Det følgende er teksten av talen holdt av Alex Lantier, nasjonalsekretær for Parti de l’Egalité Socialiste (PES), for Det internasjonale maidag-nettstevnet 2024, avholdt lørdag 4. mai.

Jeg overbringer broderlige hilsener fra Parti de l’égalité socialiste i Frankrike til dette internasjonale maidag-nettstevnet, dagen for internasjonal proletarisk enhet. Arbeiderne i Europa og i hele verden står i 2024 overfor oppgaven med å forenes i kampen for å stoppe en kommende tredje verdenskrig.

Frankrikes president Emmanuel Macron truet i februar, på et europeisk toppmøte i Paris, med å sende franske tropper til Ukraina for å slåss mot Russland. NATO-imperialistmaktenes aggressive rolle står avslørt. De truer ikke bare det russiske folket, men også det internasjonale proletariatet, med krig mellom atomvåpenmakter.

Macron og hans NATO-allierte eskalerer krigen i trossing av viljen til Europas befolkninger. Meningsmålinger viser at 68 prosent av franskmennene, 80 prosent av tyskerne og 90 prosent av polakkene avviser å sende tropper til Ukraina. Massemedia i Frankrike og over hele Europa oppfordrer imidlertid til å bygge en «krigsindustri» for å føre «høyintensitetskonflikter», som den nåværende krigen i Ukraina.

Som ved begynnelsen av verdenskrigene i 1914 og 1939 er kapitalistsystemet i ei dødelig krise. Stilt overfor internasjonale og sosiale konflikter de ikke har noen løsning på er styringsklassene bevisst på vei mot en katastrofe de ikke vet hvordan de skal stoppe.

Macron sa i 2019 til det britiske magasinet The Economist at NATO var «hjernedød» fordi alliansen risikerte krig med Russland over Syria. Han hadde i 2017 invitert Russlands president Vladimir Putin til det kongelige palasset i Versailles for høflige diskusjoner. Men nå ønsker Macron, like hjernedød som resten av NATO, å spille rollen som Europas ledende krigshisser.

NATO-maktenes støtte for sionistregimets genocid i Gaza drar maska av Macron og hans allierte. Paris har siden 2012 solgt våpen til Israel for flere hundre millioner euro. I fjor høst, da israelske tropper bombet forsvarsløse sivile i Gaza, reiste Macron til Israel for å omfavne Israels statsminister Benjamin Netanyahu, som Macron kalte hans «venn».

Ved å oppmuntre til massemord av titusenvis av sivile i Gaza, på sykehus eller i interneringsleirer, målretter NATO ikke bare det palestinske folket. Alliansens mål går forbi Libanon, Syria eller Iran, som Israel også bomber. Imperialistmaktene erklærer krig mot resten av verden og, framfor alt, mot den internasjonale arbeiderklassen.

Paris er spesielt rasende på bevegelsen av afrikanske arbeidere og rurale masser som tvang Frankrike til å trekke tilbake sine tropper fra Sahel. Militærdiktaturer i Mali, Burkina Faso eller Niger, som ga etter for eksplosjonen av folkelig raseri, ba franske tropper om å forlate deres land. De inviterte inn i deres land russiske tropper fra Wagner-militsen for beskyttelse mot trusler om en invasjon fra afrikanske regjeringer allierte med Frankrike.

Fransk og europeisk kapital, som med deres investeringer fortsatt dominerer afrikansk finans, planlegger ikke å overlate Afrika til russiske tropper eller kinesiske forbruksvarer. Om Macron truer Moskva er det fordi franske banker drømmer om uhemmet plyndring ikke bare av Russlands naturressurser, men også av deres tidligere koloniimperium i Afrika.

Arbeiderne kan stoppe den militære eskaleringen og stoppe verdenskrigen før den ødelegger menneskeheten. Alle samlet kan de blokkere leveringen av våpen til Israel som muliggjør genocidet i Gaza. Men for dette formålet må de bygge en bevegelse som ikke er nasjonal, med siktemål å overbevise presidenter i hvert enkelt land om å endre deres diplomati, men internasjonal – som mobiliserer makten til arbeiderklassen i alle land mot krig, genocid og kapitalisme.

Avgjørende politiske lærdommer kommer fra de nylige erfaringene av klassekampen, som bevegelsen i Frankrike i fjor mot Macrons pensjonskutt.

Der han styrte åpent mot folket påla Macron hans nedskjæring for å frigjøre titalls milliarder euro til militærbudsjettet. Tre fjerdedeler av det franske folket var imot kuttene, men han banket dem gjennom parlamentet uten en avstemming. Han sendte ut opprørspolitiet for å angripe demonstranter og streikende, eller til og med tilskuere, der han forberedte verdenskrig i utlandet ved å føre klassekrig hjemme.

Arbeiderklassen ville slåss, men Macron baserte seg på fagforeningsbyråkratiene og deres politiske allierte for å kvele bevegelsen. 60 prosent av franskmennene sa de støttet blokkeringen av økonomien med en generalstreik, men fagforeningsbossene reddet Macron. I frykt for det de kalte «galskapen som kan ta over dette landet, med vold, men også veldig dyp sosial harme», avbrøyt de ytterligere protester.

I virkeligheten kommer ikke galskapen i dagens samfunn fra arbeiderklassens raseri, men fra kapitalismens irrasjonalitet. Ved å kvele bevegelsen mot Macron åpnet fagforeningsdirektørene veien for Macron til å eskalere krigen.

Det avgjørende spørsmålet reist av erfaringene fra denne bevegelsen er: Hva er trotskisttendensen, det vil si, det revolusjonære alternativet til både kapitalisme og stalinisme? Det er Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale og, i Frankrike, partiet PES. Under bevegelsen mot pensjonskuttene oppfordret PES til mobiliseringen av arbeiderklassen for å felle Macron og hans politistat, som det første stadiet i en kamp for sosialisme.

Hva var linja til etterkommerne av pabloistene som splittet fra ICFI i 1953, der de argumenterte for at stalinistiske byråkratier ville gi arbeiderne et revolusjonært lederskap?

«Situasjonen er ikke revolusjonær,» skrev Révolution permanente, morenoist-fraksjonen av den franske pabloist-bevegelsen. De oppfordret til å bygge «en autentisk motvekt til borgerskapets makt», det vil si, inne i det kapitalistiske samfunnet.

Jean-Luc Mélenchons Nye folkelige union (Nupes) sendte en delegasjon av stalinistiske parlamentarikere til Elysée-presidentpalasset for å overlevere et brev som kritiserte pensjonskuttene. Denne impotente gesten gjenspeiler Mélenchons reaksjonære politiske pessimisme. Etter å ha oppnådd 8 millioner stemmer i presidentvalget i 2022 har han ikke kommet med noen revolusjonær appell til hans velgere. Han sa faktisk han var villig til å tjene som statsminister under enten Macron eller en nyfascistisk president.

Hva er det strategiske alternativet til disse politisk korrupte kreftene som underordner arbeiderklassen til kapitalisme og krig? Trotskij skrev, et år før utbruddet av den franske generalstreiken i 1936, mot stalinister som hevdet at situasjonen ikke var revolusjonær:

Situasjonen er revolusjonær, så revolusjonær den kan bli, gitt arbeiderklassepartienes ikke-revolusjonære politiske orienteringer. Mer nøyaktig, situasjonen er før-revolusjonær. For å bringe situasjonen til dens fulle modenhet, må det finne sted en umiddelbar, energisk, uopphørlig mobilisering av massene, under slagordet om makterobring i sosialismens navn. …

Alt den fromme messingen av uttrykket «ikke-revolusjonær situasjon» kan gjøre på det nåværende tidspunktet er å knuse arbeidernes sinn, lamme deres vilje og overlevere dem til klassefienden.

Denne analysen, ni tiår seinere, belyser fortsatt den objektivt revolusjonære situasjonen i dag: Det er veien å følge for å mobilisere arbeidere internasjonalt i kamp mot genocid og krig.