale medier.

Anat sa at i mellomtiden er det en uavbrutt dekning av 7. oktober-traumet. «Folk beskriver det som et andre Holocaust, og de fleste israelere, med hjelp fra media, gjenopplever dag etter dag den 7. oktober. Foruten de mange menneskene som døde, er det mange mennesker som ble rammet og såret, og historiene er dessverre ubegrensede, og de blir stadig kringkastet. Den psykologiske innvirkningen av det er hver dag å generere rettferdiggjørelse for krigen. Hele fokuset er innovervendt.»

Media fordømmer de globale protestene som «absurde» og «antisemittiske». «De sier at dette er unge mennesker som ikke vet noe om konflikten, og at nå er den virkelig trendy, og media fokuserer mye på de israelske studentene på campuser som føler seg truet av den. Det er den dekningen det får, og den får mye dekning. Det er en måte ikke å håndtere det reelle problemet, som er krigen, de grusomme konsekvensene av krigen.»

I møte med denne kryssilden må folk gjøre en bevisst innsats for å «se den andre sidens menneskelighet». Anat sa at noe måtte endres i «maktstrukturene, eller institusjonene som media. Vi må gjøre noe annerledes for at folk skal endre seg.»

Tova sa at problemet «alt starter fra ulikheten» som gjennomsyrer det israelske samfunnet. I tillegg til okkupasjonen av Gaza og Vestbredden er det den systematiske diskrimineringen av palestinske statsborgere i Israel. I Negev-regionen, hvor hun for tiden bor (etter at hun og familien ble evakuert fra nord i Israel på grunn av fiendtlighetene med Hizbollah), har politiet nylig revet hus bygget av beduiner, fordi de ikke hadde de rette tillatelsene.

Hun forklarte at det er mange byråkratiske hindringer for folk som ikke snakker hebraisk, som gjør det vanskeligere å søke om folketrygd og få tilgang til velferdstjenester og andre tjenester. Arabiske landsbyer og byer i Israel er vanligvis overfylte, og blir tildelt færre ressurser.

Anat påpekte samtidig at palestinere er en integrert del av det israelske samfunnet, med mange som har universitetskvalifikasjoner. «Du drar til et sykehus og noen ganger føles det som at halvparten av det medisinske personalet, sykepleierne og legene, er palestinske israelere. Så det er et mer utdannet samfunn og de krever deres rettigheter.»

Hun sa politikere anvender «identitetspolitikk» for å så splittelser mellom ulike deler av Israels arbeiderklasse, inkludert Ashkenazi-jøder (med forfedre fra Europa) og Mizrahi-jøder (med røtter i Nord-Afrika eller Asia). Tova sa: «Det var innebygd diskriminering fra begynnelsen av [da Israel ble grunnlagt] mot jøder fra visse opphav. Traumet opplevd av gruppene som hadde fordommer rettet mot dem, har siden ikke blitt løst.»

«Jeg tror et av de største problemene som palestinske israelere nå står overfor, er at de nå blir gransket for alt de sier og gjør,» sa Anat. «Spesielt folk under utdanning. Helt nylig var det en lærer som deltok i en Nakba Dag-prosesjon [som markerte «katastrofen» i 1948 som så den etniske rensingen av hundretusenvis av palestinere].

«Hun underviser på en jødisk skole og de høyreorienterte jegerne – vi kaller dem jegere – de tok et bilde av henne i en prosesjon og gjorde en stor sak ut av det. Så undervisningsdepartementet har nå kalt henne inn til en undersøkelse. Det er helt vilt. Dette er en lærer som har undervist israelske elever i lang tid, og hun underviser fred. Så de møter helt mye intimidering nå.»

Anat og Tova var ikke sikre på den langsiktige politiske løsningen for Israel og Palestina, inkludert om det skulle være en eller to stater, men sa at utgangspunktet måtte være erkjennelse av likestilling for alle mennesker. «Vi er alle i dette sammen, palestinere og israelere, og vi trenger å se alle. Vi må anerkjenne menneskeligheten til alle som lever her, forbi våre nasjonale, etniske eller religiøse tilhørigheter,» sa Anat.

De takket WSWS for å rette oppmerksomhet til antikrigbevegelsen i Israel, og sa at verden måtte se at høyresiden ikke er den eneste stemmen i landet.

Som respons forklarte WSWS-reporterne at WSWS ser på dette som et genocid og at slutten på genocidet bare kan oppnås gjennom foreningen av arbeiderklassen i hele regionen – inkludert i Israel, Palestina, Libanon, Egypt og Iran – og internasjonalt . Vi bemerket at WSWS har oppfordret arbeidere internasjonalt til å iverksette tiltak for å stoppe produksjonen og forsyningen av våpen til Netanyahu-regimet for å stenge av deres evne til å føre krig.

For å stoppe genocidet og forhindre en enda større katastrofe må arbeiderklassen slåss for å avskaffe grunnårsaken: det kapitalistiske imperialistsystemet. Imperialistmaktene anser Israel som en viktig alliert i deres breiere krig for omfordelingen av Midtøsten og hele verden. Genocidet i Gaza er bare opptakten til den akselererende USA-NATO-stedfortrederkrigen mot Russland og de aktive forberedelsene til krig mot Iran og Kina. Med Israel som USAs viktigste underkontraktør i regionen, vil landet – i likhet med Ukraina – tjene som kanonfôr i krigen om regional dominans.

Kampen for sosialisme, av en internasjonal skala, er den eneste måten å stoppe både det fascistiske regimet i Tel Aviv, så vel som den akselererende pådriveren av USA og deres allierte for en tredje verdenskrig mot Iran, Russland og Kina. WSWS oppfordrer innstendig arbeidere og unge mennesker i Israel, Palestina og over hele Midtøsten til å kontakte oss for å diskutere denne presserende viktige politiske kampen.