Den greske politikeren Yanis Varoufakis avsluttet tidligere denne måneden en fjorten-dager-lang turné i Australia med en tale til National Press Club, den 13. mars. Varoufakis’ bemerkninger under arrangementet sentrerte seg om en oppfordring til den australske og europeiske styringseliten om å adoptere en mer «uavhengig» utenrikspolitikk, samtidig med økende geopolitiske spenninger og konkurranse, med mindre de skal bli ført over til «irrelevans».

Turnéen ble organisert av Australia Institute, ei liberal tankesmie basert i Canberra. Varoufakis fikk en varm, til og med smiskende mottakelse fra de øvre middelklassesjiktene rundt Instituttet. Han holdt foredrag om et lignende tema i indre bydeler i Melbourne og Sydney, og talte til paneler på Adelaide Writers’ Festival.

Mens Varoufakis ble introdusert på disse begivenhetene som Hellas’ tidligere finansminister, ble den reelle betydningen av denne embetsperioden begravd. Varoufakis, en politisk skurk og opportunist av første rang, var faktisk skyldig i et av arbeiderklassens mest betydningsfulle svik dette århundret.

Syriza-regjeringen, som han var en sentral leder for, tiltrådte i januar 2015 basert på løfter om en slutt på de europeisk dikterte innstrammingstiltakene som skapte en sosial katastrofe. I løpet av hans litt over fem måneder som finansminister var Varoufakis i sentrum for en politisk konspirasjon der Syriza forrådte det mandatet, undertrykte eksplosiv motstand mot innstramminger og påla de dypeste nedskjæringene i Europa.

Velkomsten Varoufakis ble til del fra Australia Institute, som har bånd til Det grønne partiet og til fagforeningsbyråkratiet, så vel som finanspressen, var ikke til tross for denne historikken, men på grunn av den. Varoufakis er en verdsatt tjener for kapitalismen, med en politiske karriere basert på å kle opp høyreorientert, pro-business-politikk med vag venstrepopulistisk retorikk, spesielt rettet mot velstående og ambisiøse deler av middelklassen.

Varoufakis turnerte ikke som privatperson, men som generalsekretær for «Democracy in Europe Movement 2025» (Diem25). Bevegelsen er basert på oppfordringer til en revitalisering og «demokratisering» av EU. Diem25 advarer mot europeiske nasjonale splittelser, og oppfordrer i stedet til en pan-kontinental enhet.

Som WSWS forklarte ved bevegelsens stiftelse i 2016 representerer Diem25 et sjikt av velbeslåtte EU-funksjonærer og deler av den europeiske styringsklassen selv, som frykter at deres privilegier og rikdom blir satt i fare av splittelsen av Europa og kontinentes underordning til amerikanske imperialistinteresser.

Det var det essensielle innholdet i Varoufakis’ bemerkninger til den høyprofilerte National Press Club, som får dens arrangementer fjernsynskringkastet.

Han sa til hans publikum: «Europa og Australia står overfor en felles eksistensiell trussel: En snikende irrelevans forårsaket, på den ene siden, av at vi ikke har investert ordentlig, og på den andre siden, av vår lite gjennomtenkte glidning fra en strategisk avhengighet av USA til en ikke-strategisk, selvødeleggende servilitet til Washingtons politiske agenda.»

Varoufakis hevdet at verden i økende grad blir dominert av «skykapital», en samlebetegnelse for høyteknologiske foretak og internettselskaper. Han jamret over det faktum at Europa, dvs. de europeiske kapitalistene, sammen med deres australske motstykker, hadde falt langt bak på dette avgjørende området. «Det er litt som å prøve å finne veien i løpet av 1800-tallet uten dampmaskiner,» sa Varoufakis.

Han hevdet at skykapitalen var dominert av USA og Kina. Deres konkurranse på dette området, hevdet Varoufakis, var den primære, eller til og med den eneste grunnen til det han kalte en «ny kald krig» mellom dem.

Varoufakis’ argument, strippet for ord om «demokrati» og «fred», kokte ned til en oppfordring til de europeiske og australske regjeringene om å investere tungt i «skykapital», slik at de kan konkurrere i denne sfæren, og avslutte en utvilsom «servilitiet» til USA, for ikke å sette deres egne imperialistinteresser i fare.

Hele hans analyse var rettet mot å nå denne konklusjonen. Den kombinerte overfladiskhet med forfalskning.

Det var åpenbart i Varoufakis’ likestilling av USA og Kina, to land med ekstremt divergerende historier og posisjoner i verdensøkonomien. Til tross for landets store økonomiske framskritt, og styringselitens aspirasjoner skapt av den stalinistiske restaureringen av kapitalismen, er ikke Kina, i motsetning til USA, en imperialistmakt. Landet forblir låst innenfor et finanssystem dominert av amerikanske og europeiske banker og selskaper.

Varofikis’ overladiske avvising av disse anliggendene stemmer overens med skildringene av Kina som en ny imperialistmakt, brukt av pseudo-venstre-grupper og andre for å legitimere USAs pådriver for krig. En tilsvarende posisjon har blitt forfektet av pseudo-venstre-siden om Russland, som de anvender for å støtte USA-NATOs stedfortrederkrig i Ukraina.

Ordet «imperialisme» passerte, uunngåelig, ikke over Varoufakis tunge, og heller ikke den globale kapitalismens krise og dens uløselige motsetninger.

Dominans over høyteknologisk utvikling er en stadig viktigere komponent i den USA-ledede pådriveren for krig mot Kina, og den breiere eksplosjonen av imperialistisk militarisme, men er ett uttrykk for mer fundamentale prosesser.

Konfrontert med ei stadig dypere krise i realøkonomien, et svært ustabilt finanssystem og massive interne sosiale spenninger, vender alle stormaktene, inkludert i Europa, til et program for militarisme og krig. Denne prosessen finner sitt sterkeste uttrykk i utbruddet av amerikansk militarisme, fordi USA var den dominerende makten i etterkrigstidens orden, og desperat søker å opprettholde et hegemoni som anses truet på flere fronter.

I siste instans er USAs vending til krig et uttrykk for den uløselige motsetningen mellom en enhetlig global økonomi og oppdelingen av verden i antagonistiske kapitalistiske nasjon-stater. I en tid i perioden etter den andre verdenskrig var USA i stand til å regulere denne motsetningen på grunn av landets enorme industrielle base, økonomiske ressurser og dollarens dominans. USAs globale posisjon har imidlertid de siste 50 årene blitt svekket, eksemplifisert ved transformasjonen fra verdens fremste kreditor til en vesentlig debitor.

Selve den økonomiske utviklingen av Kina, promotert av USA i en tidligere periode, blir ansett av amerikansk imperialismes strateger som den viktigste trusselen mot deres interesser. Programmet for amerikansk kapitalisme i tilbakegang er ikke, som Varoufakis hevder, en ny «kald krig», men aktive og framskredne forberedelser for krig med Kina, som del av en breiere satsing for å dominere den avgjørende eurasiske landmassen. Dette er allerede på gang, med USA-NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina, og en enorm militæroppbygging i Indo-Stillehavet.

Varoufakis sa ingenting om denne svært varme krigen, den verste i Europa siden den andre verdenskrig, som har krevd hundretusenvis av liv. Den sentrale rollen til Tyskland, Storbritannia, Frankrike og andre europeiske makter i den NATO-ledede operasjonen motbeviser hans teser fullstendig, både om en konflikt som utelukkende dreier seg om USA og Kina, og om en europeisk styringselite som er et passivt offer for USA.

Varoufakis adresserte ikke, enn si forklarte, hvorfor programmet for militarisme blir adoptert i alle imperialistsentrene, inkludert på tvers av hele Europa. Forsøket på å avfeie dette som Washingtons eksklusive ansvar er falskt. Tyskland og andre europeiske makter fremmer på nåværende tidspunkt deres imperialistinteresser under NATO-paraplyen og i USA-alliansen. Men som del av dette er de involvert i deres egen militære ekspansjon uten presedens siden 1930-tallet, som demonstrerer at alle kapitalistmaktene responderer på deres stadig dypere krise med et krigsprogram.

Varoufakis’ posisjoner er utopiske og reaksjonære.

Det er mer enn et århundre siden de store marxistene, Lenin og Trotskij, forklarte at et enhetlig Europa under kapitalismen er en umulighet. En slik enhet, bare midlertidig, ville bare være mulig under dominans av en av de store imperialistmaktene, eksempelvis Tyskland. Som historien av to ødeleggende kriger på 1900-tallet viser ville ikke ordningen vare lenge, og ville uunngåelig vike plass for væpnet konflikt basert på de forskjellige europeiske kapitaliststatenes rivaliserende interesser.

Varoufakis pekte spesielt ut Tysklands tilbakegang som en årsak til forviklinger. «Europas undergangssløyfe mellom banktap, stagnasjon, ubetalbar offentlig og privat gjeld og en investeringsstreik som har vart et kvart århundre, fører nå dermed til Europas og spesielt Tysklands deindustrialisering,» hevdet han.

Han beklaget det faktum at splittelser på kontinentet betydde at «Europas industrier faller raskt bak konkurrentene i USA og Kina, i alle teknologiske kappløp som betyr noe», og at «vårt kontinent mangler skykapital» under betingelser «der makt stammer fra skykapital».

Uansett hvordan han prøver å kle det opp, med referanser til «fred» og investeringer i miljøvennlige industrier, er Varoufakis’ oppfordring til europeisk «makt» midt i geopolitisk konkurranse, en militaristisk en. Han tar til orde for en utvidelse av den kapitalistiske industrielle basen i Europa, for å fremme dens interesser mot de fra rivaliserende imperialistmakter.

Dette henger helt sammen med den militære oppbyggingen som er på gang, der Tyskland, Frankrike og andre stater avleder enorme summer til deres væpnede styrker, og deres politiske ledere insisterer på at tiden for europeisk passivitet er forbi. Som han gjorde da han implementerte sparetiltak på vegne av de store europeiske bankene, prøver Varoufakis å gi dette reaksjonære programmet en pseudo-venstre-ansiktsløftning.

En av de få australske figurene han refererte til var tidligere Labor Party-statsminister Paul Keating. Keating har beklaget den fullstendige australske tilpasningen til USAs pådriver for krig mot Kina, og bemerket at landet fortsatt er Australias største handelspartner. Keating snakker for en minoritetsfraksjon av styringseliten, som frykter de økonomiske og politiske konsekvensene for australsk imperialisme av fullskala krig. Men Keating fremmer ingen alternativer og har tidligere uttalt at den mer «uavhengige» utenrikspolitikken han forfekter ville innebære en stor militær ekspansjon.

Figurer som Keating og Varoufakis tar ikke engang til orde for en slutt på den amerikanske tilpassingen, bare dens rekalibrering, for bedre å fremme sine egne styringsklassers interesser. Varoufakis oppfordret bare Australia til å adoptere en politikk som «ikke automatisk er på linje med ethvert krigshissende eventyr som bestemmes i Washington». Dette utelukker selvfølgelig ikke deltakelse i noe spesielt krigshissende eventyr dersom det sammenfaller med australske eller europeiske interesser.

I realiten er Australias låste-takt-tilpasning til USA siden den andre verdenskrig ikke bare et spørsmål om landets politiske lederes subjektive intensjoner. Snarere stammer det fra det faktum at australsk imperialisme, en makt av mellom-størrelse, har vært fullstendig avhengig av amerikansk imperialisme for å forfølge sine egne økonomiske og strategiske interesser i Asia og internasjonalt.

Varoufakis, etter å ha gjort hans offentlige ouverturer til Keating, en høyreorientert, fritt-markedsfigur hvis regjering gjorde australsk militarisme dypere, avsluttet med å erklære at han under hans australske turné var «begeistret over å oppdage at det er talentfulle mennesker og effektive organisasjoner dedikert til den samme saken».

Syrizas historiske svik av den greske arbeiderklassen

Promoteringen av Varoufakis av borgerlige organisasjoner som Australia Institute er uunngåelig basert på tåkete referanser til det faktum at han var finansminister i Hellas ved et sentralt vendepunkt i utviklingen av dette landet og Europa. Detaljene om hva som skjedde og Varoufakis’ faktiske rolle blir imidlertid aldri spesifisert.

Det høflige diskresjonen gjenspeiler det faktum at de som promoterer Varoufakis selv er fiendtlige til arbeiderklassens interesser. Varoufakis representerer dessuten et spesielt sjikt i den øvre middelklassen. Han er det de ønsker å bli: En rik, berømt jetsetter, fetert i maktens korridorer.

Varoufakis er en borgerlig figur som har viet hans voksne liv til karriereutvikling og til å tjene penger. Bortsett fra en lukrativ, flere-tiår-lang karriere i akademia, var Varoufakis’ eneste politiske erfaring før Syriza-regjeringen å tjene som økonomisk rådgiver for den høyreorienterte sosialdemokratiske (PASOK) regjeringen til George Papandreou fra 2004 til 2006.

Midt i den langvarige krisa i eurosonen etter den globale finansnedsmeltingen i 2008 iverksatte greske regjeringer vidtrekkende innstramminger på oppdrag fra de europeiske bankene. PASOK så godt som kollapset, med partiets prosentvise resultat ved valget i januar 2015 på enkeltsifre. Det varslet en eksplosiv og potensielt revolusjonær situasjon, samtidig med økende gjæring og massekamper mot styringselitens pålegging av fattigdom.

Syriza ble uventet feid til makten, etter å ha erklært at partiet ville gjøre slutt på innstramminger og forfekte den arbeidende befolkningens behov. Først registrert som et politisk parti i 2012, var navnet Koalisjonen av det radikale venstre – Progressiv allianse. Syriza var en prinsippløs blanding av pseudo-venstre-grupper som hadde avvist arbeiderklassens revolusjonære rolle og brutt med trotskistbevegelsen, eks-stalinister, middelklassemiljøvernere og ‹venstre»-sosialdemokrater.

Varoufakis ble skjøvet fram som finansminister, ikke bare på grunn av hans pretensjoner som en økonom, men også fordi han som tidligere rådgiver for PASOK utvilsomt hadde tette bånd til de politiske elitene i hele Europa og USA.

Nesten så snart valgresultatet ble bekjentgjort arbeidet Syriza for å undergrave mandatet partiet hadde fått. Det dannet en koalisjonsregjering med De uavhengige grekerne, et høyreekstremt antiimmigrant-parti. Bortsett fra innenrikspolitiske hensyn var dette ment som et signal til de europeiske maktene om Syrizas fiendtlighet mot enhver kamp for å forene arbeidere i hele Europa mot innstramminger. Til tross for hans seinere dagers «pan-europeisme», Varoufakis aksepterte fullt ut denne vendingen til gresk sjåvinisme. Hans pan-europeisme i dag er ikke et avvik fra dette. Det er den europeiske styringselitens politikk for samarbeid, og ikke en kamp for å forene arbeidere mot den.

Varoufakis var da i sentrum av Syrizas manøvrer for å fortsette innstrammingstiltakene, hvor han ledet forhandlinger med representanter for EU og de europeiske bankene i bakrom og bak lukkede dører.

Som WSWS rapporterte: «Yanis Varoufakis fortalte seinere til Observer at han gikk inn i de innledende EU-forhandlingene og foreslo ‹standard thatcheristisk eller reaganistisk økonomisk politikk, som han hadde medforfattet sammen med et ‹Styre av internasjonale rådgivere› som inkluderte thatcheristen lord Norman Lamont, finansminister i den britiske Conservative-regjeringen til John Major, så vel som USAs tidligere finansminister Lawrence Summers.» Reagan og Thatcher var selvfølgelig assosiert med et frontalangrep på arbeiderklassen. Varoufakis og Syriza hadde med andre ord fra første stund av til hensikt å håndheve europeisk kapitals diktater.

I løpet av partiets første måned i embetet hadde Syriza gått med på å videreføre kuttene gitt mandat av avtaler signert av tidligere regjeringer, og ga en garanti for at de ikke ville handle «ensidig for å avslutte innstrammingspaktene. Som WSWS kommenterte: «Selv i hele den elendige historien til småborgerlig ‹venstre›-politikk, er det vanskelig å finne et eksempel på bedrag, kynisme og virkelig motbydelig feighet» som kan sammenlignes med hastigheten av Syrizas svik.

Varoufakis var både forhandler i kulissene og frontmann for Syrizas pålegging av de europeiske bankenes diktater. Han forårsaket forargelse og raseri ved å erklære at greske arbeidere måtte gjøre «oppofrelser», mens han og hans kone gjorde forside-fotoshoots for franske motemagasiner som presenterte deres herskapshus i Athen.

Med voksende opposisjon bestemte Syriza-lederskapet at de trengte et påskudd for ytterligere nedskjæringer. I juli kalte partiet for en nasjonal folkeavstemming om hvorvidt Hellas skulle godta redningsbetingelsene foreslått av europeiske myndigheter, som ga mandat til en vidtrekkende reduksjon av sosiale utlegg.

Varoufakis skulle seinere innrømme at Syriza, til tross for partiets antiinnstrammingsposisjon, satset på et «ja». Partiet aksjonerte ikke for en avvising av redningsvilkårene, men forsøkte i stedet å påtvinge den greske befolkningen ansvar for deres aksept. Varoufakis mintes scener av motløshet i Syrizas sentrale lederskap, da resultatene viste at mer enn 60 prosent av befolkningen hadde stemt «nei».

Nesten umiddelbart brøyt Syriza folkeavstemmingens antiinnstrammingsmandat, og presset ei innstrammingspakke gjennom i parlamentet. Varoufakis forlot for hans del regjeringen, engstelig for at hans karriere ville være over dersom han ble ytterligere diskreditert, og uttalte seinere at han hadde «flyktet inn i natta» etter folkeavstemmingen.

De sosiale konsekvensene av Syrizas bedragerier var katastrofale. På toppen av tidligere innstramminger reduserte kuttene arbeidernes realinntekter med opptil 30 prosent. I 2016 var arbeidsledigheten 28 prosent, der mer enn 50 prosent av arbeidere under 25 år var uten jobb. Som WSWS bemerket det året: «En rapport fra Doctors of the World sier at budsjettkutt i helsevesenet har ført til ei humanitær krise, der 25 prosent av grekerne ikke lenger har tilgang til helsedekning og en 51 prosent økning i spedbarnsdødelighet de tre siste årene.»

Varoufakis var selvfølgelig ikke blant dem som ble kastet ut i fattigdom. Gift med barnebarnet til en av landets tekstilmagnater, er han også uavhengig velstående. Tidlig i 2016 grunnla han Diem25 og kom kort tid etter tilbake til det greske parlamentet. I 2019 avslørte parlamentariske bekjentgjøringer at Varoufakis var blant Hellas’ mest økonomisk vellykkede politiske ledere. I løpet av de tre foregående årene hadde han hentet inn € 970 000 i inntekter, og rapportert eierandeler i eller eierskap av ti eiendommer.

Som bare WSWS uttømmende forklarte, var Syrizas svik for arbeiderklassen en banebrytende erfaring. Gjennom dens utøvelse av statsmakt hadde pseudo-venstre-siden vist seg i praksis som en ondsinnet antiarbeiderklassetendens, som promoterer interessene til velstående sjikt av den øvre middelklassen, som søker å forfølge sine privilegier innen rammeverket av det eksisterende kapitalistiske profittsystemet. Deres sporadiske «venstre»-retorikk, og i Varoufakis’ tilfelle, tidligere påstander om å være en «feilbarlig» eller «libertær» marxist, er en skamplett og vindusutstilling for et sosialt og politisk reaksjonært program.

Dette er rammeverket som Varoufakis sporadiske uttalelser om bekymring for folket i Gaza eller for Julian Assange må ses innenfor. Som et eksemplar av pseudo-venstre som sosial type forsvarer han ikke et eneste prinsipp og burde ikke et øyeblikk stoles på.

Følgelig kunne Varoufakis reise seg på National Press Club og beklage, uten å rødme, den nåværende «svekkende ulikheten, høye inflasjonen og de lave lønningene». Det ville være vanskelig å tenke seg mer svimlende hykleri! Selvfølgelig påpekte ingen i salen at Varoufakis’ rolle i gjennomføringen av massive, EU-dikerte innstramminger betydelig hadde forverret sosial ulikhet.

Det er også måten å forstå hans nyfunnede oppdagelse at flertallet av befolkningen er maktesløse «livegne», avhengige av teknologiselskapene og lett manipulert av dem. Utkledd som en pseudo-teori om «tekno-føydalisme», er dette hva Varoufakis hevder arbeiderklassen ikke kan, og ikke må, nemlig å ta opp noen uavhengig kamp mot profittordenen han forsvarer. Samtidig insisterer Varoufakis på at framveksten av moderne livegenskap nødvendiggjør en allianse med «vasall-kapitalister», dvs. deler av det europeiske borgerskapet han representerer.

Arbeiderklassen trer imidlertid inn i kamp over hele verden mot innstramminger, autoritarisme og krig. For å gå videre må disse kampene anta et eksplisitt sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv. Det betyr en uforsonlig politisk kamp mot den pro-kapitalistiske pseudo-venstre-siden og dens kjendisrepresentanter som Varoufakis.