Det følgende foredraget ble holdt av David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, på University of Michigan i Ann Arbor, tirsdag 24. oktober.

Kveldens foredrag holdes under tittelen «Leo Trotskij og kampen for sosialisme i det 21. århundre». Det er del av en serie arrangement i USA og internasjonalt for å markere 100-årsjubiléet for grunnleggelsen av Venstreopposisjonen i Sovjetunionen i oktober 1923, under ledelse av Leo Trotskij. Dette markerte begynnelsen på den mest konsekvensfylte politiske kampen i det 20. århundre, det vil si kampen ledet av Leo Trotskij mot den byråkratiske degenereringen av Det russiske kommunistpartiet og sovjetstaten under det stalinistiske regimet, og sviket av det internasjonale programmet og prinsippene som Oktoberrevolusjonen i 1917 var basert på.

Når jeg sier at det er den mest konsekvensfylte kampen, la meg si det slik. Om utfallet av denne kampen hadde blitt annerledes, hadde den endt med trotskistfraksjonens seier og stalinismens nederlag, da ville det 20. århundre vært århundret der den sosialistiske verdensrevolusjonens seier ble sikret. I et foredrag jeg holdt på slutten av 1990-tallet besvarte jeg påstanden om at det ikke fantes noe alternativ til stalinismen, at Den russiske revolusjonen var dømt fra starten av. Det var vurderingen til Eric Hobsbawm, en kjent britisk historiker som hadde tilbrakt 60 år i Det britiske kommunistpartiet (CPB). Han hadde hans egen politiske og intellektuelle interesse av å fornekte muligheten av et alternativ til stalinismen. Det var en måte å rettferdiggjøre hans egne politiske orienteringer.

Men det er ikke tilfelle. De saksanliggender det ble kjempet om på 1920- og 1930-tallet hadde en dyptgående innvirkning på det forrige århundres forløp, og derfor, også på betingelsene vi lever under i dag. Trotskijs nederlag i Sovjetunionen, stalinismens seier, hadde en katastrofal innvirkning på utfallet av klassekampen i Tyskland. Kritikken Trotskij kom med av de politiske orienteringene ført av det stalinistiske Kommunistpartiet i Tyskland (KPD) – hans advarsler om fascismens farer, hans kritikk av KPDs ultra-venstre-orienteringer – ble med tiden bevist å være korrekte. Hitler kunne blitt stoppet. Trotskij tok til orde for en enhetsfront av de to massepartiene i den tyske arbeiderklassen, Det sosialdemokratiske partiet (SPD) og Kommunistpartiet (KPD). Han skrev at ingenting var mer kritisk nødvendig enn Hitlers nederlag, og advarte for at arbeiderklassens nederlag og Hitlers maktovertakelse ville bli en global katastrofe av ufattelige dimensjoner. Og Trotskij advarte også for at en av de katastrofene ville bli utslettelsen av den europeiske jødedommen.

Disse advarslene ble ignorert. Hitler kom til makten, og med grufulle konsekvenser. Dette satte i gang ei rekke hendelser som fortsatt er operative i den politiske situasjonen vi opplever i dag. Uten Hitlers seier, foruten fascismens seier ville det aldri ha blitt en sionistisk massebevegelse, det ville aldri blitt en massemigrasjon av jøder til Palestina. Og én av hovedfaktorene i den eskalerende krisa vi nå er vitner til, ville ganske enkelt ikke eksistere.

Den tyske arbeiderklassens seier – om arbeiderklassens hadde kommet til makten i det mest framskredne industrilandet i Europa – ville med all sikkerhet ha vært en vesentlig milepæl i sosialismens frammarsj over hele verden.

Den opprinnelige planen for dette foredraget var å gjennomgå de historiske begivenhetene og anliggendene som førte til grunnleggelsen av Venstreopposisjonen, og å forklare hvorfor assimileringen av denne historiens lærdommer er av avgjørende betydning for en forståelse av den nåværende verdenssituasjonen, og for utviklingen av en revolusjonær strategi for sosialisme i den dagsaktuelle verden.

Men, som jeg tror dere alle kan verdsette, hendelsene som nå utspiller seg fordrer at strukturen på kveldens presentasjon til en viss grad endres. Jeg vil begynne med en diskusjon av situasjonen, og fortsette derfra for å demonstrere dens forbindelse til de kritiske anliggendene av marxistisk teori, politisk perspektiv og sosialistisk program som var kjernen i kampen ført av Venstreopposisjonen mot stalinisme.

Vi er nå samtidsvitner til den største internasjonale krisa siden slutten av den andre verdenskrig. To kriger raser: i Ukraina og i Gaza. Det er faktisk mer korrekt å si at dette er to kampfronter i en raskt eskalerende tredje verdenskrig, som i omfang og voldsomhet, med mindre den stoppes av en massebevegelse mot krig av den internasjonale arbeiderklassen, vil overgå det som ble erfart under den første verdenskrigen (1914 til 1918) og den andre verdenskrigen (1939 til 1945). Akkurat nå, mens vi møtes her, samler USA sammen en massiv militær angrepsstyrke i Middelhavet, med to hangarskip som spydspisser. Biden-administrasjonen truer å intervenere dersom kampene mellom Israel og Hizbollah intensiveres. Det kan føre til krig mellom USA og Iran.

President Biden koblet eksplisitt krigene i Ukraina og Gaza i talen han holdt i forrige uke da han kom tilbake fra Israel. Der han forlangte ytterligere $ 105 milliarder i militærutlegg – på toppen av de $ 1 billion allerede bevilget for 2023 – insisterte han på at begge krigene er kritiske for USAs «nasjonale sikkerhet», der han mener amerikansk imperialismes globale geopolitiske interesser.

USA og de NATO-allierte egget til og fører en imperialistkrig mot Russland ved bruk av deres ukrainske stedfortredere, der målet er regimeendring i Russland, oppstykkingen av landet, omfordelingen av dets fragmenter blant NATO-maktene, under USAs tilsyn, og plyndringen av landets enorme ressurser.

Det israelske angrepet mot den fengslede befolkningen i Gaza er, som den overhengende konfrontasjonen med Iran tydeliggjør, en utvidelse av den globale krigen. Det israelske angrepet på Gaza, som nå har antatt genocid-dimensjoner, har som mål å utslette den palestinske motstanden mot sionistregimet. Der Israels regjering og militær bruker både språket og metodene for utrydding, er det helt berettiget å beskrive denne krigen som sionistregimets «Endlösung» for det palestinske spørsmålet.

Denne utslettingskrigen støttes av alle de vesentlige imperialistregjeringene. Midt i det pågående slaktet av Gaza-befolkningen, erklærer imperialistlederne deres solidaritet med Israel. I det som har blitt et obligatorisk politisk ritual har president Biden, Storbritannias statsminister Sunak og Tysklands kansler Scholz valfartet til Israel. Frankrikes president Macron ankom dit tidligere i dag.

Disse statslederne bekjenner deres dype sympati for det jødiske folk og påkaller nazistenes Holocaust som berettigelse for deres forsvar av Israels angrep på Gaza. Omfanget av bedrag og hykleri i slike erklæringer er ufattelig. De er alle de politiske etterfølgerne av regjeringer som enten organiserte, kollborerte med, eller ignorerte forfølgelsen og massemordet på jøder i årene fra 1939 til 1945. Den tyske styringsklassens jødeutryddelse, i løpet av årene den betrodde makten og forsvaret av sine økonomiske interesser til Adolf Hitler, markerte en grufull milepæl i kapitalistsamfunnets forråtnelse: Bruken av moderne teknologi og industriell organisering for prosessen det var å samle, transportere og drepe millioner av mennesker. Den franske styringsklassen samarbeidet i denne prosessen med naziregimet. Anslagsvis 25 prosent av Frankrikes jødiske innbyggere ble overlatt til nazistene for utrydding.

Storbritannia ble ikke okkupert av nazistene, og landets relativt lille jødiske befolkning ble skånet for utryddingens redsler. Men antisemittismen, som var gjennomgående i den britiske styringsklassen, ble manifestert i dens brutale behandling av jødiske flyktninger fra det naziokkuperte Europa.

Mer enn 20 000 tyske jøder som hadde rømt til Storbritannia ble klassifisert som «fiendtlige fremmede», samlet sammen og plassert i interneringsleirer på øya Isle of Man i Irskehavet. En av disse lokaliseringene, kjent som Hutchinson Camp, hadde 1 200 flyktninger sprerret inn, blant dem ledende sceneutøvere, musikere og intellektuelle. En detaljert redegjørelse for den britiske politikken med masseinternering av jødiske flyktninger fra nazismen, er besørget i ei bok med tittelen The Island of Extraordinary Captives, skrevet av journalisten Simon Parkin. Den britiske regjeringen har aldri erkjent, enn si bedt om unnskyldning for dens mishandling av jødiske flyktninger.

Hva angår USA er Roosevelt-administrasjonens likegyldighet overfor jødenes skjebne et ugjendrivelig etablert historisk faktum. Hundretusenvis av europeiske jøder, som kunne ha blitt reddet, omkom i nazistenes gasskamre fordi de ble nektet innreise til USA. USA nektet i 1939 å la 900 jødiske flyktninger komme i land fra MS St. Louis. De ble tvunget til å returnere til Europa. Hundrevis av disse flyktningene ble seinere myrdet av nazistene. Selv etter at det ble kjent at Nazi-Tyskland hver dag gasset i hjel tusenvis av jøder, ble militære tiltak som kunne ha blitt iverksatt for å forpurre transporten av jøder til utryddingsleirer, som bombingen av jernbanesporene som førte til Auschwitz, blankt avvist.

Var det forsinket anger over deres manglende evne til å redde jøder fra Hitlers genocid som førte til at USA forfektet opprettelsen av Israel? Biden skrøyt i forrige uke av at USA, under president Harry Trumans administrasjon, var det første landet som anerkjente staten Israel ved dens opprettelse i 1948. Men Trumans beslutning var ikke motivert av noen personlig sympati for det jødiske folk.

Trumans politiske orientering ble bestemt, til tross for hans veldokumenterte antisemittiske bigoteri,  av det han anså for å være i amerikansk imperialismes beste interesse: I første omgang å fortrenge Storbritannia som den sentrale imperialistmakten i Midtøsten, og til slutt, for å anvende Israel som Washingtons viktigste regionale angrepsbikkje. Det er rollen landet har spilt i nesten hele sin 75-årige historie. Som Biden gjentok med bemerkelsesverdig åpenhet i talen han holdt i det israelske parlamentet, Knesset: «Jeg har lenge sagt: Om Israel ikke eksisterte, måtte vi finne det opp.» Israels tjenester som en klientstat for amerikansk imperialisme er mer kritisk viktig nå enn noen gang for USA-NATO-imperialismen, der den forbereder seg på militære operasjoner mot Iran.

Man kan ikke unngå å legge merke til at den uomtvistelige støtten til Israel videreføres side om side med imperialistmaktenes åpne allianse med regimet i Ukraina, der landets sentrale nasjonalhelt, Stepan Bandera, var en ondsinnet fascist og antisemitt, og som lederen av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) kollaborerte med nazistene i utryddingen av Ukrainas jøder.

Giorgia Meloni, Italias fasciststatsminister, som sporer hennes politiske avstamming til Benito Mussolini, har også reist til Israel, hvor hun erklærte hennes solidaritet med sionistregimet, skulder ved skulder med Netanyahu.

Alle medlemmer av Canadas parlament, så vel som statsminister Justin Trudeau og den tyske ambassadøren, reiste seg i forrige måned for å applaudere den ukrainske fascisten Yaroslav Hunka, som tjenestegjorde i Waffen SS som en alliert av nazistene i krigen mot Sovjetunionen.

Imperialistmaktenes flagrante kollborering med ukrainske fascister, som spesielt i Tyskland har involvert iherdige bestrebelser for å relativisere og rettferdiggjøre naziregimets forbrytelser, har ikke stoppet USA, deres NATO-allierte, og selvfølgelig sionistregimet, fra å slenge anklager om «antisemittisme» mot alle de som avslører, fordømmer eller engang stiller spørsmål ved Israels brutale overtredelser av palestinernes demokratiske rettigheter.

Gjennom hele hans siste verdensturné har den legendariske musikeren Roger Waters vært under uopphørlige angrep og blitt beskyldt for antisemittisme, fordi han har hatt mot til å forsvare det palestinske folket. Og alle som kjenner Roger Waters’ verk vet godt at han er en av de mest betydningsfulle kunstnerne i spissen for kampen for menneskerettigheter, og at hans motstand mot det israelske regimets politikk har absolutt ingenting med antisemittisme å gjøre.

Fra tiden antisemittismen oppsto som en mektig reaksjonær bevegelse på slutten av 1800-tallet, først under borgermester Karl Lueger i Wien ble den forstått å være et våpen for politisk og ideologisk kamp mot den framvoksende arbeiderklassen og sosialistbevegelsen. Forbindelsen mellom antisemittens jødehat og dens hat mot sosialisme og arbeiderbevegelsen ble allment erkjent.

Denne forføreriske forbindelsen fant sitt mest ondartede uttrykk i Adolf Hitlers verdensbilde og politiske forestillinger. Journalisten Konrad Heiden, en av Hitlers tidligste biografer, forklarte basert på en nærlesing av Hitlers Mein Kampf, at kilden til nazilederens voldelige antisemittisme var hans identifisering av jødene med arbeiderklassen og sosialisme. Heiden skrev:

Det store lyset gikk opp for ham; plutselig ble «jødespørsmålet» klart ... arbeiderbevegelsen frastøtte ham ikke fordi den ble ledet av jøder; jødene frastøtte ham fordi de ledet arbeiderbevegelsen. … Men én ting er sikkert: det var ikke Rothschild, kapitalisten, men Karl Marx, sosialisten, som var tennveden for Adolf Hitlers antisemittisme.

Og hva var det med arbeiderbevegelsen som vekket Hitlers hat? Han foraktet framfor alt annet appeller om likhet for alle mennesker. Som Heiden skrev:

Én av Hitlers mest karakteristiske bebreidelser overfor arbeiderbevegelsen er at den i Østerrike hadde kjempet for like rettigheter for alle – til skade for herrefolket utvalgt av Gud.

Men nå, i imperialismens tjeneste, har antisemittisme antatt en helt ny betydning. Det brukes som et bannord for å fordømme og diskreditere dem som slåss for demokratiske rettigheter, menneskelig likestilling, og selvfølgelig for sosialisme.

Det er et annet element i propagandakampanjen som nå spiller en sentral rolle for å legitimere Israels genocid-krig mot palestinerne. Utbruddet fra Gaza 7. oktober, som ble ledet av Hamas og resulterte i anslagsvis 1 500 israeleres død, blir presentert som ingenting annet enn en handling av monstrøs kriminalitet, manifesteringen av det Biden ved flere anledninger har beskrevet som «rein uforfalsket ondskap».

Så mange uskyldige menneskers død er en tragisk hendelse. Men tragedien er forankret i objektive historiske hendelser og politiske betingelser som gjorde en slik hendelse uunngåelig. Som alltid, styringsklassene motsetter seg alle henvisninger til oppstandens årsaker. Deres egne massakrer og hele det blodige undertrykkingssystemet som de så hensynsløst presiderer over, må ikke nevnes.

Hvorfor skulle noen bli overrasket over at flere tiår med sionistregimets undertrykking førte til et eksplosivt utbrudd av raseri? Det har skjedd tidligere, og så lenge mennesker blir undertrykt og utsatt for brutal vold, vil det skje i framtiden. De som lider undertrykking kan ikke forventes å behandle deres plageånder med ømhjertet høflighet under et desperat opprør, der deres egne liv henger prekært i en tynn tråd. Slike opprør er ofte preget av handlinger av grusom og blodig hevn.

Mange eksempler rinner en i hu: Sepoy-mytteriet i India, Dakota-indianernes oppstand mot settlerne, boksernes opprøret i Kina, som hereroenes i Sørvest-Afrika, og i nyere tid, Mau Mau-oppstanden i Kenya. I alle disse tilfellene ble opprørerne fordømt som hjerteløse mordere og demoner, og utsatt for brutal gjengjeldelse. Tiår, om ikke et århundre eller mer, måtte gå før de for seint ble hedret som frihetskjempere.

Når Lincoln snakket om årsakene til Den amerikanske borgerkrigen, som resulterte i over 700 000 krigsdøde, forklarte han tragedien som en konsekvens av 250 års slaveri, og påkalte Matteus’ ord: «Ve verden på grunn av krenkelser, for det er kanskje så at fornærmelser kommer, men ve den mann fornærmelsen kommer fra.» Når det gjelder palestinerne og Gazas folk, har krenkelsen kommet fra sioniststaten og dens imperialistbeskyttere.

Den lange historien med sionistmassakrer av palestinere, som staten Israel ikke kunne ha blitt grunnlagt foruten, er ekskludert fra fordømmelsen av Hamas og palestinerne. Til og med så nylige hendelser som israelske soldaters nedskyting i 2018 av mer enn 200 Gaza-beboere der de fredelig demonstrerte på deres side av grensegjerdet, holdes utenfor medienarrativet.

John Kirby, Biden-administrasjonens talsperson, sa spesifikt så seint som i dag at USA motsetter seg en våpenhvile. Han erkjente at mange sivile ville dø, men sa det er sånn det er. Ved å si dét undergravde han hele grunnlaget for hans fordømmelse av Hamas. Han sa ganske enkelt: «Ja, sivile dør i en militær aksjon, men det greit nok om de sivile blir drept av israelere. Det er bare eksempel på ‹rein, uforfalsket ondskap› dersom sivile dør under en militær aksjon utført av palestinerne.»

Vi har blitt spurt om hvorfor vi ikke har fordømt Hamas for volden 7. oktober. Svaret er at vi ikke vil delta i, eller gi noen legitimitet til den reaksjonære kynismen og det hykleriet som fordømmer motstand mot undertrykking, eller som setter likhetstegn mellom den undertryktes episodiske voldsutøvelse og undertrykkerens langt større, uopphørlige og systematiske voldsutøvelse.

Hykleriet forsterkes av det faktum at grunnleggerne av staten Israel omfattet terrorister som ikke hadde noen motforestillinger mot å organisere bombeattentater og utføre drap i forfølgelsen av deres politiske målsettinger.

I filmen Exodus, som ble laget i 1960 som en glorifisering av opprettelsen av staten Israel, er en av hovedpersonene, og på en særegen måte en av de mest ærlige, lederen av ei terroristgruppe av sionister. Han forklarer og berettiger, i veldig klare ord, anvendelsen av terror. Denne mannen presenteres i filmen som kanskje en forvillet, men likevel en helteskikkelse. Denne figuren var gjenskapingen av en leder av den notoriske sionistterroristorganisasjonen kjent som Lehi, også kjent som the Stern Gang, der grunnleggeren Avraham Stern skrev:

Makt smidde alltid nasjoners skjebne ... Landet Israels skjebne har alltid vært definert av sverdet, ikke av diplomati. Den eneste rettferdigheten i verden er makt, og den mest aktede ressursen i verden er frihet. Retten til liv innvilges kun de sterke, og makt, om den ikke er gitt legalt, må tas illegalt.

Yitzhak Shamir var Stern-bandens operative leder, som i 1948 beordret attentatet på grev Folke Bernadotte, FN-mekleren som hadde fått i oppdrag å forhandle fram en løsning på krigen som etterfulgte erklæringen av den israelske staten. Hvilken straff fikk Shamir for drapet på FN-megleren? I årene som etterfulgte Israels uavhengighet inntok han en posisjon på høyt nivå i statens hemmelige politi, Mossad. Shamir ble i 1983 Israels statsminister. Hans første periode sluttet i 1984. Men han fornyet embetsposisjonen i 1986 og forble statsminister fram til 1992. Han døde i 2011 i en alder av 96 år, og alle av den israelske statens ledere hyllet den hensynsløse terroristen.

Vår kritikk av Hamas er av en politisk karakter, og ikke basert på hyklersk moralisme. Hamas er en borgerlig nasjonalistisk bevegelse, og metodene organisasjonen tyr til, inkludert en militær operasjon som den utført 7. oktober, kan ikke resultere i sionistregimets nederlag og det palestinske folkets frigjøring. Og forøvrig, i den grad Hamas er avhengig av beskyttelse fra et eller annet borgerlig regime i Midtøsten vil organisasjonens kamp mot sioniststaten alltid være underordnet interessene til de kapitalistiske styringselitene i regionen, og derfor også deres reaksjonære manøvrer med det israelske regimet og verdensimperialismen.

Det palestinske folkets frigjøring kan i siste instans bare oppnås gjennom en forent kamp av arbeiderklassen, den arabiske og den jødiske, mot sionistregimet så vel som mot regionens forræderske kapitalistregimer, om de er arabiske eller iranske, og at de alle erstattes av en union av sosialistrepublikker over hele Midtøsten, og faktisk, hele verden.

Dette er en gigantisk oppgave. Men det er det eneste perspektivet som er basert på en korrekt vurdering av det nåværende stadium av verdenshistorien, på verdenskapitalismens motsetninger og krise og på den internasjonale klassekampens dynamikk. Krigene i Gaza og i Ukraina er tragiske demonstrasjoner av nasjonale programmers katastrofale rolle og konsekvenser, i en historisk epoke der de essensielle og definerende kjennetegnene er verdensøkonomiens forrang, kapitalismens produktivkrefters globalt integrerte karakter, og følgelig, nødvendigheten av å basere arbeiderklassens kamp på en internasjonal strategi.

Dette perspektivet er ikke mindre gyldig for den israelske arbeiderklassen. Gitt den nåværende situasjonen, der sioniststatens militære makt blir brukt til å knuse palestinsk motstand, er oppmerksomheten rettet mot, og det med rette, det israelske regimets forbrytelser.

Men det er en politisk feiltakelse å overse det faktum at etableringen av sioniststaten ikke bare var en tragedie for palestinerne; det var, og er, også en tragedie for det jødiske folk. Sionismen var aldri, og er ikke i dag, en løsning på den historiske undertrykkingen og forfølgelsen av det jødiske folk. Fra dens opprinnelse var det sionistiske prosjektet basert på en reaksjonær ideologi og program. Den fremmet en falsk analyse av antisemittismens kilde – som tilførte den en permanent og over-historisk karakter – og derfor aldri søkte – og faktisk motsatte seg – omveltingen av kapitalismens økonomiske, politiske og sosiale relasjoner, som var og er kilden til moderne politisk antisemittisme.

Der den begynte med Theodore Herzl, den moderne sionismens grunnlegger, var konseptet om en jødisk stat innrettet mot det sosialistiske programmet som på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet stadig vant terreng blant masser av jødiske arbeidere. Der sionismen opponerte mot arbeiderklassens internasjonale solidaritet som veien til jødenes frigjøring satset den sin framtid på en allianse med en eller annen reaksjonær makt. Trotskister i Palestina forklarte, i et åpent brev skrevet i 1944 som var adressert til en konferanse holdt av det britiske Labour Party:

Sionismen har alltid, gjennom hele sin historie, støttet de reaksjonære kreftene i verden. Dr. Herzl, sionismens grunnlegger, inngikk en avtale med tsarens minister Plehve (som organiserte pogromen mot jødene i Kisjinev) som gikk ut på at sionistbevegelsen skulle brukes som ei brekkstang mot de jødiske sosialistene, og som gjenytelse skulle Plehve bruke hans innflytelse hos [den tyrkiske] sultanen for å oppnå et charter for sionisme i Palestina.

I de fire første tiårene av det 20. århundre, før staten Israels grunnleggelse, var sionistledernes strategi sentrert på en allianse med britisk imperialisme. Den britiske utenriksministeren Balfours 1917-erklæring, som lovet støtte til et jødisk hjemland i Palestina, ble utbasunert av sionistene som det øverste og irreversible uttrykket for deres prosjekts legitimitet. Palestinerne ble selvfølgelig ikke konsultert og hadde ikke noe de skulle sagt i sakens anledning.

Det bekymret ikke sionistene, som forsto meget vel at deres prosjekt var levedyktig bare i den grad etableringen av en ikke-arabisk jødisk stat tjente imperialismens interesser. Dette ble uttalt med bemerkelsesverdig tydelighet av Vladimir Jabotinskij, lederen av fascistfløyen av sionistbevegelsen, og mentor for den framtidige israelske statsministeren Menachem Begin. Jabotinskij skrev:

Jeg trenger ikke dvele ved den velkjente sannheten om Palestinas betydning fra britiske imperiale interessers synspunkt; jeg må bare legge til at dens gyldighet avhenger av én overordnet betingelse: Nemlig at Palestina må opphøre å være et arabisk land. Defektene for alle Englands «festninger» i Middelhavet har røtter i det faktum (med lille Malta som det eneste unntaket) at de alle er bebodd av befolkninger som har deres nasjonale magnetiske sentre beliggende andre steder, og som derfor er organisk og uhelbredelig sentrifugale. England styrer dem mot deres vilje, og dette er et prekært grep under moderne betingelser. … Skulle Palestina forbli arabisk, da vil Palestina følge omløpsbanen til arabiske skjebner – løsrivelse, en føderasjon av arabiske land, og elimineringen av alle spor av europeisk innflytelse. Men et Palestina overveiende jødisk, Palestina som en jødisk stat, omgitt på alle sider av arabiske land, dét vil i sin egeninteresse og for sin opprettholdelse alltid søke å kunne støtte seg på et mektig imperium, ikke-arabisk og ikke-muhammedansk. Dette er et nærmest som et forsyn for en permanent allianse mellom England og et jødisk (men bare jødisk) Palestina.

Sionistalliansen med britisk imperialisme ble undergravd av tilnærmingen og utbruddet av den andre verdenskrig, som tvang regjeringen i London til å justere sin Midtøsten-politikk, der de begrenset jødisk immigrasjon til Palestina. Segmenter av sionistbevegelsen responderte med voldelige angrep på britiske innretninger, som omfattet hengingen av to britiske soldater og bombeattentatet mot King David Hotel. Men alliansen med imperialismen fortsatte. Israel fungerte etter statens etablering i 1948 som en viktig alliert av britisk og fransk imperialismes kamp mot den voksende bølga av arabisk nasjonalisme. Israel sluttet seg i 1956 til Storbritannia og Frankrike i en invasjon av Egypt, med siktmål å styrte det nasjonalistiske regimet ledet av Nasser, og å gjenvinne kontrollen over Suez-kanalen. Etter at USA tvang Storbritannia og Frankrike til å avslutte krigen og trekke deres styrker fra Egypt, prioriterte Israel imidlertid sin relasjon med amerikansk imperialisme.

Opprettholdelsen av en jødisk apartheidstat, som voldelig undertrykker det palestinske folk, samtidig som den skjener mot fascisme innen Israel selv, er uløselig forbundet med dens rolle som en bærebjelke for imperialismen i Midtøsten. Som en massivt bevæpnet garnison for amerikansk imperialisme må den anvendes i alle kriger igangsatt av Washington, og i siste instans med katastrofale konsekvenser.

Trotskij advarte i desember 1938 for at spredningen av fascisme og det forestående utbruddet av en andre imperialistisk verdenskrig utgjorde en eksistensiell trussel mot det jødiske folk. «Det er uten vanskeligheter mulig å forestille seg», skrev han, «hva det er som venter jødene bare ved utbruddet av den framtidige verdenskrigen. Men selv uten krig, verdensreaksjonens neste utviklingstrinn betyr med sikkerhet jødenes fysisk utryddelse.» Trotskij erklærte i juli 1940, ett år etter at den andre verdenskrig hadde begynt: «Forsøket på å løse det jødiske spørsmålet gjennom jøders migrasjon til Palestina kan nå sees for hva det er, en tragisk hån av det jødiske folk. ... Aldri har det vært så klart som det er i dag at det jødiske folks frelse er uatskillelig knyttet til omstyrtingen av kapitalistsystemet.»

Den andre verdenskrig resulterte i utryddingen av 6 millioner jøder. Men i denne katastrofens kjølvann har den «tragisk hån av det jødiske folk» som Trotskij advarte for, blitt realisert i konverteringen av et historisk undertrykt folk gjort til undertrykkere. Selvfølgelig vil et stort segment av den jødiske befolkningen over hele verden, inkludert i Israel selv, rygge tilbake fra en slik identitet. De ønsker ikke å undertrykke noen. Men politiske programmer – nasjonalismens program – har konsekvenser som ikke er bestemt av kun subjektive intensjoner.

Opprettelsen av sioniststaten var det direkte resultatet av arbeiderklassens nederlag på 1920- og 1930-tallet, på grunn av stalinismens og sosialdemokratiets svik. Om det ikke var for massen av fordrevne personer, overlevende fra nazistenes konsentrasjonsleirer, og uten den politiske demoraliseringen og tapet av tillit til sosialismens perspektiv ville ikke sionistlederne hatt til deres disposisjon det antallet mennesker som krevdes for å føre en terroristkrig mot Palestinas befolkning, for å utvise dem fra deres hjem og landsbyer, og kunne skape, hovedsakelig gjennom kriminelle metoder, en jødisk nasjonalstat.

Men nå, 75-år-seinere, bekreftes Trotskijs langsynte vurdering av sionismen som en «tragisk hån». Essensen av den tragedien var omfavnelsen av nasjonalstaten på et punkt i historien da denne formen for politisk organisering allerede hadde blitt hovedhindringen for progressiv sosial utvikling. Isaac Deutscher, Trotskijs biograf, skrev i et essay med tittelen «Melding om den ikke-jødiske jøden», om etableringen av Israel som «den paradoksale anvendelsen av den jødiske tragedien». Det er paradoksalt, forklarte han, «fordi vi lever i en tid da nasjon-staten raskt blir et arkaisk begrep – ikke bare nasjon-staten Israel, men nasjon-statene Russland, USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, og andre. De er alle anakronismer.» Den historiske perioden der nasjon-stater var en progressiv faktor i menneskets sosiale, økonomiske og kulturelle utvikling, var kommet til en ende. Som dette er sant for de gamle etablerte nasjon-statene, er det dobbelt sant for de nye statene som ble formet på grunnlag av de antikoloniale kampene i etterkrigsperioden.

Deutscher skrev:

Selv de unge nasjon-statene som har blitt til som resultat av en nødvendig og progressiv kamp ført av koloniserte og semi-koloniale befolkninger for deres frigjøring – India, Burma, Ghana og andre – kan ikke, i mitt syn, bevare deres progressive karakter særlig lenge. De utgjør et nødvendig stadium i noen befolkningers historie; men det er et stadium som disse befolkningene også må overskride for å finne breiere rammeverk for deres eksistens. I vår epoke begynner enhver ny nasjon-stat, snart etter dens konstituering, å påvirkes av denne formen for politisk organiserings generelle tilbakegang; og dette viser seg allerede i den korte erfaringen India, Ghana og Israel gjennomlever. Verden har tvunget jøden til å omfavne nasjon-staten og gjøre den til sin stolthet og håp, nettopp i en tid da det er lite eller intet håp igjen i den. Man kan ikke klandre jødene for dette; man må klandre verden. Men jøder burde i det minste være klar over paradokset, og innse at deres intense entusiasme for «nasjonal suverenitet» er historisk utdatert. De hadde ingen nytte av nasjon-statens fordeler i de århundrer da den var et medium for menneskehetens frammarsj og en stor revolusjonær og samlende faktor i historien. De har tatt den i besittelse først etter at den var blitt en faktor for splittelse og sosial oppløsing.

Deutscher avsluttet essayet ved å påkalle eksemplene Spinoza, Marx, Heine, Trotskij og Luxemburg, der han uttrykte hans håp om at

jødene, sammen med andre nasjoner, i siste instans vil bli klar over – eller gjenvinner innsikten – om nasjon-statens utilstrekkelighet, og at de vil finne tilbake til den moralske og politiske arven som de geniale jødene har etterlatt oss, de som gikk utover selve jødedommen – budskapet om universell menneskelig frigjøring.

Det er på dette punktet vi kan vende tilbake til betydningen av trotskismens hundreårsmarkering i sammenheng med den nåværende verdenskrisa. De spesifikke anliggendene som ga opphav til dannelsen av Venstreopposisjonen, slik de ble forklart i «Erklæringen fra de 46» som ble sendt til Det russiske kommunistpartiets sentralkomités politbyrå den 15. oktober 1923, relatert den stadig dypere økonomiske krisa Sovjetunionen konfronterte og forvitringen av det indre partidemokratiet, som en konsekvens av byråkratiets voksende tyngde både i sovjetstaten og i Kommunistpartiet.

Anliggendene reist i erklæringen var av enorm betydning. Men som det skulle bli stadig tydeligere etter hvert som kampen utspilte seg de påfølgende ukene, månedene og årene, den underliggende årsaken til den politiske konflikten var to uforsonlig motstridende oppfatninger om betydningen av Oktoberrevolusjonen i 1917, og den historiske epokens karakter.

Omveltingen av den borgerlige provisoriske regjeringen og etableringen av den første arbeiderstaten var basert på et program for internasjonal sosialistisk revolusjon. Beslutningen om å gripe makten var ikke basert bare på en vurdering av russiske betingelser, men heller på krisa i det verdenskapitalistiske systemet, som den ble avslørt av utbruddet av den første verdenskrig i 1914. Den vesentlige årsaken til verdenskrigen og revolusjonen som brøyt ut i Russland tre år seinere var motsetningen mellom verdensøkonomien og det borgerlige nasjon-stat-systemet.

Den kapitalist-imperialistiske løsningen på denne motsetningen var å føre erobringskriger, erobre territorium, omfordele kolonier – det vil si en ny omfordeling av verden. Den sosialistiske løsningen på denne krisa var arbeiderklassens erobring av makten, avskaffelsen av kapitalisme og oppløsingen av nasjon-stat-systemet. Denne «løsningen» var ikke en utopisk forestilling. Den sosialistiske verdensrevolusjonen utviklet seg ut fra de samme globale motsetningene som hadde ført til verdenskrigen. Strategien fulgt av Lenin i 1917, under påvirkning av teorien om permanent revolusjon utarbeidet av Leo Trotskij i løpet av det foregående tiåret, var basert på denne globale strategien. Den avgjørende faktoren i utformingen av bolsjevikstrategien var ikke om hvorvidt Russland, som en nasjonal enhet, var klart for sosialisme – det vil si, om nivået av nasjonal økonomisk utvikling var tilstrekkelig for en overgang til sosialisme. Russland var faktisk ikke, som det mest økonomisk tilbakestående av de vesentlige kapitalistlandene på den tiden, «klart» for sosialisme. Men de problemene Russland relatert økonomisk og politisk utvikling stod overfor, i kontekst av verdenskrisa, kunne ikke løses annet enn ved å styrte kapitalistklassen, med en overføring av makten til arbeiderklassen og påbegynning av omorganiseringen av landets økonomiske liv basert på sosialistiske eiendomsrelasjoner.

Sovjetstatens overgang til sosialisme kunne imidlertid ikke realiseres med en reint nasjonal strategi. Skjebnen til arbeiderstaten opprettet i oktober 1917 på grunnlag av en proletarisk revolusjon ledet av et marxistisk parti, var betinget av revolusjonens utvidelse forbi Russlands grenser til de framskredne kapitalistsentrene i Vest-Europa og Nord-Amerika.

Så lenge Lenin var i Bolsjevikpartiets lederskap var denne oppfatningen rådende. Den fant sitt mest framskredne uttrykk i 1919 med etableringen av Den kommunistiske internasjonale, som med dens fire første årlige kongresser samlet revolusjonære fra hele verden med det formål å utvikle nasjonale seksjoner i stand til å erobre makten og fremme verdensrevolusjonen. Men forverringen av Lenins helse i 1922, og hans totale tilbaketrekking fra politisk aktivitet som resultat av et hjerneslag i mars 1923, og hans død i januar 1924, sammenfalt med og tilrettela for gjenoppblomstringen av nasjonalistiske tendenser innen det bolsjevistiske lederskapet.

I tiltakende grad ble problemene med Sovjetunionens økonomisk utvikling tolket i nasjonale, heller enn i internasjonale termer. Denne tendensen var nært tilknyttet den økende tyngden og innflytelsen fra parti- og statsbyråkratiet. Josef Stalins framvekst til makten var et uttrykk for denne prosessen. De første stadiene av fraksjonskampen ble dominert av byråkratiets harme over Trotskijs og Venstreopposisjonens kritikk av partiregimet. Men der kampen fortsatte inn i 1924 dukket de underliggende og grunnleggende programmatiske forskjellene opp. Byråkratiets angrep på Trotskij ble fokusert på teorien om permanent revolusjon; det vil si, hans insistering på den essensielle forbindelsen mellom Sovjetunionens skjebne og verdensrevolusjonens seier.

Trotskijs motstandere i bolsjeviklederskapet stilte seg gjennom hele 1924 – anført av en prinsippløs fraksjon bestående av Grigory Zinoviev, Lev Kamenev og Stalin – i spissen for å diskreditere Trotskij ved å hevde at hans teori om permanent revolusjon var antileninistisk og uttrykte en manglende tillit til den russiske bondens engasjement for sosialisme. Et kritisk punkt i den stadig mer bitre kampen ble nådd 17. desember 1924, da Stalin for første gang avduket teorien om «sosialisme i ett land», og eksplisitt fremmet – i opposisjon til permanent revolusjon – muligheten for en overgang til sosialisme på grunnlaget av russiske ressurser, uten en utvidelse av den sosialistiske revolusjonen til verdenskapitalismens framskredne sentre.

Stalins tale legitimerte et nasjonalistisk program som brøyt koblingen mellom den russiske og verdens sosialistiske revolusjon. Det skulle få en dyp innvirkning ikke bare på det stalinistiske regimets interne politikk. Det endret fundamentalt Den kommunistiske internasjonales karakter, som ble omgjort fra et instrument for utvidelse av verdens sosialistiske revolusjon til et hjelpeorgan for sovjetisk utenrikspolitikk, som underordnet den revolusjonære politiske strategien til Sovjetunionens pragmatisk unnfangede interesser som en nasjon-stat. Innledningsvis førte sovjetregimets nasjonalistiske politiske orienteringer til Den kommunistiske internasjonales seksjoners desorientering, som resulterte i store nederlag for arbeiderklassen i Storbritannia, Kina og Tyskland.

Innen midten av 1930-tallet, i kjølvannet av nazistenes seier i Tyskland og den fullstendige knusingen av den tyske arbeiderklassen, fikk den stalinistiske Kommunistiske internationales politikk en bevisst kontrarevolusjonær karakter. Utryddingen av sosialister i Sovjetunionen under terroren som begynte med Moskva-prosessene i 1936 ble ledsaget av det stalinistiske sviket av Den spanske revolusjonen, som ryddet veien for utbruddet av den andre verdenskrig.

Venstreopposisjonens kamp var, først og fremst, et forsvar for sosialistisk internasjonalisme og strategien for sosialistisk verdensrevolusjon. Trotskij gjenopprettet i 1930, etter at han var blitt utvist fra Det russiske kommunistpartiet og Den kommunistiske internasjonale og forvist fra Sovjetunionen, de essensielle postulatene fra teorien om permanent revolusjon. Han skrev:

Fullføringen av den sosialistiske revolusjonen innenfor nasjonale grenser er utenkelig. Én av de grunnleggende årsakene til det borgerlige samfunnets krise er det faktum at produktivkreftene det har skapt ikke lenger lar seg forene med nasjon-statens rammeverk. Av dette følger, på den ene siden imperialistkriger, og på den andre utopien om et borgerlig Europas forente stater. Den sosialistiske revolusjonen begynner på den nasjonale arenaen, den utspiller seg på den internasjonale og den fullføres på verdensarenaen. Dermed blir den sosialistiske revolusjonen en permanent revolusjon i en ny og breiere betydning av ordet; den oppnår sin fullføring kun i det nye samfunnets endelige seier på hele vår planet.

Som konsekvens av logikken i kampen innen Det russiske kommunistpartiet, som var sentrert om de grunnleggende spørsmålene om verdens revolusjonære strategi, gikk Venstreopposisjonens arbeid ut over Sovjetunionens grenser. Under Den sjette kongressen til den staliniserte kommunistiske internasjonale, i 1928, kom Trotskijs kritikk av utkastet til program, som han hadde forfattet fra hans midlertidige eksil i Alma Ata i Sentral-Asia, ved et uhell i hendene på den amerikanske revolusjonære James P. Cannon og den kanadiske revolusjonære Maurice Spector. De to smuglet dokumentet med seg ut av Sovjetunionen, og den kampen de innledet for Trotskijs internasjonalistiske program markerte begynnelsen på Den internasjonale venstreopposisjonen.

Trotskij utstedte fem år seinere, i juli 1933, som respons på det stalinistiske sviket mot den tyske arbeiderklassen og Hitlers seier, oppfordringen til dannelsen av Den fjerde internasjonale. Stiftelseskongressen ble avholdt i september 1938.

Vi markerer nå hundreårsdagen for trotskistbevegelsen. Denne bevegelsens utholdenhet over en så lang periode har en enorm objektiv betydning. Det kan ikke forklares som produktet av enkeltpersoners personlige hengivenhet. De som grunnla denne bevegelsen er for lengst borte. Denne bevegelsen har arbeidet på en internasjonal skala, vanligvis under de aller vanskeligste betingelser. Det var en minoritet, en liten minoritet, i arbeiderbevegelsen, om den i det hele tatt hadde noen tilstedeværelse. Hvorfor holdt den så ut?

Da jeg ble med i trotskistbevegelsen høsten 1970, i en periode med stor studentradikalisering og massebevegelser over hele verden, var radikal politikk fortsatt dominert av stalinistene, av maoistene, av castroistene. Kommunistpartiene var massebevegelser. Folk som Allende var tidens helter. Men hvilken arv har de etterlatt seg? De er alle feid av scenen. Trotskij sa, der han snakket om de stalinistiske og revisjonistiske bevegelsene på hans tid: «Av disse utlevde organisasjonene vil ikke én stein stå på en annen.» Og hvorfor? Fordi deres programmer ikke samsvarte med epokens objektive egenskaper. De var forsøk på å pålegge falske politiske orienteringer, stort sett nasjonalistiske politiske orienteringer, reformistiske politiske orienteringer, som ikke kunne svare på den objektive krisas forlangender.

Trotskistbevegelsens utholdenhet kan bare forklares med det faktum at dens analyse samsvarte med epokens karakter, en epoke som ikke har blitt overskredet. Vi lever i den samme historiske epoken, om enn på et veldig avansert og terminalt stadium av dens eksistens, den epoken av imperialistkrise og forfall som Trotskij selv gjennomgikk. Den russiske revolusjonen, verdenskrigen forut for den, var produkt av framveksten av imperialistepoken. Vi har ikke passert utover den. Det er slående paralleller som eksisterer mellom vår samtid og vår nåværende situasjon og det som ga opphav til den første og den andre verdenskrig. Terminologien vi bruker er den samme terminologien, og nettopp dét blir enormt viktig for å forstå tilnærmingen som må tas til dagens aktuelle problemer.

De økonomiske krisene som oppstår fra motsetningen mellom den sosiale produksjonsprosessen og privat kapitalistisk eierskap av produktivkreftene, de geopolitiske konfliktene som er forårsaket av uforenligheten mellom en svært integrert verdensøkonomi og det arkaiske nasjon-stat-systemet, de destruktive konsekvensene av underordningen av alle problemer som konfronterer det framskredne massesamfunnet til en personlig formuesakkumulering, og de eskalerende sosiale spenningene produsert av kapitalistklassens utbytting av arbeidskraften, og den tankeløse konsentrasjonen av svimlende rikdom selv når massene av mennesker sulter – dette er betingelsene som har plassert den sosialistiske verdensrevolusjonen på den politiske dagsorden.

Vi er faktisk over hele verden vitner til ei voksende bølge av arbeiderklassekamp. Den vil etter hvert anta dimensjoner av en størrelsesorden som er uforlignelig i verdenshistorien. De siste ukenes hendelser har vist hvor raskt sosial bevissthet endrer seg, hvor raskt mennesker radikaliseres av hendelser de ikke hadde forutsett.

Ett av de siste 40 årenes elementer, spesielt i kjølvannet av Sovjetunionens oppløsing i 1991, var en viss apati, ennui, en fornemmelse av håpløshet, en retrett inn i individet, det personlige, konsentrasjonen og fokuset på spørsmål om personlig identitet, livsstil, uforholdsmessige mengder tid anvendt i treningssentre, forbedringen av ens figur, overvåking av vekten, overvåkingen av alle aspekter av ens personlige små aktiviter, mens man ignorerte de store hendelsene som utspiller seg over alt rundt. Plutselig har det inntruffet en endring, og vi kan se det i massedemonstrasjonene som nå finner sted over hele verden.

Trotskij skrev en gang at i perioder av reaksjon, da blotter uvitenheten tenner. Men så forandrer livet seg, begivenheter bryter gjennom, og over en lang periode av tid og etter mange opplevelser kommer erkjennelsen av at verden ble forandret. Ingen tror på media og deres propaganda. Alle de politiske partienes bankrerott blir tydelig. Presidenten likner en pjatrende, senil ignorant. Det republikanske partiet, en gjeng gangstere. Ingen av disse kreftene har noe å si, og de småborgerlige radikale, postmodernismens forfektere, opptatt av et eller annet spørsmål tilknyttet personlig identitet, uendelig fulle av nag og beklagelser, fordømmelser for en eller annen personlig faux pas, de blir ubetydelig i lys av hendelsene.

Det som bekymrer og opptar verden i dag er faren for global krig, anvendelsen av genocid mot uskyldige mennesker, fattigdom, ødeleggelsen av miljøet, en massiv pandemi som dreper millioner og som ingen regjering har et svar på, ikke en gang så enkelt som å be folk bruke ansiktsmasker i stedet for å bli syke, fordi å gjøre dét på en eller annen måte er i veien for å ansamle personlig rikdom og profitt. Men det som virkelig stimulerer og endrer verdens betingelser er den plutselige gjenoppblomstringen av den mest grunnleggende og mektigste av alle sosiale krefter, arbeiderklassen som en internasjonal kraft.

I store deler av deres unge liv hørte dere ikke så mye om streiker, om arbeiderklassens aktivitet. En av den postmodernistisk teoriens grunnoppfatninger var faktisk at de gamle historiske narrativene som sentrerte seg om klassekamp og sosialisme ikke lenger var relevante. Men i dag er det streiker overalt, som favner breie deler av arbeiderklassen, og det begynner å bli absolutt klart at klassekampen er den motoriske kraften i sosial utvikling. Det betyr ikke at problemene som arbeidere møter lett kan løses. De går inn i kampene med et råttent lederskap, med organisasjoner som forråder dem, og med liten forståelse av klassekampens historie, ikke bare i deres egne land, men i internasjonal målestokk.

Og heri ligger den Den fjerde internasjonales enorme betydning. Vårt parti er det konsentrerte uttrykket for hele klassens historiske erfaring, over en hel epoke. Vi blir ofte spurt om hvordan det er mulig for World Socialist Web Site, som nå har blitt publisert hver dag uten svikt i 25 år, å ha utvist en slik ekstraordinær nøyaktighet og et slikt forsyn i evalueringen av hendelser. Vi har fordelen av å kunne arbeide ut fra en enorm historisk erfaring, og å kunne relatere nåtiden til fortidens erfaring, ikke bare å se nåtiden som en repetisjon av det som fant sted, men å ha en orientering som gjør at vi kan fokusere på de grunnleggende og vesentlige drivkreftene for den politiske utviklingen.

Vi er nå vitner til, som jeg har sagt, en stor politisk radikalisering. Vår oppgave er å bringe inn i denne bevegelsen et perspektiv og et program som gjør den i stand til å utvikle en forståelse av sine vesentlige oppgaver. Arbeiderklassen og de unge menneskene som trer inn på kampens vei må assimilere det forrige århundres erfaringer, studere trotskistbevegelsens historie – og det må dere gjøre i kamp. Og derfor, jeg oppfordrer dere alle til å trekke konklusjoner fra det som nå finner sted, bli aktive i kampen for sosialisme. Forbered dere ved å melde dere inn i Socialist Equality Party.