Det følgende er teksten av talen holdt av Ulaş Ateşçi, et ledende medlem av Sosyalist Eşitlik Grubu (Socialist Equality Group) i Tyrkia, for Det internasjonale maidag-nettstevnet 2024, avholdt lørdag 4. mai.

Revolusjonære hilsener fra Sosyalist Eşitlik Grubu i Tyrkia.

Ett-hundre-og-ti-år etter utbruddet av den første verdenskrig og 85 år etter utbruddet av den andre verdenskrig, er vi vitne til utvidelsen av en tredje verdenskrig, som allerede har begynt og truer å eskalere til en nukleær konflikt. Denne katastrofale kursen må stoppes av den internasjonale arbeiderklassens bevisste politiske intervensjon.

Malstrømmen av imperialistkrig oppsluker hele regionen. NATOs krig mot Russland over Ukraina har pågått i mer enn to år. Israels NATO-støttede genocid i Gaza, som har pågått i syv måneder, er ledsaget av eskalerende krigsprovokasjoner mot Iran og landets allierte.

Andre store tennpunkter i regionen inkluderer grensetvister mellom Serbia og Kosovo, deler av det tidligere Jugoslavia, og mellom de NATO-allierte Tyrkia og Hellas, mens en krig mellom de to kaukasiske tidligere sovjetrepublikkene Aserbajdsjan og Armenia truer med å blusse opp igjen.

NATO-imperialismens aggresjon, ledet av USA, er drevet av motiveringen for på nytt å dele opp de enorme territoriene i Russland og Kina, som de i flere tiår ble ekskludert fra som et resultat av revolusjonene i Russland i 1917 og i Kina i 1949, og for fullstendig å dominere Midtøsten.

Mens de USA-ledede imperialistmaktene siden februar 2022 har mislyktes i å oppnå deres mål om militært å beseire Russland, for å få til et regimeskifte i Moskva og fullstendig underordne seg dette enorme ressursrike landet, blir utplasseringen av NATO-tropper på slagmarka og bruken av atomvåpen en stadig nærmere mulighet.

Denne krigen, som er resultatet av NATOs aggressive ekspansjon østover siden 1990-tallet og transformasjonen av Ukraina til et senter for aggresjon mot Russland, er også den forferdelige prisen for det stalinistiske byråkratiets endelige forræderi av Oktoberrevolusjonen og oppløsingen av Sovjetunionen i 1991.

Slaktingen som har pågått i flere tiår på Midtøsten-fronten av den globale krigen, de første stadiene som vi nå er vitner til, har blitt muliggjort av regionens reaksjonære pro-imperialisme-regimers medvirkning – Tyrkia, de arabiske statene og sionistregimet i Israel.

Styringsklassen i Tyrkia, som før 1991 tjente som en NATO-utpost mot Sovjetunionen, har vært en avgjørende regional pilar for imperialistaggresjon i Midtøsten, og mot Russland i perioden etter Sovjetunionen.

Den har vært medskyldig fra Gulfkrigen i 1990-1991, til Jugoslavias oppløsing og bombingen av Serbia i 1999, til invasjonene av Afghanistan i 2001 og Irak i 2003, og til oppstarten av imperialistkriger for regimeskifte i Libya og Syria samtidig med de revolusjonære arbeiderklasseoppstandene i Tunisia og Egypt i 2011.

Millioner har blitt drept i disse krigene, og titalls millioner ble til flyktninger. I samme periode døde titusener av mennesker i en borgerkrig i Tyrkia, som intensiverte da den tyrkiske styringsklassen ikke hadde noe svar på det kurdiske folkets legitime demokratiske aspirasjoner annet enn statsrepresjon.

Ankaras kollaborering med imperialistaggresjonen i Midtøsten har bare ytterligere forverret det kurdiske spørsmålet. I dag fortsetter faren for en fullskala krig mellom de tyrkiske styrkene og de nasjonalistiske USA-støttede kurdiske militsene i Syria, der iranske og russiske styrker også er til stede. Samtidig er tusenvis av kurdiske politikere fortsatt fengslet i Tyrkia i strid med deres grunnleggende demokratiske rettigheter.

Det kurdiske folket lever i Tyrkia, Iran, Irak og Syria og det kurdiske spørsmålet er nødvendigvis av karakter internasjonalt. Det kan ikke løses på et «nasjonalt» grunnlag. Veien framover er en sosialistisk føderasjon som vil få slutt på nasjonal undertrykking og garantere demokratiske rettigheter, i stedet for nasjon-stat-systemet som i Midtøsten historisk har vist seg å være bankerott.

Selv om imperialistaggresjonen mot Iran og Russland også truer dets egne interesser og trekker Tyrkia inn i krigens malstrøm, setter det tyrkiske borgerskapets dypt forankrede avhengighet av amerikansk og europeisk imperialisme det i et uløselig dilemma innenfor rammeverket av borgerlig nasjonalisme.

Som med borgerskapet i land over hele verden med forsinket kapitalistisk utvikling, er det tyrkiske borgerskapets sentrale frykt trusselen om revolusjon fra arbeiderklassen, og det ser sine viktigste allierte mot denne faren i imperialistsentrene.

Den samme objektive klasseposisjonen gjelder for borgerlige nasjonalistbevegelser, enten de er palestinske eller kurdiske, hvorvidt de er direkte målskiver eller imperialismens allierte. Alle borgerlige nasjonalistregimer og bevegelser, som er inherent ute av stand til å adressere den internasjonale arbeiderklassen mot imperialisme, er alltid gjenstand for reaksjonære manøvrer basert på søket etter forsoning med imperialistmakter innen det kapitalistiske nasjon-stat-systemet, rotårsaken til problemet.

Som Leo Trotskij, medleder av Den russiske revolusjonen og grunnleggeren av Den fjerde internasjonale, forklarte i hans Teori om permanent revolusjon, og som det 20. og 21. århundres historie viser, uavhengighet fra imperialisme og etableringen av et demokratisk regime, krever at arbeiderklassen tar makten, som del av den internasjonale sosialistiske revolusjonen.

Sionistregimet i Israels genocid av palestinerne i Gaza har avslørt medvirkningen til regjeringen i Tyrkias, så vel som i alle NATO-land og andre allierte. President Recep Tayyip Erdoğans regjering har blitt avslørt som en kollaboratør av imperialismen og sionismen ved å opprettholde eksportene som besørger næring til Israels krigsinnsats mot palestinerne, uansett dens retoriske kritikk av Netanyahu. Erdoğan opprettholder dessuten USA-NATO-baser i Tyrkia, som besørger støtte til Israel.

Det at Erdoğan har insistert på denne politikken, under betingelser av voksende sosial ulikhet og ei stadig dypere levekostnadskrise som førte til ei bølge av spontanstreiker – til tross for det overveldende flertallet av befolkningens antiimperialistiske, antisionistiske og pro-palestinske sentimenter – var en vesentlig faktor til at hans regjerende parti Rettferdighet og utvikling (AKP) tapte millioner av stemmer i lokalvalgene i mars, og for første gang ble det andre-rangerte partiet.

Men det er ingen uenighet mellom Erdoğan og hans borgerlige rivaler, om den militær-strategiske alliansen med imperialismen og sionismen. Det republikanske folkets parti (CHP), den ufortjente mottakeren av den folkelige opposisjonen mot regjeringen i lokalvalgene, har gitt dets fulle støtte til Finlands og Sveriges NATO-medlemskap, som del av eskalerende aggresjon mot Russland. CHP har nære bånd med Washington og Berlin, de sentrale imperialistsentrene bak genocidet i Gaza og aggresjonen mot Iran.

Tyrkia har innen 2024 nesten doblet sitt forsvarsbudsjett, til rundt $ 40 milliarder. Framveksten av militarisme og forberedelser til krig i utlandet er ledsaget av en klassekrig mot arbeiderklassen hjemme.

Erdoğan-regjeringen og den borgerlige opposisjonen er også enige om gjennomføringen av et brutalt kapitalistprogram for sosiale angrep mot arbeiderklassen og undertrykkingen av arbeidernes motstand gjennom fagforeningsapparatet, eller andre virkemidler under deres kontroll. Tidlig i april, da renovasjonsarbeiderne i den AKP-styrte Altındağ-bydelen i hovedstaden Ankara gikk ut i en spontanstreik, brøyt den CHP-styrte metropolmyndigheten streiken ved å la deres egne kjøretøy samle sammen søppelet.

Protester mot Erdoğan-regjeringens nekting av å avslutte Tyrkias handel med Israel ble møtt med voldelige politiangrep. Der det amerikanske politiet forsøkte voldelig å undertrykke universitetsstudenter som modig opponerte mot det USA-støttede genocidet i Gaza, ble demonstranter som protesterte mot Tysklands medvirkning til genocidet angrepet av det tyrkiske politiet da Tysklands president Frank-Walter Steinmeier besøkte Istanbul. Blant dem som ønsket Steinmeier velkommen og ledsaget ham var Ekrem İmamoğlu, CHP-borgermesteren i Istanbul, støttet av pseudo-venstre-partiene.

Dette understreker fraværet av en antikrig eller pro-demokratisk fraksjon blant styringseliten. De globale protestene mot Gaza-genocidet siden oktober i fjor har imidlertid gjort det klart at det er massiv sosial opposisjon mot krigen. Denne opposisjonen må bli orientert til arbeiderklassen og bevæpnes med en klar internasjonal sosialistisk strategi.

Styringsklassens normalisering av død og svekkelse av pandemien, dens normalisering av genocid og atomkrig må besvares med normaliseringen av sosialisme.

Det må bli forstått at den politiske orienteringen med å legge press på imperialistiske eller kapitalistiske regjeringer for å stoppe krig og genocid, eller forestillingen om å oppnå en epoke med «fredelig imperialisme», er bankerott. Som de store marxistlederne, Vladimir Lenin og Leo Trotskij, forklarte ligger ikke årsakene til imperialistkrig i de politiske ledernes subjektive intensjoner, men i kapitalistsystemets materielle klasseinteresser og uløselige motsetninger. Så lenge kapitalismen eksisterer vil det være imperialistkriger.

Forøvrig, det israelske genocidet mot palestinerne, krigen mot Iran og Russland og forberedelsene til krig mot Kina kan ikke stoppes av arbeidernes kamp bare i disse landene eller regionene. De beste allierte til arbeiderne i disse regionene er arbeiderklassen i imperialistsentrene, spesielt i USA.

Den sosialistiske revolusjonen som begynte i Russland i 1917 må forstås som en forent global prosess. Denne verdensrevolusjonens suksess og, må det tillegges, selve den menneskelige sivilisasjonens eksistens, avhenger framfor alt av at arbeiderklassen tar makten i USA og Europa, og gjør tiltak for å utrydde imperialistaggresjon.

På denne avgjørende maidagen oppfordrer Sosyalist Eşitlik Grubu i Tyrkia arbeidere og ungdom over hele Midt-Østen: Bli med oss i den internasjonale kampen for sosialisme for å stoppe genocid og imperialistkrig, og for å få slutt på deres rotårsak, verdenskapitalismen. Bygg Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) som senteret for den globale antikrig- og sosialistbevegelsen!